VGs gravejournalistikk om Tolga-brødrene, brakte indikasjoner på feilrapportering av antall personer med utviklingshemming, noe som utløser store beløp til kommunen. VG har forfulgt sporet og viser til en kraftig vekst i antall personer med utviklingshemming. Kommunaldepartementets kriteriedata, viser at i 2008 var det 16.313 personer på 16 år og eldre som var registrert med utviklingshemming. I 2018 var tallet økt til 19.858 personer, en vekst på 22 prosent. I samme periode vokste befolkningen fra 4.769.073 til 5.302.778 personer, dvs. en befolkningsvekst på 11 prosent. Hva den store veksten kommer av, vet en ikke, men en kjenner til en del forhold som kan gi en viss forklaring.
1. Kommunal svindel
Tallene rapporteres inn av rådmann og revisor. Dokumentasjon på tallene skal oppbevares i tilfelle kontroll. Rådmann og revisor kan rapportere feil tall eller dokumentasjonen kan være fraværende, mangelfull eller forfalsket. Slik svindel er lett å avsløre, men det er vanskelig å se for seg at en slik type svindel er særlig utbredt.
2.Kommunal tilpasning
Det finnes dem som ikke mottar omsorgstjenester selv om de har en utviklingshemmingsdiagnose. Overfor denne gruppen har kommunene mulighetet til å sikre ekstra inntekter ved å gi dem et lite omfattende vedtak om omsorgstjenester. Da kan personene rapporteres fra kommunen til Helsedirektoratet, slik at de inngår i tidelingen av rammetilskudd.
3. "Noen som snakker sammen"
Det kan være felles interesser mellom kommunen, tjenesteapparatet og lege/psykolog. Det trenger nødvendigvis ikke være direkte knyttet til forsøk på svindel. Det at kommunen er interessert i å få registrert alle tilskuddsberettigede, er en hederlig sak. NAV kan ha interesser i å få kategorisert personer. Det eksisterer en holdning i fagmiljøene om alvorlig underdiagnostisering av utviklingshemmede. Diagnosen gir i seg selv muligheter for tjenesteapparatet til å iverksette svært inngripende tiltak. Vergemål og fratakelse av samtykkekompetanse er lett å få gjennomført overfor dem som har diagnosen utviklingshemming. Diagnosen åpner for vedtak om bruk av tvang og makt i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven. Er det barn involvert, så kan utviklingshemmingsdiagnosen på foreldre gjøre det lettere med omosorgsovertakelse. De ulike aktørene kan ha ulike motiver som alle medfører en økt diagnostisering. Hvis de ulike aktørene kobles, kan motivasjonen gjensidig forsterkes.
4. Deler av veksten kan være naturlig
Professor Jens Egeland som leder Nevropsykologisk forening sier til VG at det er ingen grunn til å tro at antall psykisk utviklingshemmede har økt i den perioden. Det er tvilsomt om professoren har noe som helst holdepunkt for sin påstand.
Det er blitt hevdet at fosterdiagnostikk har redusert antall personer som fødes med Downs syndrom. Imidlertid har fosterdiagnostikken først og fremst ført til en økning i antall aborter. Antallet fødte med Downs syndrom har stort sett økt siden 90-tallet.
Stadig flere fortidligfødte overlever og fortidligfødte reddes stadig tidligere. I denne gruppen er det en overrepresentasjon av utviklingshemming, men tallene er trolig såpass små at de neppe vil påvirke totaltallene nevneverdig.
Befolkningsveksten fra 2008 til 2018 består i stor grad av de 694.265 innvandrerne som kom i perioden. Hvordan utbredelsen av utviklingshemming er i denne gruppen, er jeg ukjent med. Det finnes indikasjoner på overhyppighet av utviklingshemming i visse invandrergrupper.
Andelen av befolkningen med utviklingshemming har trolig økt litt med tiden.
5. Mer testing, flere sanne positive og flere falske positive
Utbredelsen av tester og diagnostikk er trolig større enn tidligere. Med årene er det langt flere som henvises videre fra helsestasjonen, barnehagen og skolen. Hvis flere diagnostiseres, så vil flere med utviklingshemming fanges opp. Men flere tester, vil også medføre adskillig flere som feilaktig får diagnosen. IQ-tester er beheftet med usikkerhet og gråsonen er den dominerende. Ett av kravene for utviklingshemmingsdiagnosen er IQ under 70. For personer som skårer mellom 65 og 75, er usikkerheten stor. Problemet er at de absolutt fleste ligger i dette intervallet. Andelen av befolkningen med en IQ fra og med 70 til og med 75, er større enn andelen av befolkningen som har en IQ under 70 og drøyt dobbet så stor som andelen mellom 65 og 70. Det er grunn til å tro at falske positive er langt flere enn falske negative.
Hva bør granskes?
Det å sjekke kommunenes rapporterte tall opp mot dokumentasjonen, bør være en enkel sak. Velskolerte statistikere kunne gransket dagens diagnostiske praksis og gitt noen velbegrunnede anslag på presisjonen i diagnostikken. Det å få diagnosen psykisk utviklingshemming, uavhenigig av om diagnosen stemmer eller ikke, kan gi svært alvorlige konsekvenser. Det ville også vært interessant å visst hvor mange som var uinformert om diagnosen, slik som Tolga-brødrene.
Mest alvorlig er det når en underlegges en verge som en ikke vil ha, en verge som styrer over personen og ihjelper personen under vergemål til å fremme sine interesser. Det settes ofte likhetstegn mellom utviklingshemming og manglende samtykkekompetanse. Den som mister sin samtykkekompetanse er i realiteten umyndiggjort. Rettsikkerheten er fraværende. Fra den umyndiges situasjon, er det umulig å gjennvinne sin myndighet. Praksisen med å frata folks samtykkekompetanse bør absolutt granskes. Selvbestemmelse og rettsikkerhet er grunnleggende verdier, uavhengig av diagnose. Brudd på slike rettigheter hører ikke hjemme i Norge.
(Innlegget er revidert den 15.10.2018)
Jens Petter Gitlesen