Illustrasjonsfoto

Vergemål i strid med menneskerettighetene

Vergemålsloven er den største trusselen mot menneskers selvbestemmelse og grunnleggende rettsikkerhet. Måten som loven praktiseres på, gjør situasjonen verre. Når Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skal behandle Riksrevisjonens rapport om vergemål, får en håpe at noen våkner og ser galskapen.

Vi fikk den nye vergemålsloven blant annet fordi det under vår forrige vergemålslov var en utstrakt snikumyndiggjøring. Men den nye vergemålsloven gjør det lettere å umyndiggjøre folk enn noen gang tidligere. Praktiseringen av lovverket kan frata personer under vergemål den siste flik av rettsikkerhet.

Vergemålsloven i Strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Norge ventet til 2013 med å ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonevne. En ville vente til den nye vergemålsloven var iverksatt. Men den nye vergemålsloven er ikke så veldig ny. Vergemålsutvalget leverte sitt lovforslag til tidligere justisminister Odd Einar Dørum i 2004, lenge før arbeidet med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble utarbeidet. Den nye vergemålsloven er ikke utarbeidet med hensyn til FN-konvensjonen.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er klar på at nedsatt funksjonsevne i seg selv ikke skal være grunnlag for å frata mennesker rettigheter. Vilkåret for etablering av vergemål for voksne er direkte knyttet til bestemte typer nedsatt funksjonsevne: "Den som har fylt 18 år, og som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål hvis det er behov for det.

FN-konvensjonens artikkel 12 gjør det klinkende klart at "... mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder". Vergemålslovens § 22 omhandler fratakelse av rettslig handleevne. Imidlertid er det svært få som får fratatt sin rettslige handleevne etter vergemålslovens § 22, en bestemmelse som tross alt gir en viss rettsikkerhet. I stedet benyttes vergemålslovens § 33, 2. ledd, som sier: "Er den som er satt under vergemål, ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål, motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer."

En får en legeerklæring som sier at personen under vergemål mangler samtykkekompetanse og dermed er personen under vergemål i praksis umyndiggjort. En legeerklæring er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. Rettsikkerheten er totalt fraværende.

De to siste setningene i § 33 kan med fordel slettes. Må en handle for å forhindre vesentlig skade, så kan vergemålslovens § 61 om midlertidige vedtak benyttes. Der § 33 i praksis åpner for en generell umyndiggjøring av mennesker uten rettsikkerhetsgarantier, åpner § 61 for spesifikke unntak som i ettertid blir overprøvd.

Praktiseringen av vergemålsloven gjør galt til verre

I følge lovverket er vergemål et tilbud, med mindre personen mangler samtykkekompetanse. I praksis er det slik at de fleste med utviklingshemming som er under vergemål, ikke har noe valg. Riksrevisjonens undersøkels viste at Fylkesmannen ikke hadde samtaler med ca. halvparten av voksne som fikk oppnevnt verge. I det minste var det ikke mulig for Riksrevisjonen å finne dokumentasjon for slike samtaler, heller ikke begrunnelser for at fylkesmannen ikke tok initiativ til slike samtaler. Forholdet er problematisk fordi en risikerer at personer blir plaget med råd og veiledning som de ikke ønsker. I de verste tilfellene blir en fratatt selvbestemmelsen og prisgitt vergens syn og forgodtbefinnende. Det å gjennvinne sin myndighet, synes umulig fra den umyndiggjortes posisjon. Det er også svært betenkelig at fylkesmannen som et kontrollorgan mangler beslutningsgrunnlag for egne vedtak.

Riksrevisjonens undersøkelse fant at vergens mandat var generelt og ikke spesifikt og individrettet, slik som loven krever. I praksis betyr det at mange er underlagt vergens beslutninger på alle livsområder. Slike situasjoner er NFU velkjent med. Medlemsbladet vårt har formidlet flere slike historer fra Hedmark.

Når opplæringen av verger er mangelfull og mandatet ikke er individrettet, så kan en umulig forvente at verge skal kunne utøve sin tiltenkte funksjon. Spesielt gjelder dette for personer med utviklingshemming som er svake språklig. I slike tilfeller må en kjenne personen godt for å kunne ivareta personens interesser. Spesielt ordningen med faste verger kan i slike tilfeller medføre alvorlige overgrep.

Det bidrar heller ikke når fylkesmennene opplyser at det er usikkerhet rundt sentrale begrep som samtykkekompetanse og Statens sivilrettsforvaltning får kritikk for manglende tilsyn og kontroll.

På vei mot beslutningsstøtte?

Norge har forpliktet seg til å etterleve FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Når Stortinget skal behandle Riksrevisonens rapport om vergemålsordningen, så bør en benytte anledningen og i størst mulig grad vri vergemålsloven og praktiseringen av denne i retning av konvensjonsforpliktelsene. Et viktig poeng i den sammenhengen er at de som er avhengig av bistand for å utnytte sin rettslige handleevne, i samsvar med egne preferanser og verdier, skal få slik bistand. En revisjon av vergemålsloven bør kunne bli til en god beslutningsstøtte, dvs. at verge skal hjelpe personen til å realisere sine preferanser. Vergen skal ikke bestemme over personen. Praksisen med å umyndiggjøre mennesker tilhører ikke vår tid.

Jens Petter Gitlesen

 

 

1 mars 2018