Det er tre år siden Rettighetsutvalget kom med sin innstilling, NOU 2016: 17 På lik linje, hvor det ble dokumentert at Norge bryter grunnleggende rettigheter overfor mennesker med utviklingshemming. Den samme kritikken kom nylig fra FN-komiteen som overvåker statenes etterlevelse av funksjonshemmedes rettigheter. En trenger ikke å fordype seg mye i offentlige dokumenter for å konkludere med at utviklingshemmede er blitt diskriminert gjennom hele historien. Årsakene bak diskrimineringen kan oppsummers med manglende oppmerksomhet, innsikt samt uvilje til å styre.
Den inkluderende skolen ble innført med endringene i grunnskoleloven av 1975. De statlige spesialskolene ble imidlertid ikke nedlagt før i 1992. I dag er segregeringen mer utbredt enn tiden før spesialskolene ble nedlagt. Opp gjennom årene er det blitt produsert mange offentlige utredninger og stortingsmeldinger om den inkluderende skolen. Når skolemyndighetene snakker om inkludering, så snakker de om utenforskapet. Kunnskapsdepartementet har aldri produsert en stortingsmelding om inkluderende opplæring som inkluderer alle elevene. Når departementet ikke makter å tenke inkludering, så kan en ikke forvente mer av det øvrige skolesystemet.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne har også rett til å velge hvor og med hvem de skal bo. Ingen skal måtte bo i spesielle boformer, kan en lese fra FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, artikkel 19. I praksis får knapt noen med utviklingshemming denne valgmuligheten. Boligkøene er lange og de som får seg et hjem, plasserer kommunene stort sett i omsorgsentre som er sterkt subsidiert av Husbanken og stimulert gjennom momsrefusjon.
Husbanken sorterer under Kommunal- og moderniseringsdepartementet som i 2014 la frem «Bolig for velferd – Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020)». Boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemming er imidlertid underlagt Helse- og omsorgsdepartementet og Demensplan 2020. Så lenge Kommunal- og moderniseringsdepartementet utelater mennesker med utviklingshemming og Helse- og omsorgsdepartementet plasserer dem i demenspolitikken, så kan en heller ikke forvente at kommunene skal oppføre seg så mye bedre.
Omsorgstjenesten ble innført i 1991, dels for å dekke behovet for et tilbud til tidligere institusjonsbeboere. Siktemålet var at flest mulig skulle bli i stand til å ta del i dagliglivets gjøremål. Sosialtjenesteloven av 1991 skulle bidra til at den enkelte fikk et aktivt og meningsfullt liv sammen med andre. Slik ble det ikke. Rapportene fra de nasjonale tilsynene på feltet, viser alle at lovverket brytes i drøyt 70 prosent av tilfellene. Tjenestene som skulle være individuelle, er blitt kollektive. I tillegg kuttes det til stadighet i omfanget av tjenester. Staten benytter kun ett virkemiddel for å sikre utviklingshemmedes rett til tjenester: Når fylkesmannen eller Helsetilsynet avdekker lovbrudd, så ber de kommunen om å rette opp. Virkemiddelet har ikke bedret situasjonen de siste 19 årene. Da er det liten grunn til å forvente at virkemiddelet vil bli stort mer effektivt i overskuelig fremtid.
Ett av resultatene er en massiv medisinering av mennesker med utviklingshemming. Rundt 40 prosent av voksne medisineres mot depresjon eller psykoser. «Me manglar kompetanse til å vurdera helsesituasjonen til psykisk utviklingshemma. Me kan sjå at mistrivsle blir feiltolka som psykiatrisk sjukdom», sa dengang assisterende helsedirektør Bjørn Guldvåg og fulgte opp «– Me er kjende med at desse medikamenta til tider blir brukte utan at det er stilt ein diagnose. Eg trur dette er eit av dei verkeleg alvorlege forholda i norsk helseteneste som me må gjera noko med.» (se NRKs nettsider den 12.11.2011). Siden den gang,er ikke noe gjort.
«Regjeringen tar sikte på en gradvis styrking av arbeidstilbudene til denne gruppen», kan en lese fra side 51 i stortingsmelding 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Målsetninge var velmenende, men i dag er andelen sysselsatte blant personer med utviklingshemming lavere enn i 1991.
Tilstanden på vergemålsfeltet, trenger jeg ikke si noe om. Den jobben gjorde VG aldeles utmerket i Tolga-saken. Men listen over myndighetenes systematiske menneskerettighetsbrudd overfor personer med utviklingshemming kan gjøres mye lenger en det som omtales her.
Stortinget har bestemt at det skal utarbeides en melding om rettighetene til mennesker med utviklingshemming. Regjeringserklæringen følger opp løftet. Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande har fått ansvaret for å utarbeide meldingen. Regjeringen kan rette opp situasjonen, men da må regjeringen være villig til å benytte virkemidler for å nå målsetningene som ligger i menneskerettighetene. Gjennom flere tiår har vi erfart at målsetninger uten virkemidler i høyden kan karakteriseres som ønsker.
Jens Petter Gitlesen
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap som Vågå kommune vil tvangsflytte? Beboerne ble idømt kommunens sakskostnader på drøyt 440.000 kroner av lagmannsretten. En anke til Høyesterett koster også penger, – alt for mye for dem som har vært trygdet hele livet. Bidrag kan gis til: