Kristiansand kommune – verst eller best?

Kristiansand makter det kunststykket å ha lavest kostnader per person med utviklingshemming, fratrukket statlig refusjon for ressurskrevende tjenester, blant storkommunene i KS. I motsatt ende finner en Tromsø som bruker mer enn dobbelt så mye per person.

Tabell: Kostnader per person med utviklingshemming, fratrukket statlig refusjon for ressurskrevende tjenester (Tabeller er hentet fra Tilleggsnotat til sak 14/22 og 23/22: Økonomi i bo- og aktivitetstilbudene, Trondheim kommune).

For mange kommuner fremstår Kristiansand som forbilledlig. Trondheim kommune kunne f.eks. spart 280 millioner kroner per år, hvis de maktet å legge seg på Kristiansands kostnadsnivå.

Billigst er sjelden best

Slike sammenligninger som gjøres med hensyn til utgifter til mennesker med utviklingshemning, er høyst uvanlige å gjøre på andre felt. Det kan nevnes at ingen bilprodusenter har lavere kostnadet enn norske Troll. Produsenten gikk konkurs i 1958 og har siden det, ikke hatt kostnader. Få betrakter historien om Troll som en suksess.

Norge brukte i 2019 69.600 kroner per innbygger på helsetjenester og vårt helsevesen er kåret til verdens beste. Det er politisk omforent at helsevesenet skal være bra og det skal bevilges mer penger slik at helsevesenet kan bli enda bedre. Vi er stolte av å bruker mer på helse per innbygger enn noen EU-land. Ingen trekker frem hvor mye vi kunne spart om vi hadde hatt Romania, Latvia eller Bulgaria som mål for norsk helsevesen.

Er Kristiansand en versting?

Verken jeg eller andre har noen fulstendig oversikt over tjenestetilbudet i Kristiansand. De sakene hvor jeg har vært involvert, er nok et selektert utvalg av de mer alvorlige sakene. Men det har forundret meg hvor bakovelent og aksepterende både pårørende, kommunen og tildigere fylkesmannen har vært.

I 2016 var det en sak om ulovlig innelåsning av personer med utviklingshemning. Innelåsningen skjedde på grunn av lav bemanning. Når en av beboerne krevde litt mye, så var det ikke kapasitet til å ta seg av de andre. Saken ble omtalt av Fædrelandsvennen, noe som førte til at andre i lignende situasjon tok kontakt. 

Mye tyder på at både kommunen og tidligere Fylkesmannen, nåværende Statsforvalteren, i god sørlandsk ånd, lar det meste gli forbi. Tilsynet kom til det oppsiktsvekkende resultatet at den ulovlige innelåsningen var forsvarlig.

Tilsynet i 2016

I det nasjonale tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemning i 2016 lå blant annet følgende til grunn for avviket som ble gitt:

• Det er en del uro, utagering og fysiske angrep i samlokaliserte leiligheter. Dette går ut over andre beboere. Dette gjentar seg jevnlig opp til 4 - 5 ganger i uken, selv om ansatte forsøker å hindre at dette skjer.
• Ansatte klarer ikke alltid å yte tjenester i rett tid, eller holde ro både på natt og dagtid.
• Språkbruk i journal oppfyller ikke krav til saklighet, objektivitet og etikk.
• Dokumentasjon av brukermedvirkning er mangelfull og ikke systematisk. Brukernes meninger og oppfatninger skal dokumenteres og vurderes over tid.

Sivilombudets besøksrapport

Sivilombudets forebyggingsenhet skal forebygge at mennesker som er fratatt friheten, utsettes for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Under Sivilombudets besøk i Kristiansand, var fokuset på syv av kommunens 71 personer med utviklingshemning som har tvangsvedtak. Besøksrapporten avdekket blant annet:

• Ulovlig skjerming og innlåsing
• Mangelfullt tilrettelagt bolig, mangel på planmessig oppfølging av beboeren og vedkommens behov, og svake strukturer for å sikre veiledning og oppfølgning av ansatte. Beboerens smerter og helsetilstand var hittil ikke fulgt opp på en god nok måte verken av kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Arbeidet
• Beboere med mye smerter og omfattende helsemessige oppfølgingsbehov opplevde likevel betydelige vanskeligheter med å få helsehjelp, særlig spesialisthelsetjenester. Alvorlig selvskading og utagering gjorde at de ble utsatt for mye tvang. Flere hadde levd lenge med stort funksjonsfall og smerter. Manglende registreringer og målinger fra ansatte i kommunen, gjorde det vanskelig å få henvisning til spesialisthelsetjenesten. Det var behov for bedre samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Kommunen brukte ikke individuell plan som et virkemiddel for å sikre disse beboerne nødvendige og koordinerte tjenester.
• Flere beboere vi besøkte hadde tidligere manglet gyldig vedtak i lengre perioder, selv om tvangen ble opprettholdt. Kommunen manglet gode rutiner for å sikre at vilkårene for tvangsvedtaket var til stede også underveis i vedtaksperioden, slik loven krever. Besøket avdekket flere tilfeller av ulovlig tvang og tvang som det ikke var fattet vedtak for. Ingen i kommunen hadde fanget opp de lovstridige forholdene. Dette viste at det mangler tilstrekkelig kompetanse hos ansatte om vilkårene for bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.

Kristiandsand kommunes internrevisjonsrapport

Med bakgrunn i funn, kom internrevisjonen med følgende anbefalinger til kommunen:

• Habiliteringsfeltet i Kristiansand kommune bør fremover jobbe systematisk og proaktivt med rekruttering og strategisk kompetanseplanlegging og -utvikling.
• Kommunen bør, med utgangspunkt i resultatene fra revisjonens spørreunder- søkelse for de ansatte på habiliteringsfeltet, søke å styrke de ansattes faktiske kjennskap til sentrale rutiner.
• Kommunen bør vurdere å iverksette tiltak som bidrar til å styrke meldekulturen blant de ansatte på habiliteringsfeltet
• Kommunen bør styrke de ansattes kompetanse når det gjelder å forebygge ut- vikling av utfordrende atferd
• Kommunen bør vurdere å styrke arbeidet med at beboere i bofellesskap på ha- biliteringsfeltet får jobb/ VTA eller dagaktivitetstilbud
• Kommunen bør innarbeide revisjonens analyse i denne rapportens kapittel 4.2 i sitt videre arbeid med å implementere Helsedirektoratets nye nasjonale veileder Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming på ha- biliteringsfeltet.
• Kommunen bør vurdere å følge opp FFOs innspill om hvordan den reelle bruk- er- og pårørendemedvirkningen på systemnivå, kan styrkes
• Kommunen bør få på plass et system for brukerundersøkelser og gjennomføre brukerundersøkelser jevnlig på habiliteringsfeltet;
• Kommunen bør, i tråd med brukere og pårørendes lovfestete rettigheter, bruke individuell plan (IP) aktivt både som et planleggingsverktøy og som et verktøy for å sikre en strukturert samarbeidsprosess.

KS sin rolle

Det bør være opplagt for de fleste at det er mye som ikke er på stell i Kristiansands tjenester til mennesker med utviklingshemning. Kan hende at kostnadstallene som KS produserer gjennom ASSS-samarbeidet, er noe av det farligste, mest forledende og minst meningsfulle. Når Kristiansand er den kommunen i ASSS-samarbeidet som bruker minst på feltet, så er det mye fordi det er billigere å ikke yte lovpålagte tjenester enn å yte dem.

Nasjonale tilsyn avdekker lovbrudd i 70 til 90 prosent av tilfellene. Kommunene utøver ikke sine plikter. Det er ikke blitt bedre med tiden. Verken rådmenn eller kommunepolitikere er nevneverdig kjent med sektoren. Når styrerne ikke kjenner feltet de skal styre, så er det vanskelig å få til god styring.

Tenk om KS hadde holdt fokus på kommunens plikter, det å fremme sosial trygghet, bidra til økt likeverd og likestilling, forebygge sosiale problemer og bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Da kunne ASSS-samarbeidet bidratt til at også mennesker med utviklingshemning fikk sin rett og at kommunene utøvde sin plikt.

Nå bidrar ASSS først å fremst til å vri fokus fra kommunens plikter og den enkeltes rettigheter, til en konkurranse om å gi minst mulig tjenester, av dårligst kvalitet.

Jens Petter Gitlesen