Sykehjem for utviklingshemmede

Eldreomsorgen er knyttet til sviktende helse og behov for bistand og tilrettelegging i hjemmet. Når det er vanskelig å få tilstrekkelig bistand og hjelp i hjemmet, så er omsorgsbolig eller sykehjem ofte alternativet. Belastningen på ektefelle eller andre deler av familien er også et sentralt forhold knyttet til omsorgen for eldre. Mennesker med utviklingshemming har i langt mindre grad enn andre problemer med å bli boende i sitt hjem når aldersproblemene melder seg. De har allerede bistand der de bor. Ofte er deres leiligheter godt tilrettelag for hjelpemidler. De har heller ingen ektefelle eller familie som de bor sammen med. Dette betyr ikke at det ikke kan oppstå spesielle problemer i forbindelse med aldring, men problemene er ofte annerledes enn for den øvrige befolkningen.

Godt voksne med utviklingshemming har ofte et svært lite sosialt nettverk. Foreldrene har ofte gått bort. Søsken kan også slite med alderdomsproblemer eller de bor på helt andre steder enn personen med utviklingshemming. En etablerer ikke nye nettverk i godt voksen alder. Imidlertid er det nok så vanlig at eksisterende nettverk brytes ned. En slutter å jobbe, er redusert tid på dagsenteret etc. Aktivitet er ofte en mangelvare for alderspensjonister med utviklingshemming. Kommunene skal vokte seg for ikke å svekke de allerede svake nettverkene med å flytte folk på sykehjem.

Uansett hvor frisk eller syk en måtte være, bør en ikke flytte folk uten at de selv ønsker å flytte. Hvis den aldrende med utviklingshemming ikke kan uttrykke sine ønsker selv, så er det som regel noen som kjenner vedkommende såpass godt at de kan fortolke vedkommende. Når vi kjemper for at beboerne i Vågå ikke skal måtte flytte, så er det blant annet på grunn av erfaringer. Sist gang den ene beboeren flyttet, så tok det syv år før vedkommende innfant seg med sin nye situasjon. Syv år både med tilbaketrekking, utagering og selvskading.

Noen ganger kan en være nødt til å flytte personen. Ei jeg kjente godt var velfungerende, bodde for seg selv i egen leilighet og greide seg utmerket. Hun fikk tidlig demens og ble raskt for svekket til fortsatt bo i sin leilighet. Heldigvis var foreldrene istand til å følge flyttingen tett opp, først med stadig hyppigere besøk i omsorgsboligen hun skulle flytte til, så stadig flere overnattinger osv. En slik tett oppfølging kan være svært viktig i de tilfellene flytting er nødvendig.

De som ønsker, må selvsagt få lov til å flytte hvis det er mulig, men jeg har ikke hørt om noen tilfeller hvor en ønsker å flytte på grunn av aldersrelaterte helseproblemer. Derimot har jeg hørt om mange som ikke ønsker å flytte.

Sykehjem kan være aktuelt, men eldre med utviklingshemming setter ikke spesielle krav til sykehjem. De fleste sykehjemsbeboerne er svekket og har et godt knippe av ulike diagnoser. Aktivitetsnivået er rimelig lavt hos de fleste. Mange er sengeliggende og flere er demente. I et slikt miljø, er det muligheter for de fleste, uavhengig av om de har en utviklingshemmingsdiagnose eller ikke.

Jens Petter Gitlesen