Et retningsløst statsbudsjett

Av gammel vane starter jeg med å lese Arbeids- og sosialdepartementets budsjett. Tradisjonelt inneholder det budsjettet 10 til 50 forslag til kutt i velferdsordninger. Det er nemlig gjennom Arbeids- og sosialdepartementet at oljefondet lekker mest og innsatsen for å stoppe lekasjene er størst. I år var det imidlertid ingen kuttforslag som fikk nakkehåret til å reise seg. Det er positivt at departementet vil øke antallet VTA-tiltak med 200, en økning som vil være positiv for de rundt 60 personene med utviklingshemming som vil få seg jobb, men det monner for lite til å vekke noen begeistring når det er 10.000-15.000 som ønsker seg jobb. Det kan være på sin plass å sitere stortingsmelding 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming "Regjeringen tar sikte på en gradvis styrking av arbeidstilbudene for denne gruppen". Når vi har ventet i 28 år, så burde det i det minste kommet en plan om hvordan tilbudet skal økes og nye tilbud etableres.

Leser en Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, så forstår en hvorfor vi har en eldreminister og ikke en omsorgs- eller sosialminister. Omsorgstjenesten har fokus på eldreomsorgen og nå skal det satses enda mer på sykehjem og omsorgsboliger. Dette er boformen de fleste med utviklingshemming tilbys selv om de verken er eldre eller syke. I 2014 kom regjeringen med strategidokumentet Bolig for velferd. Det forundrer meg at Helse- og omsorgsdepartementet synes å være ukjent med regjeringens strategi på feltet. Hovedproblemet med den norske eldrepolitikken, er at den omfatter personer med utviklingshemming i alle aldre.

Vergemålsordningen er blitt kritisert av handikapbevegelsen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Riksrevisjonen og Stortinget. Statsbudsjettet tyder på at Justisdepartementet ikke har forstått kritikken. Det er ikke avsatt et eneste øre til tiltak. På vergemålsfeltet forteller VG langt mer enn Justisdepartementet.

Mennesker med utviklingshemming er svært avheningig av kommunene og er tjent med at kommunene har en god økonomi. Alle kommunale inntekter bestemmes av staten. Kommunal- og moderniseringsdepartementet sier at de øker bevilgningene til kommunene. KS er imidlertid ikke enig i dette. Det foreslås en viss reduksjon i tilskuddet til ressurskrevende tjenester, men det som bør bekymre mest, er at ingen har undersøkt om kommunene får det som trengs for å utøve deres lovpålagte plikter, –det å gi de nødvendige tjenestene til de som har behov for bistand for å få et aktivt liv i sammen med andre. Inntektsystemet til kommunene vurderes jevnlig i forhold til de kommunale utgiftene, men aldrig i forhold til de kommunale pliktene.Det nasjonale tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemming i 2016 viste at svært mange ikke fikk sin lovmessige rett.

Det er vanskelig å si om statsbudsjettet er verre eller bedre enn tidligere år. Men det er særdeles skuffende at de som utarbeider statsbudsjettet synes ukjent med premissgivende og veldokumenterte forhold som Riksrevisjonens rapport om vergemålsreformen, NOU 2016: 17 På lik linje og Det gjelder livet. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Skal regjeringen rette opp urett, så skjer det ikke av seg selv.

Jens Petter Gitlesen