Statens finansiering av tjenester til utviklingshemmede
Penger blir ofte benyttet som argument når kommunene kutter i tjenester, innfører egenandeler eller bygger stort og institusjonslignenede i håp om å realisere stordriftsfordeler. Argumentet er stort sett både feil og usaklig.
Kommunens plikter til å yte tjenester er i stor grad gitt med helse- og omsorgstjenesteloven. Pasient- og brukerrettighetsloven gir den individuelle retten til tjenester. Verken kommunens plikter eller individets rettigheter står i forhold til kommunebudsjettet.
Kommunenes inntekter er bestemt av staten, men staten vet at utgiftene til personer med utviklingshemming kan være store. Det er derfor etablert et spesielt tilskuddssystem for å ta høyde for finnansieringen av disse tjenesten. Systemet består i:
- Rammetilskuddet til innbyggere på 16 år og over med utviklingshemming og vedtak om tjenester. For 2020 er rammetilskuddet per innbygger med utviklingshemming på 16 år og over kr. 677 000.
- Tilskuddet til ressurskrevende tjenester dekker 80 prosent av lønnskostnadene til tjenester på beløpet som overstiger 2.038.000 kroner per år. Personer over 67 år omfattes ikke av ordningen.
- Kommunen har mange andre inntekter, f.eks. skatteinntekter, tilskudd til folk i ulike aldre etc. dette er midler som også skal tilfalle mennesker med utviklingshemming.
Mange kommuner er flinke til å påpeke kostnadene med tjenestene til innbyggere med utviklingshemming. Få er spesielt flinke til å vise til tilskuddsordningene. På den måten kan administrasjonen lett skremme kommunepolitikerne til å tro at kommuneøkonomien vil grunnstøte hvis en ikke foretar kraftige kutt i tjenestene og setter opp egenandelen.
Jens Petter Gitlesen
1 mars 2020