Om å snakke forbi hverandre
Det er 12 år siden jeg første gang var i Trondheim i møte mellom tjenstemottakere og de ansvarlige rundt rådmannen. Rådmannen ønsket å gjøre bo- og tjenestetilbudet til innbyggere billigere. Pårørende var opptatt av svake tjenester. Kalkulatorfolket fra rådmannsstaben, la frem utregninger på hvor mye kommunen kunne spare på å samordne tjenestene, la flere bo i samme bofellesskap og unngå at personer med tjenestebehov kjøpte leiligheter selv.
Pårørende var opptatt av de som ikke fikk seg et sted å bo og bosatte som ikke fikk tilstrekkelig med tjenester. Møtet endte som det begynte, med to vesens forskjellige syn, en situasjon som har vedvart og hvor det er for få spor til bedring.
Siden den gang, synes posisjonene å ha vært låste. Mens kommuneledelsen snakker om overforbruk, snakke pårørende om mangelfulle tjenester. Mens kommuneledelsen prater om organisering og ledelesemodeller, prater pårørende om et bo- og tjenestetilbud som forvitrer. Politikerne har for lite innsikt i feltet og blir stående handlingslammet i et krysspress mellom den kommunale forvaltningen og pårørende.
Rådmannens syn ble grunnlaget for saken Ressursbruk og organisering av tjenester til psykisk utviklingshemmede, hvor rådmannen beregnet besparelsene til å bli 22 millioner innen 2014. Saksfremlegget inneholdt mange tall og hypoteser om tall, men lite sosialfaglig.
De etterfølgenge årene har har forløpt omtrent på samme måte. Rådmannen har lett etter kutt, effektivisering og økt handlingsrom. Politikerne har vedtatt rådmannens innstilling uten nevneverdig debatt. Innbyggere med utviklingshemning og deres pårørende har klaget på et stadig svakere bo- og tjenesetetilbud, uten at dette har inngått i rådmannens regnestykker.
Tilsynet i 2016
Trondheim kommune kom ikke så godt ut av det nasjonale tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemning i 2016. Det ble blant annet påpekt:
- Lav grunnbemanningen i flere av boligene er lav, særlig i helgene.
- Liten hensikt i å fremme behov for ytterligere tjenester på grunn av lav bemanning og stram økonomi.
- Lite spor av individuelle vurderinger av den enkeltes behov ved tildeling av tjenesten personlig assistanse.
- Ikke systematisk veiledning i alle boligene.
- Ulik praksis for om det meldes avvik for tjenesten personlig assistanse dersom bruker ikke får gjennomført planlagte aktiviteter.
- Ikke rom for ekstra aktiviteter i enkelte av bofelleskapene da dette ikke fremgår av vedtakene.
- Lite spor av at tjenestene har som mål å fremme mestring og økt selvstendighet eller å beholde eller videreutvikle ferdigheter.
- Individuell plan benyttes i liten grad.
Men statsforvalteren har begrenset myndighet og enda mer begrensede ressurser. Hovedeffekten av tilsynet, var nok en økt korrespondanse mellom kommunen og Statsforvalteren.
Tilsyn i 2019
Tidligere Fylkesmannen i Trøndelag førte tilsyn med Byåsen bo- og aktivitetstilbud 2019. Resultatet var omtrent som ved tilsynet i 2016:
"Trondheim kommune har ikke et system som sikrer forsvarlig gjennomføring av personlig assistanse for alle personer med utviklingshemming over 18 år."
Kommunerevisjonens rapport
I vår kom revisjonsrapporten med Trondheim kommunes bo- og aktivitetstilbud. Kritikken var i stor grad den samme som ved det nasjonale tilsynet i 2016:
"Enkelte brukere opplever ikke trygghet i hjemmene sine, og ikke alle får dekket sine sosiale behov. Det er mangler på individuell tilpasning av både fritidsaktiviteter og aktivitetstilbud, og ikke alle vedtak om tjenester blir fulgt opp."
Det ble også trukket frem utfordringer med bemanningssituasjonen, sykefravær, rekruttering, turnover og mangel på vernepleiere.Boligkøen var for lang.
Kommunedirektøren sa seg i hovedsak enig med kommunerevisjonens funn og hevdet at kommunen jobbet med de påviste forholdene. Men kommunedirektørens svar er selvsagt temmelig generelle og foreløpig langt i fra det som kan kalles tiltak.
En kan selvsagt ikke forvente at kommunedirektøren skal komme opp med tilstrekkelige og konkrete tiltak umiddelbart i sitt tilsvar til revisjonsrapporten.
Et virvar av saker, hensyn og målsetninger
Kommunepolitikk dreier seg om saker, strategier og planer. Av og til kan det bli såpass mange av dem at det blir vanskelig å håndtere dem samlet. Den ene planleggingen glemmer den andre og tiltak overser målsetninger i relaterte saker. Slik oppfatter jeg situasjonen i Trondheim kommune, så vel som i andre kommuner.
Strategidokumentet: En bedre hverdag for alle – Strategiplan for tjenester til mennesker med utviklingshemming og/eller utviklingsforstyrrelser 2019-2023, er et imponerede bra dokument som i stor grad synes å bygge på NOU 2016: 17 På lik linje. Her kan en blant annet lese om målsetninger blant annet knyttet til selvbestemmelse, likestilling, kommunikasjon, rettsikkerhet, opplæring, arbeid- og dagtilbud, kosthold, gode omsorgstjenester og betydningen av å ha sitt eget hjem.
Når en kommer til Kommunedirektørens forslag til handlings- og økonomiplan 2022-2025 - Budsjett 2022, så er det ikke like lett å finne det finansielle rommet til de målsetningene i Strategiplanen for tjenester til mennesker med utviklingshemming og/eller utviklingsforstyrrelser. Kommunedirektøren skal ha ros for å relatere budsjettet til FNs bærekraftsmål. Det er positivt at en rekke målsetninger fra Strategiplanen gjentas, men med en 2 til 4 prosent økning i planlagte driftsutgifter, så er det vanskelig å se at mulighetene ligger tilrette for å sikre at også innbyggere med utviklingshemming i størst mulig grad skal kunne ta del i dagliglivets gjøremål.
I Arbeids- og sosialkomiteen nylig behandlede sak 14/22 Økonomi i bo- og aktivitetstilbudene, var kommunedirektørens forslag til innstilling, foruten kronebeløp:
-
"Bystyret vedtar at kvaliteten og ressursbruken i bo- og aktivitetstilbud i Trondheim over tid skal være på samme nivå som i øvrige større byer i Norge."
-
"Bystyret vedtar at det etableres turnuser på området som sikrer kontinuitet i bemanningen mellom botilbud og aktivitetstilbud, og som sikrer forsvarlig og faglig kompetent bemanning hverdag, helg og ferier."
Det er vanskelig å se sammenhengen mellom det første kultepunktet, dokumenterte avvik og svakheter i kommunens tjenestetilbud. Det er også en høyst uklar sammenheng mellom kulepunktet og kommunens målsetninger. Hvordan kvaliteten i tjenestetilbudet er i landets andre store byer, fremkommer ikke av KOSTRA-tallene som kommunedirektøren legger frem.
Kulepunkt to, er på sett og vis bedre, men det bringer neppe noe nytt. Det er liten grunn til å tro at verken kommunepolitikerne eller forvaltningen noen gang har hatt uforsvarlig og inkompetent bemanning som målsetning.
Vedtaket i kommunens Arbeids- og sosialkomite, ble imidlertid litt mer lovende:
"Arbeids og sosialkomiteen mener det er uheldig at politisk nivå har fått uriktige opplysninger på ASSS tall. ASSS tall sier imidlertid ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på tjenestene. Forvaltningsrevisjonen som er under politisk behandling hos kontrollutvalget viser at kvaliteten på bo - og aktivitetstilbudet i Trondheim må heves. Det betyr at man må jobbe både med bedre organisering av tjenestene, øke nivået på ledelse og at bemanningen må styrkes. Hele - og faste stillinger må være hovedregelen. Arbeid og sosialkomiteen anbefaler at bystyret øker den økonomiske driftsrammen med 20 millioner slik innstillingen fra Kommunedirektøren foreslår og at tilsvarende beløp til drift innarbeides i HØP i årene framover."
Men vedtaket favner ikke den mest sentrale målsetningen, nemlig det at også de som har behov for bistand, i størst mulig grad skal kunne ta del i hverdagslivets gjøremål.
Målforskyvning
Vi fikk omsorgstjenestene i 1991 for å
- å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,
- bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Etter 10-15 år med planer og tiltak, så er det oppsiktsvekkende at Trondheim kommune ikke har utarbeidet et eneste tiltaksrettet dokument for å sikre tjenestenes hovedformål.
Det er veldokumentert at kommunen i mange tilfeller gir for lite tjenester og for lite tjenester tilpasset den enkelte tjenestemottaker. Når dette er tilfellet, så er det ikke så veldig relevant hvordan kommunens pengebruk er i forhold til kommunens budsjett. Det er heller ikke spesielt relevant om Trondheim bruker mer eller mindre penger på sektoren enn andre storbyer.
Fra bistand til tortur og umenneskelig behandling
Sammenligninger av budsjetter er en farlig gesjeft når en ikke har kontroll med tjenestens kvalitet. Trondheims kommunaldirektør sammenligner stadig vekk til Trondheims kostnadstall med tall fra Bergen, Bærum, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Oslo, Sandnes, Stavanger, Tromsø og Kristiansand.
Kommunaldirektørens sammenligninger er farlige. De har gitt feil ideal. Det er en viss sammenheng mellom kostnader og kvalitet. Kristiansand kommune er den av de ti kommunene som bruker minst på sektoren. Lav bemanning var f.eks. årsaken til at det ble avslørt ulovlig innelåsing av mennesker med utviklingshemming i Kristiansand kommune 2016. Praksisen startet før 2016 og vedvarer fortsatt. (se Sivilombudets ferske besøksrapport fra Kristiansand om forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved frihetsberøvelse i Kristiansand).
Drammen kommune er den av de ti kommunene som bruker nest minst på tjenester til mennesker med utviklingshemning. Også her avdekte Sivilombudet ulovlig og umenneskelig behandling av innbyggere med utviklingshemning.
Ta utgangspunkt i bo- og tjenestetilbudet og start dialogen
Etter 10-15 år med kommunale tiltak forbedringer forbedringer, som alle ser ut til å ha ført til forverringer, bør kommunens behandling av revisjonsrapporten være en passende anledning til å starte nye og mer konstruktive prosesser.
Når kommunedirektøren fokuserer på overforbruk, så er det en stor risiko for at underbudsjettering er et bedre navn. Det er all grunn til å fokusere på organisering og ledelse av sektoren. Men når kommuneadministrasjonen i over ti år har hatt et slikt fokus og situasjonen ikke har bedret seg, så kan det være at rammene for god organisering og ledelse ikke foreligger.
Det er helt sikkert mye som kan gjøres både med budsjetter, organisasjon og ledelse, men så langt har kommunens forslag vist seg å ikke fungere. En vet lite om hva som bør gjøres i den retningen. Det vi imidlertid vet, er at
- boligkøen er lang og flere er misfornøyd med botilbudet
- grunnbemanningen i tjenesten er lav slik at mange ikke får dekket sitt behov for tjenester
- enkeltvedtakene er generelle og følges ofte ikke opp
- flere deler av tjenesten sliter med høyt sykefravær, høy turnover og rekrutteringsproblemer
Det naturlige startpunktet burde vært å rette opp botilbudet, bemanning, etablere gode og brukbare enkeltvedtak samt å etablere gode arbeidsmiljø.
En vesentlig kompetanse på dette feltet, besitter NFU. FO besitter trolig også en vesentlig kompetanse. Det naturlige ville da være at kommunedirektøren kaller inn NFU og FO slik at en sammen med kommuneadministrasjonen kan utarbeide tiltak for å bedre botilbudet, bemanningen, enkeltvedtakene, arbeidsmiljø og rekruteringsproblemene.
Jens Petter Gitlesen