Stavanger kommune utøver ikke sine plikter

NRK brakte historien om Hanne, en historie om en ung kvinne som i mange år ikke har fått de tjenestene som kommunen plikter å gi henne.

Stavanger kommune bør begynne å skjele til menneskerettighetene. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19, som står under overskriften: "Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet". Skal en innfri denne retten, så plasserer en ikke folk i bofellesskapet Rektor Oldens gate. Et institusjonslignende bofellesskap som gjentatte ganger har vært i søkelyset før. En lar ikke folk med utageringsproblematikk stå overfor 40-50 ulike tjenesteytere.

Artikkel 19, punkt a, sier "at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform, ". Kommunen oppfyller neppe dette punktet når de vil flytte Hanne til Austbø bofellesskap, et bofellesskap som i følge kommunens Handlings- og økonomiplan 2014-2017 er for åtte personer med autisme. Når kommunen snakker om boliger for mennesker med autisme, så mener de mennesker med utageringsproblematikk. Alle vet at en verken skaper ro, vennskap eller harmoni ved å samle personer som utagerer. Men så er det heller ikke av hensyn til tjenestemottakerne at kommunen har valgt slike løsninger. Argumentasjonen er alltid med hensynt til ansatte, –det trengs et sterkt fagmiljø, hevdes det.

Argumentet er feil. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har ofte vist seg å være et utmerket middel for å redusere utfordrende oppførsel. Det vanligste i slike ordninger, er at de ledes av foreldrene og utøves av ufaglærte assistenter. Når ufaglærte gjøre en bedre jobb enn faglærte, så betyr ikke det at fagkompetanse er skadelig, men at den plasseres under feil rammebetingelser. Stavanger kommune utnytter ikke ansattes kompetanse.

En trenger verken være trollmann eller bedrive vitenskap for å gjøre en god jobb med mennesker med utviklingshemming. Trygghet og trivsel er ofte nok. Tjenesteyterne bør kjenne og forstå tjenestemottaker. Enda viktigere er det at tjenestemottaker kjenner, forstår og er trygg på tjenesteyterne. Dette tilsier få tjenesteytere i trygge og vante omgivelser. I tillegg trengs et innhold i hverdagen som tjenestemottaker liker og trives med. Det kan være litt tids- og ressurskrevende å etablere den nødvendige kjennskap og tillit, men hvis en ikke tar den investeringen, så må en større pris betales senere, i form av økte kommunale kostnader og svekket livskvalitet både hos tjenestemottaker og tjenesteyterne.

Stavanger kommune gir svar på feil spørsmål når de vil flytte Hanne til Austbø bofellesskap. Spørsmålet kommunen først bør besvare, er hvordan kommunen vil følge menneskerettighetene. Når kommunen har funnet det svaret, så må en spørre Hanne hvordan hun vil ha det.

Jens Petter Gitlesen