Ordenes meningsinnhold kan variere over tid. Da vi i 1991 fikk sosialtjenesteloven, ble institusjonsomsorgen benevnt som «bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester». Den samme benevningen finner en i dagens helse- og omsorgstjenestelovs § 3-2 a. I det juridiske språket, er en institusjon en kobling av bygg og tjenester. Dette markeres ved at en ikke betaler husleie, men vederlag. «Boliger særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» er først og fremst sykehjem, barneboliger, avlastningsboliger for barn og institusjoner for rusavhengige.
Institusjoner er dyre å drive og de har ofte fordyrende krav til medisinsk personell. Sykehjem har vært en mangelvare gjennom alle år, til tross for at opptrappingsplaner er blitt etterfulgt av nasjonale satsninger før det kom flere opptrappingsplaner. I denne tradisjonen kan en trolig finne Helse- og omsorgsdepartementets interesse i å viske ut skillet mellom institusjon og ordinære hjem.
Fra institusjon til person
I Stortingsmelding nr. 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening», begynner Helse- og omsorgsdepartementet prosessen. En begynner å prate om «personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester», den personkretsen som har behov for sykehjem eller omsorgsbolig. Stikk i strid med det markante skillet mellom bolig og tjenester som avinstitusjonaliseringen var tuftet på, ble tjenestene knyttet til boligen. Stikk i strid med tjenestenes formål, ble personens tjenestebehov knyttet til boform.
«Sosialtjenesteloven bygger på hovedprinsippet om at tjenestemottakeren disponerer en bolig og mottar tjenestene i eget hjem. Tjenestene skal knyttes til den enkelte person og ikke til boligen. Dette gjelder selv om tjenestemottaker har behov for døgnkontinuerlige tjenester etter sosialtjenesteloven og uavhengig av årsak til tjenestebehovet», kan en lese fra rundskriv U-10/2002 Boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold som er undertegnet av tidligere kommunalminister Erna Solberg. Helse- og omsorgsdepartementets retoriske grep går på tvers av konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, artikkel 19 som sier at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge hvor og med hvem de skal bo og ikke skal måtte bo i en bestemt boform.
Eldreomsorg for barn og yngre
Det retoriske trikset til Helse- og omsorgsdepartementet i 2006, var grunnlaget for å gjøre boligpolitikken for mennesker med utviklingshemming til en del av eldreomsorgen. Det sentrale virkemiddelet for «personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester», var nemlig «investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger». Investeringstilskuddet inngikk i Demensplan 2015 og inngår nå i Demensplan 2020. Helse- og omsorgsdepartementet fikk Husbanken til å fremstå som en reinstitusjonaliseringsmaskin.
Dette var Demensplan 2015 og investeringstilskuddet Jens Stoltenberg bygde på da han lovet 12.000 nye sykehjemsplasser. Han visst neppe at han først og fremst snakket om reinstitusjonalisering av mennesker med bistandsbehov. Jeg tviler på om Sylvi Listhaug er klar over at hun i sin nye jobb skal følge opp en demensplan som omfatter barn. Erna Solberg vet neppe at regjeringen Solberg systematisk har brutt rundskrivet om boligsosialt arbeid som hun undertegnet som kommunalminister.
Helse- og omsorgsdepartementet ville nok bare sikre litt friere rammer rundt en dyr og sterkt regulert institusjonsomsorg. Men retorikk kan være effektivt, av og til litt for effektivt. Språkbruken til Helse- og omsorgsdepartementet har maktet å få to statsministre, flere statsråder og de fleste av landets kommunener både til å bryte menneskerettigheter, reversere politikk og til å tro at demensplanene gjaldt demente.
Jens Petter Gitlesen
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap som Vågå kommune vil tvangsflytte? Beboerne ble idømt kommunens sakskostnader på drøyt 440.000 kroner av lagmannsretten. En anke til Høyesterett koster også penger, – alt for mye for dem som har vært trygdet hele livet. Bidrag kan gis til: