I kjølvannet at et utall tilsynsrapporter og mediaoppslag om feil og mangler med tjenestene til mennesker med utviklingshemming, er det naturlig å stille spørsmål med om vernepleierutdanningen er god nok og hvordan den kan gjøres bedre.
I sin stilling som dosent ved vernepleierutdanningen i Østfold, dosent II ved vernepleierutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet og lærebokforfatter med rundt 30-års erfaring fra vernepleierutdanningen, er det få som har preget dagens vernepleiere mer enn Jon Arne Løkke. Fra presseoppslag og nasjonale tilsyn har vi haugevis av eksempler på at tjenestene til mennesker med utviklingshemming kan være av svært dårlig kvalitet. Det er naturlig å stille spørre Jon Arne Løkke om det er vernepleierutdanningens skyld at tilstanden er som den er?
- Nei, en makter å etablere dårlige tjenester uten å involvere vernepleiere, men selvsagt kan også vernepleierutdanningen bli bedre.
Hvilke forbedringsområder eller kommende utviklingstrekk ser du for deg?
- FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, vil utvilsomt få en sterkere plass i utdanningen. Vernepleiere bør være kjent med konvensjonen, det etiske grunnlaget som konvensjonen bygger på og konvensjonens betydning for tjenestene som utøves og møtet mellom tjenesteyter og tjenestemottaker.
- Videre vil kunnskapsbasert praksis vektlegges mer. Med det mener vi at vernepleiere skal finne frem til tiltak som har vist seg å fungere i praksis, finne frem til viktige egenskaper med terapeuten og forstå hvordan diagnoser og tilstander må tas hensyn til. Kort og godt skal vernepleieren være i stand til å yte den bistanden og tilretteleggingen som tjenestemottakeren har behov for.
- Vernepleiere bør bli flinkere til å si i fra om forhold som er kritikkverdige eller på andre måter slik som de ikke bør være. Kanskje vi kan kalle det for «varslingskompetanse». Miljøterapi bør få en større plass i studiet.
Hva mener du med miljøterapi?
- Når folk trenger hjelp og ikke kan få hjelp på et kontor, så må hjelpen komme der hvor personen er. Miljøterapi er som ordinært miljøarbeid, men mer individrettet ofte mer planlagt og med avgrensing i tid. Fokus er på endring mer en stimulering og utvikling.
Du virker veldig opptatt av behandling. De fleste med utviklingshemming, er verken syke eller behandlingstrengende, men kan ha behov for bistand for å orientere seg, for å holde styr på penger, komme seg til de aktivitetene som de ønsker å delta på og utøve praktiske gjøremål og dagligdagse aktiviter. Er det så viktig med behandling? Utviklingshemming er vel en tilstand som ikke lar seg behandle?
- Ja, jeg har vært opptatt av behandling, eller mer generelt læring, og situasjoner som er utfordrende for den utviklingshemmede sjøl og familien, og der hverken universell utforming eller samtaler er løsningene. Jeg har ment, og mener fortsatt, at vernepleier på sitt beste kan fungere som praktiske problemløsere og hjelpe eksempelvis familier der et familiemedlem selvskader eller går løs på foreldre og søsken. I det siste har jeg også vært opptatt av at folk med utviklingshemming også kan få hjelp til ønsket selvregulering og selvendring – eksempelvis i form av å holde styr på økonomien eller inntaket av alkohol. Jeg ser gjerne at denne behandlingen er kortvarig og effektiv – kjapt inn og kjapt ut så folk ikke får et liv preget av sykeliggjøring og terapi. Det her gjelder også om mottakeren av tjenesten ikke har en utviklingshemming, sier dosent Jon Arne Løkke.
Jens Petter Gitlesen