«For barnas beste»
Av Atle Midtgård
Tidligere rektor ved Statens Spesialhøgskole og Norges første professor i spesialpedagogikk Edvard Befring (2008), sa at ‘oppfatningen av at noen ikke er opplæringsdyktige gir uttrykk for et snevert begrep om menneskelig læring’. Derfor representerte forkastingen av ideen om at barn kunne stemples som ikke-opplæringsdyktige som en milepæl i norsk lovgiving, og var ”utvilsomt noe av det aller viktigste som har skjedd i nyere skole- og spesialpedagogisk historie”.
I Blomkomiteens (1995) tolkning av integrering var det særlig tre forhold som ble vektlagt. Det viktigste var at det ”segregasjonsideens grunnstein”, nemlig skillet mellom opplæringsdyktige og ikke opplæringsdyktige, ble opphevet i forbindelse med dengang «ny» Opplæringslov. Det andre var at målsetningen om at barn så langt det var mulig skulle få vokse opp i sitt hjemmemiljø igjen ble understreket. Og i tillegg så utvalget integrering også i et samfunnsmessig perspektiv, hvor begrepene tilhørighet, delaktighet og medansvar var sentrale. Disse prinsipper har også preget det meste av utvikling av den offentlige skole fram til dags dato.
Det som forundrer meg i dag er at begrepet «ikke-opplærongsdyktige» elever igjen synes å bli brukt i enkelte fagmiljøer i våre skoler. Og verre - at dette også kan være en generell holdning i det politiske miljø. Hvis mine antagelser er riktige, forstår jeg godt grunnlaget for de politiske vedtak som ligger til grunn for opprettelse av særskolen «Sarpefossen skole» i Sarpsborg kommune. Og også intensjonen med den mulighetsstudien kommunen nå ønsker å gjennomføre i 2025/2026. Begrunnelsen for en slik studie er at kommunen i dag har tre forskjellige lokasjoner hvor det gis spesialpedagogisk opplæring til utviklingshemmede. Og at det er ønskelig å se om det er noe i lovverket som kan være til hinder for å sentralisere denne tjenesten. Det vil vel bety en opprettelse av en egen skole, siden det er «avsatt» 100 mill. til forsterket skole i 2027/2028.
Jeg forstår at foresatte kan se at det er formålstjenlig å ha egne skoler med god spesialpedagogisk kompetanse for sine barn. Men samtidig er det viktig å bidra til at kommunene sikrer at alle nærskoler har slik kompetanse og kunne gi et tilfredsstillende opplæringstilbud til alle barn uansett tilretteleggingsbehov. Og at det er dette som må være det politiske mål i alle kommuner. Jeg tenker at opprettelse av særskoler umuliggjør oppnåelse av slike målsettinger.
Hvorfor ta dette opp nå?
Jeg mener å se en tendens til negative holdninger i kommunene til å gi utviklingshemmede et fullverdig opplæringstilbud i tråd med nasjonale og internasjonale føringer. Her trengs det å sette fokus på holdningsbearbeidelse - både allment og i det politiske miljø. Det hevdes ofte at sentralisering av tjenester bidrar til fagutvikling og rasjonell bruk av ressurser. I et viss monn er dette riktig, men ikke nødvendigvis innenfor førstelinjetjenesten.
Kommunene trenger ikke spisskompetanse som sådan , og skal ikke drive forskning. Det vi trenger er en styrking av den generelle breddekompetansen innenfor dette fagområdet i barnehager og skoler - for barnas beste. Og en betydelig holdningsbearbeidelse når det gjelder synet på utviklingshemmede i lokalsamfunnet.
I dag har vi tre lokasjoner med kompetanse i opplæring av utviklingshemmede i Sarpsborg. Dette er gode baser for å kunne videreutvikle forståelsen og gjennomføring av spesialpedagogisk kompetanse innenfor våre skoler. Spesielt de tre barneskoler disse tjenestene er lokalisert til, men også - eksempelvis gjennom samspill med ‘mobilt fagteam’ - ovenfor øvrige skoler og barnehager.
Hensynet til «barnas beste» fremkommer stadig oftere i utredninger om denne gruppens opplæringstilbud. Men det er grunn til å spørre hva dette innebærer. Er det tatt tilstrekkelig hensyn til den sosialiseringsprosess disse elever bør delta i, både i forhold til elever uten spesielle behov i skolen - og ellers i det generelle skolemiljøet? Lære hvordan vi i lokalsamfunnet skal omgå hverandre med gjensidig respekt? Hva med læring gjennom deltagelse i sosiale aktiviteter med andre barn i skoletiden? Kanskje spesielt mellom alle barn i elevenes nærmiljø etter skoletid? Hvordan påvirkes dette når barna går på forskjellige barneskoler? Hva betyr dette for ‘barnas beste’?
«Barnas beste» er et diffust begrep som ikke kan stå «alene», men må forklares bredere enn hva jeg opplever skjer i denne type saker. Jeg er redd for at en fremtidig mulighetsstudie i Sarpsborg kommune i hovedtrekk vil dreie seg om juridiske forhold. Men også at den vil bli preget av innspill fra et avgrenset fagmiljø hvor det kan være grunn til å etterspørre hvilke intensjoner som ligger til grunn for anbefalinger om å gjeninnføre spesialskoler. For såvel sentrale fagmiljøer, nyere forskning, nasjonale og internasjonale fagpolitiske signaler, viser at dette ikke er ‘veien å gå’. Som skolemyndighet har kommunene ansvar for en skole til ‘barnas beste’, integrert som et naturlig element i et samfunnsmessig perspektiv, hvor begrepene tilhørighet, delaktighet og medansvar er sentrale. Så hvorfor Sarpsborg kommune nå ønske å vurdere dette ‘vei-valget’ - segregering av en bestemt diagnosegruppe elever - er for meg en gåte.
Kommunens økonomi tilsier vel også at 100 mill over to år bør brukes til noe mer samfunnsnyttig - eksempelvis integreringstiltak og styrking av spesialpedagogisk ressurser og kompetanse i nærskolene - for barnas beste.