Kjære alle sammen.
Grunnen til at vi står her i dag er fordi personer med utviklingshemning i landet vårt fortsatt ikke har blitt en del av det ordinære arbeidslivet i Norge.
Vi står her fordi politikerne gang på gang velger bort muligheten til å inkludere personer med utviklingshemning i en helt sentral del av samfunnslivet.
Det handler om muligheten til å dra på jobb om morgenen.
Si hei til kollegene.
Få lønnsslipp som oss andre.
Praten ved kaffemaskinen.
Og ikke minst julebord sammen med sine arbeidskollegaer.
Alt dette tar de fleste av oss for gitt. Men blant personer med utviklingshemning er det bare noen få som får denne muligheten.
Som vi har hørt før her i dag, skyves de fleste ut i utenforskap etter endt skolegang.
Mange blir sittende på jente- eller gutterommet. Blant våre medlemmer er det mange foreldre som tar seg fri eller jobber redusert for å kunne ta med sitt voksne barn ut i verden en gang imellom.
Alle som får barn, vil være bekymret for sitt barn livet ut. Sånn er det for oss alle.
Men bekymringene er langt større for de som får et barn med utviklingshemning. Først er det grunnskolen, der foreldrene kjemper for at barna skal få ordentlig og tilrettelagt undervisning.
Så, i løpet av videregående begynner det å demre for mange foreldre at barnet ikke nødvendigvis får noe meningsfullt å gjøre når voksenlivet begynner. De fleste kommer ut med hull i CV-en. Vi utdanner de til ingenting. De blir diskriminert!
For den dagen skolen er slutt, slippes denne elevgruppen ut i det store intet - som om personer med utviklingshemning ikke lenger var en utfordring. De får ikke jobb. Politikerne vedtar hvert år med åpne øyne at arbeidsledigheten fortsatt skal være over 80 prosent.
Mange foreldrene står der og tror ikke det de ser.
Er det virkelig sånn vi som land skal behandle personer med utviklingshemning?
Vi har de siste årene vært vitne til en liten revolusjon som handler om mangfold og inkludering.
Og da blir spørsmålet: Gjelder ikke mangfolds- og inkluderingstanken personer med utviklingshemning? Er det bare fine ord?
Norge har mulighet til å gjøre slutt på denne diskrimineringen.
Norge har ratifisert, som det heter, FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne - CRPD.
Det er ni år siden.
Men vi har ennå ikke tatt konvensjonen inn i norsk lov. Stortinget stemte imot dette så sent som i 2021.
Kvinnekonvensjonen, barnekonvensjonen og konvensjonen mot rasediskriminering er tatt inn i norsk lovgivning. Noe vi andre tar som en selvfølgelig.
I 2016 kom NOU nr. 16 på lik linje, i dag 2022 venter vi fortsatt på stortingsmeldingen.
I går varslet regjeringen at de starter arbeidene med å inkorporere konvensjonen i norsk lov, med en særskilt vurdering mot inkorporering i menneskerettighetsloven. Det er der den hører hjemme sammen med kvinne og barnekonvensjonen.
Det var på tide! Til nå kan det virke som rettighetene til funksjonshemmede har vært mindre verdt.
Norske politikere har latt en gylden mulighet gå fra seg i mange år. Hadde CRPD vært inkorporert i norsk lov, ville ikke diskrimineringen av personer med utviklingshemning kunnet fortsette.
En gang i fremtiden håper jeg at 80 prosent arbeidsledighet blant unge personer med utviklingshemning blir skrekkhistorier som vi skjemmes av og noe vi ikke vil vedkjenne oss.
Dere som er så heldige å ha en jobb, vet jo hva jeg snakker om. Vi har nettopp hørt Anders fortelle om verdien av å ha en jobb å gå til. På en ASVL-bedrift på Hamarøy har medarbeiderne tjuvstartet litt - der hadde de Årets Viktigste Frokost allerede i forrige uke. De ansatte satte seg ned og skrev ned hvorfor de synes det er viktig å ha en jobb, og noe av det de skrev var:
Vi kan glede oss til å jobbe. Og vi kan glede oss til å ha fri.
Så enkelt kan det være. Og denne gleden nekter vi altså mange personer med utviklingshemning.
VTA plassene ble opprettet i forbindelse med ansvarsreformen på 90-tallet for å få personer med utviklingshemning i arbeid, det vi ser nå er at mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse og personer med rusproblematikk får flere og flere av VTA plassene, samtidig som NAV ber om høyere produktivitet. Dette resulterer i at personer med utviklingshemning som har for liten arbeidsevne blir presset over til dagsenter.
Sånn kan vi ikke ha det lengre!
Tilrettelagte arbeidsplasser er ikke bare viktig for de som har jobbene. Å ha nok tilrettelagte jobber for de som har lyst til å bidra er bra for både individet og samfunnet. I tillegg sier det noe om hva slags samfunn vi er, og ikke minst hva slags samfunn vi ønsker å være.
Så langt er Norge et samfunn som med åpne øyne diskriminerer en stor gruppe arbeidstakere.
Regjeringen sier:
Alle som kan og vil jobbe skal få muligheten til det. Arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Arbeid utjevner økonomiske og sosiale forskjeller, motvirker fattigdom og gir den enkelte mulighet til økonomisk selvstendighet. Godt sagt, nå venter vi på tiltakene.
Vi ber om 1000 nye VTA plasser for utviklingshemmede!
Sammen skal vi kjempe denne åpenbare kampen for å få alle som vil i arbeid.
Tusen takk!
ASVL har også skrevet om aksjonen på sine nettsider.