Hedvig Ekberg er jurist og har jobbet mye med tvangsflyttingssaker og husleieloven.
– Vi har hatt mange tvangsflyttingssaker opp gjennom årene, men de fleste har løst seg. Vågå kommune er de første som går til sak mot leietakere for å få dem flyttet.
Er det loven eller andre forhold som gjør at de andre sakene har løst seg uten at kommunen går til domsstolen?
– Det er nok mange som kvier seg for å gå til rettsak mot mennesker som har større behov for trygge rammer og som i liten grad selv kan forvalte sin sak eller skaffe seg annen bolig. Vi skal huske på at det å sikre folk et trygt og godt hjem, er den overordnede målsetningen i norsk boligpolitikk. Da blir det et visst umenneskelig skjær over det hele når kommunen går til sak mot leietakere med utviklingshemming for at de ikke skal få ta del i denne overordnede målsetningen. Men det er også sterke juridiske argumenter for ikke å tvangsflytte leietakere slik som i Vågå, jeg mener flyttingen er i strid med både husleieloven og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, sier generalsekretæren.
Hvordan mener du tvangsflytting er i strid med husleieloven?
– Vi har husleieloven for å beskytte den svake parten, dvs. leietakeren. Skal utleier si opp leieavtalen, så må utleier ha en god grunn for oppsigelsen. I Vågå kommune er oppsigelsen begrunnet med et håp om å spare noen kroner ved å flytte beboerne til kommunens nye store omsorgssenter. Beboerne trenger lang tid på å tilpasse seg. Da de flyttet til Moavegen bofellesskap hvor de nå bor, trengte den ene beboeren syv år på å tilpasse seg. Fordelen for kommunen er at de kanskje kan spare noen kroner, men det er høyst usikkert.
Hvordan står tvangsflyttingen i forhold til konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) som Norge har forpliktet seg til å følge?
– Konvensjonen sier klart og tydelig at institusjonsomsorgen er forbi. Kommunens nye store omsorgssenter fremstår slik som CRPD sier at ingen skal måtte bo. En kan også anvende andre deler av CRPD. En kan stille spørsmål med om beboerne reelt sett har muligheten til å følge konvensjonens føringer som sier at en skal kunne velge hvor, hvordan og med hvem en skal bo. Er det å plassere utviklingshemmede i slike store omsorgssentre diskriminerende? Det minner uansett ikke mye om likestilling. Men i og med at konvensjonen ikke er inkorporert i norsk lov, så vil nok rettens fokus være mot husleieloven og ikke mot konvensjonen.
Hvilke konsekvenser vil det kunne har for andre kommunale leietakere med utviklingshemming dersom Vågå kommune vinner saken?
– Da har retten vist at det ikke skal en spesielt god grunn til for å tvangsflytte leietakere. Rundt 85 prosent av voksne med utviklingshemming er kommunale leietakere. Ønsker kommunen å flytte dem til store omsorgssentre og gi kollektive tjenester for å spare penger, så vil det bli mye letter for kommunene å foreta slik tvangsflytting.
Hva bør en gjøre hvis kommunen får medhold i å tvangsflytte beboerne?
– Hva beboerne og deres verger, vil gjøre i denne saken bør gjøre, kan ikke jeg si noe om nå. Men blir utfallet negativt, så må NFU jobbe for å få endret lovverket. Det å siker innbyggerne trygge hjem, har vært målsetningen i norsk boligpolitikk siden vi fikk Husbanken i 1946. Disse målsetningene må selvsagt også gjelde mennesker med utviklingshemming, avslutter NFUs generalsekretær Hedvig Ekberg.
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap i Vågå kommune med kostnadene til domsstolsbehandlingen, så kan du enten gi bidrag til:
Bakkontonummer 1506.09.27097
Vipps # 524990 (Husk å trykk "kjøp og betal" før søker på nr.)
Eller du kan gi bidrag via innsamlingsaksjonen på facebook.
Jens Petter Gitlesen