Stortingsflertallet fornøyd med situasjonen for vanskeligsstilte i boligmarkedet
SV fremmet forslag om å endre husleieloven og andre tiltak for å sikre at sosiale boliger har leiepriser vanskeligstilte kan betale. I følge stortingsflertallet, er det imidlertid ikke nødvendig å styrke politikken på feltet. Stortingsflertallet synes å mene at situasjonen er bra som den er.
Det at en er uenig i innstillinger, debattinnlegg og vedtak i Stortinget, er politikkens vesen. En har ulike verdier og ulik vektlegging av verdier. Slik er det ikke med innstillingen og debatten knyttet til SVs forslag om å sikre akseptable husleier for vanskeligsstilte i boligmarkedet. Her er det virkelighetsbeskrivelsen fra stortingsflertallet som bør vekke bekymring:
Blant våre medlemmer i boligkø, de som har opplevd galopperende husleieøkninger og de som betaler godt over 10.000 kroner per måned i leie, vil neppe si seg enig med regjeringspartienes medlemmer i kommunal- og forvaltningskomiteen når de påstår at: "Kommunene har et sentralt ansvar for å medvirke til at alle som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, får tilstrekkelig hjelp. Disse medlemmer har tillit til at kommunen tar dette ansvaret".
Mer overraskende er det at Arbeiderpartiet kommer med lignende og verre uttalelser når de "har tillit til at kommunene håndterer leiepriser for sosiale boliger og omsorgsboliger i kommunalt eie på en god måte. Kommunene må blant annet ta hensyn til vedlikeholdsbehov når husleie fastsettes. En begrensning av kommunenes handlingsrom på dette området vil kunne bety at andre kommunale oppgaver vil måtte nedprioriteres".
I stortingsdebatten sa Mari Holm Lønseth (H) blant annet at: "Med Høyre i regjering har vi styrket bostøtten. Den er målrettet, sånn at store barnefamilier får mer". NFU har først og fremst fått med seg at ingen med trygdeytelsen Ung ufør kvalifiserer til bostøtte etter trygdereformen. Inntekten er for høy.
Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) la vekt på at "De økonomiske virkemidlene på boligmarkedet må være mest mulig rettet mot personer som trenger det, og ikke mot boligen", et merkelig utsagn i og med at investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem er rettet mot boligen og ikke mot personene som trenger bolig. Når statsråden trekker frem det kommunale selvstyre som argument mot regulering av urimelige husleier, så forteller det mest om nedprioritering av uføretrygdede og andre som ikke har råd til å betale 10-15.000 kroner per måned i husleie.
Den eneste som trakk mennesker med utviklingshemming inn i debatten, var Karin Andersen (SV):
"Vi har også med utgangspunkt i henvendelser fra Norsk forbund for utviklingshemmede sett at svært mange steder er husleiene i de kommunale omsorgsboligene og kommunale sosialboligene for høy. Det har også vært eksempler på det i Oslo som har vist at med lovverket som gir kommunene rett til å ta gjengs leie, ender man opp med et leienivå som er helt umulig å greie for disse menneskene, for her er jo inntekten gitt. Hvis man f.eks. er ung ufør, har man utbetalt omtrent 19 000 kr. Og når kommuner som Hadsel tar 15 000 kr i måneden i husleie, Sortland tar 14 000 kr i måneden, og Bodø, Stavanger og Trondheim tar 13 000 kr i måneden, sier det seg selv at dette ikke går. Hva i all verden er poenget med at kommuner skal kunne få lov til å ta slik husleie i boliger til f.eks. vanskeligstilte og uføre, der inntekten er gitt.
Utviklingen i bostøtte har også gått sånn at om man har ordningen ung ufør nå, tjener man for mye til å få statlig bostøtte. Det betyr at dette er mennesker som er lut fattige, og som kommunen ellers er nødt til å supplere med sosialhjelp for at de skal ha råd til å bli boende. Det har til og med vært stygge saker der det har vært fremmet utkastelse overfor slike mennesker."
Jens Petter Gitlesen
6 juni 2019