Vil Tvangslovutvalgets forslag bidra til økning eller reduksjon i tvangsbruken?
Tvangslovutvalget foreslår et langt snevrere tvangsbegrep enn det som nå inngår i tvangslovgivningen overfor mennesker med utviklingshemming. Skjønnsmessige reguleringer vil imidlertid sørge for at fag- og kontrollinstansenes handlingsrom forblir vel så store som i eksisterende lovverk.
Diagnoseavgrensning versus beslutningskompetanse
Dagens kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven gjelder mennesker med utviklingshemming. Tvangslovutvalgets forslag avgrenses til personer med manglende beslutningskompetanse. En kan hevde at endringen kan redusere antall personer med tvangsvedtak: En kan ikke lenge benytte tvang overfor mennesker med utviklingshemming som har samtykkekompetanse. En kan også argumentere for at antallet personer utvides. Det er ytterst vanlig at personer med utviklingshemming blir funnet ikke samtykkekompetente. Tvangslovutvalgets forslag vil også gjelde personer som ikke har utviklingshemming. Det er her nærliggende å tenke på personer med ervervet hjerneskade og personer med diagnoser i autismespekteret, uten utviklingshemming.
Når fagfolk vil benytte tvang for å unngå fare for vesentlig helseskade, så ligger det i dette at de samme fagfolkene mener at vedkommende ikke er beslutningskompetent.
Et snevert tvangsbegrep
Tvangslovutvalget foreslår et snevert tvangsbegrep, nemlig tiltak som innføres for å overvinne motstand. Unntaket er personsoner med store formidlingsproblemer hvor "objektivt betydelig inngipende tiltak" alltid skal regnes som tvang, uavhengig av motstand eller ikke. Jo mer en strammer inn tvangsdefinisjonen, jo færre tvangsvedtak skal en forvente.
Den stramme definisjonen av tvang har flere utfordringer med seg. Det å ikke protestere mot overmakten, kan være en fornuftig strategi som en ofte hører om fra pasienter i psykiatrien: Medisinert blir en uansett, derfor kan det være fornuftig å ikke protestere. Mange med utviklingshemming er vant med å bli styrt av tjenesteytere på alle livets områder. De har lært seg at det beste er å gjøre som en får beskjed om og ikke protestere.
Når "mindre inngripende tiltak" ikke lenger regnes som tvang, vil like fullt den enkeltes selvbestemmelse svekkes. Forskjellen blir av svekkelsen av selvbestemmelse ikke registeres i form av tvangsvedtak. Forholdet kan bidra til en ytterligere åpning for "hverdagstvang".
Tvangslovverket har til nå vært lite regulerende
Antallet personer medtvangsvedtak etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 (tidligere sosialtjenestelovens kapittel 4a), har i økt med 355 prosent siden 2004. I tillegg kommer de som har vedtak etter pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a. Andelen med tvangstiltak varierer mye mellom fylkesmannsembetene. I Finnmark er det kun 0,6 prosent av de voksne med utviklingshemming som har tvangsvedtak. Østfold følger etter med 3,03 prosent. På topp finner en Hedmark med 12 prosent (se NAKUs nettside for beskrivelser). Den store variasjonen i omfanget av tvangsbruk, både geografisk og over tid, er slik en skal forvente når lovverket er rimelig skjønnsmessig. Skjønnsmessige begreper fører til at praksis regulerer lovverket vel så mye som lovverket regulerer praksisen.
Fra erfaringene med helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, så vil Tvangslovutvalgets forslag vil kanskje først og fremst avhenge av helt andre forhold enn lovteksten. De ulike fagmiljøenes aksept for tvangsbruk samt forståelsen av sentrale begreper som beslutningskompetanse, fare for vesentlig helseskade, store formidlingsproblemer og andre skjønnsmessige begreper i lovverket, kan være det mest avgjørende for tvangstallene.
Jens Petter Gitlesen
27 oktober 2019