En bolig er ikke et hjem

En bolig er ikke et hjem

Av Anna Kittelsaa

I dette innlegget vil jeg slå et slag for at vi i NFU slutter å bruke ordet bolig når vi snakker om dagliglivet til personer med utviklingshemming. Begrunnelsen er at når vi bruker begrepet bolig slik det har utviklet seg, er vi med på å legitimere en undertrykkende praksis.

I 1973 ga Rolv Mikkel Blakar ut boka Språk er makt. Boka har senere vært utgitt seks ganger og har betydd mye for forståelsen av hvordan språket ikke bare beskriver, men også former den virkeligheten vi lever i. Et av kapitlene i boka legger særlig vekt på forholdet mellom kjønn og språk, og viser hvordan såkalt «kjønnsnøytrale» betegnelser skjuler realiteter og diskriminerer. Ord som lensmann, stortingsmann og politimann sier noe om hvem en forventer at har rett til slike titler, mens ord som yrkeskvinne viser at slike kvinner er i mindretall fordi betegnelsen «yrkesmann» ikke finnes. Boka ble altså skrevet i 1973, og på kjønnsområdet har det heldigvis skjedd mye siden da. Realitetene er endret; kvinner er på plass over alt i samfunnet og språket er endret; vi har fått kjønnsnøytrale yrkesbetegnelser. På samme måte har mennesker med ulike etniske bakgrunner og mennesker med nedsatt funksjonsevne arbeidet for å endre negative og stereotype betegnelser som brukes om dem. Denne debatten deltar også vi i NFU, og siden språket vårt er i stadig endring, er debatten om definisjoner og definisjonsmakt alltid aktuell.

La oss først se på hvordan ordet bolig brukes i dagliglivet til folk flest. Vi leser boligannonser, vi drar på boligvisning, vi vedlikeholder boligen vår. Altså snakker vi om et hus, en leilighet et sted vi bor eller ønsker å bo. Vi bruker helt andre ord når vi snakker om hvordan vi bor. Vi sier «hjemme», «hos oss selv», i leiligheten eller i huset mitt osv. Hjemme gir helt andre assosiasjoner enn bolig; når vi er hjemme, er vi på vårt sted med våre mennesker og ting rundt oss. Med andre ord: boligen er skallet rundt hjemmet vårt og ikke innholdet i det livet vi lever.

Men for noen har «boligen» kommet til å bety noe helt spesielt. For personer med utviklingshemming er ikke boligen bare et hus eller en leilighet, det har blitt en boform, en samling av leiligheter med fellesareal og personalrom hvor beboere og ansatte deler dagliglivet. Og det er denne helheten som kalles for «boligen».

«Da må jeg spørre boligen først», er et sitat hentet fra avhandlingen til Hilde Guddingsmo. Det kommer tydelig fram at boligens makt er det ikke lett å opponere mot. Tvert imot er det best «å være på den sikre siden» slik at en holder seg til det «boligen» bestemmer. Dermed er også den enkelte ansatte fritatt for å bli motsagt eller stilt til ansvar. Boligen har med dette blitt et handlende subjekt, slik vi blant annet har sett det under pandemien hvor «boligen» bestemmer hvem som skal få komme på besøk osv. Dermed har begrepet «bolig» kommet til å bety en maktstruktur, en ansiktsløs makt som kan bestemme over livene til både de som bor og til deres pårørende.

Jeg skriver dette for å si at vi må ta tilbake definisjonsmakten. Vi skal ikke la den ansiktsløse boligen bestemme! Vårt mantra må være at de som har en utviklingshemming, bor hjemme! De er hos seg selv, og der er det de som bestemmer, så langt det lar seg gjøre og gjerne gjennom en ordning med beslutningsstøtte. Tjenestene den enkelte trenger, selv om de kan være omfattende, er der for å bistå personer med utviklingshemming til å ha sitt eget hjem, leve et liv i fellesskap med andre som det godt og riktig heter.

Ikke la «boligen» gå inn i vårt språk når vi kjemper for den retten personer med utviklingshemming har til å leve et liv som andre – i sitt eget hjem.