I et innlegg på stiftelsen SORs nettside, hevder vernepleier Bjørn Roar Vagle og professor Randi Sigurdsen at min kritikk av tvangslovutvalgets innstilling står i strid med det jeg selv har skrevet i den generelle dissensen:
«Utover en uenighet om de fundamentale tilnærmingene for å utøve utvalgets mandat og føringer dette gir for utvalgets arbeid, kan arbeidet i utvalget karakteriseres som positivt og konstruktivt. Utvalget er blitt ledet på en strukturert, lyttende, inkluderende og åpen måte.»
Det er verken en nyhet eller hemmelighet at jeg er og har vært fundamentalt uenig med Tvangslovutvalgets forslag og arbeidet i utvalget. Om Vagle og Sigurdsen ikke var klar over det før, så fikk de det skriftlig den 1. desember 2017 i et notat jeg skrev til utvalget. Sitatet over fra dissensen, sier nettopp at jeg var fundamentalt uenig i utvalgets tilnærming. Senest den 8. september i år påpekte jeg også dette i en e-post hvor jeg redegjorde for hvorfor jeg ikke ville publisere et innlegg fra Vagle og Sigurden på NFU-bloggen (opprinnelig innlegg ligger vedlagt).
Ser en på notatet fra den 1.desember 2017, så kan en f.eks. lese:
«Dette notatet har som formål å vise at det er både unødvendig og uheldig å starte et lovarbeid med et startpunkt om manglende beslutningskompetanse. Arbeidet bør ta som utgangspunkt at en ønsker å følge CRPD, noe som er gjort i flere lovverk. Vi bør ta lærdom av de lovprosessene som pågår og er gjenomført i andre land samt diskusjonen omkring disse lovverkene. Notatet fokuserer på CRPD, artikkel 12 som sier at alle har full rettslig handleevne og ikke generelt på tvang eller hvordan en skal unngå tvang. I en slik bredere betraktning, burde en også sett til CRPD-artiklene 1-5, 7-9, 12-17, 19, 22 og 25.»
Skal en bli professor i jus eller vernepleier med mastergrad, så må en lese mer krevende tekster enn sitatet over. Jeg tror Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen viser vrangvilje.
Det er riktig som Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen skriver at ingen nektet meg å ta opp problemstillinger. I første del av utvalgsarbeidet, fremmet jeg også en del problemstillinger. Jeg foreslo blant annet å gå inn i begrepet «faglig forsvarlighet», jeg foreslo gjentatte ganger å invitere et medlem av CRPD-komiteen til utvalget, jeg foreslo å invitere advokater som hadde jobbet med alvorlige tvangssaker og mer til. Notatet fra 1. desember 2017 inneholdt også konkrete forslag. Utvalgets oppfølging av forslagene var en annen sak, men en kan vanskelig gjøre annet enn å legge frem synspunkter og godta at utvalgsflertallet bestemmer. Protesten min, finner en først og fremst i den generelle dissensen som Vagle og Sigurdsen ikke vil forstå.
Utvalget inviterte mange fagfolk, både fra akademia, fra myndighetsorgan og fra tjenestene. Dem tvangsbruken rammer, var det få av. FNs funksjonshemmedekonvensjon er et oppgjør mot tradisjonen hvor det er behandler eller myndighetspersonen som bestemmer hva som er pasientens beste. Tvangslovutvalgets ovenfra og ned perspektiv ville vært naturlig på 1990-tallet, men burde vært historie i dag.
Når Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen spør hva jeg mener, så kjenner de svaret. Som jeg har gjentatte ganger sagt og skrevet bør vi etablere et lovverk i samsvar med funksjonshemmedekonvensjonen. I stedet for å benytte vilkåret om manglende samtykkekompetanse, slik som i dagens pasient- og brukerrettighetslov, kapittel 4a, så bør vi forsøke å hjelpe og legge til rette for at flest mulig blir samtykkekompetente. Jeg har vanskelig å se for meg at vi kan greie oss uten noen form for tvangslovverk og vi vil neppe noen gang komme til en optimale løsningen. Men gi meg 14 personer, sekretariat, fem millioner og tre år, så skulle jeg nok kommet lenger på vei enn Tvangslovutvalgets resirkulering og rokering av foreldede og diskriminerende lovverk.
Jens Petter Gitlesen