Randabergs argumentasjon for tvangsflytting er misforstått

Få har dypere og bredere innsikt i livssituasjonene til mennesker med utviklingshemning enn Anna Kittelsaa. Som ung sosionomstudent, jobbet hun på sentralinstitusjonen Nærlandsheimen. Gjennom resten av livet har hun holdt seg til sektoren, i nær sagt alle roller før hun endte opp som forsker og Norges eneste professor i utviklingshemming.

Anna Kittelsaa er professor emirita i utviklingshemming og nå landsstyremedlem i NFU

I Bygdebladet argumenterer Randabergs kommunalsjef for helse og velferd for fordelene med å tvangsflytte Anita og andre innbyggere med utviklingshemning fra deres nåværende hjem til planlagte bofellesskap på Vistestølen sykehjem. Anna Kittelsaa mener at argumentene dels er forvridde og dels er feil.

– Det virker som om kommunen har glemt de vesentligste sidene med hva et hjem er. Hjemmet er en vesentlig del av identiteten vår. Hjemmet er sentrum i tilværelsen vår. Vi velger det og vi velger hvem vi vil dele det med. For folk som ikke er i stand til å velge selv, er det viktig at andre tar valg som er gode for dem. Effektivitetshensyn er ikke det som skaper et godt hjem, heller ikke helsetjenester. Det forholder seg motsatt: Også i et godt hjem kan det være behov for gode omsorgstjenester og helsehjelp. Både CRPD og andre menneskerettighetskonvensjoner fremhever hjemmet fremfor helsetjenester. Helsetjenester er noe en har rett til uavhengig av hvor en bor. Helsetjenesten er et bidrag til å bli i hjemmet, men gode helsetjenester skaper ikke et godt hjem.

Kommunalsjefen begrunner tvangsflyttingen med behovet for et sterkere fagmiljø og rekruteringsproblemer knyttet til vernepleiere og sykepleiere.

– Rekrutteringsproblemet løses med å gjøre stillingene attraktive, ikke med å plassere mange sammen. Fagfolk trenger oppfølging, påfyll av kunnskap og dele erfaringer med andre. Slikt er det ofte lite av i mange kommuner. De som utøver jobben har et ønske om å gjøre en god jobb, noe en innen miljøarbeid ikke får hvis en skal jobbe overfor mange. Godt miljøarbeid krever god kjennskap og nærhet til dem man jobber overfor. Det som er bra for tjenestemottakerne, er også godt for de ansatte. Oppdraget er å bidra til at folk får et godt liv. Det oppdraget får en svært uheldig start om en begynner med tvangsflytting.

– Mye tyder på at kompetansen i store bofellesskap dreies bort fra oppdraget i miljøarbeid og over til budsjetter, rapporteringer og det å få bemanningskabalen til å gå opp.

– Hva med sykemeldinger, stress og mistrivsel. I rapporten Store bofellesskap for personer med utviklingshemming, var personalets trivsel et forhold som talte for små bofellesskap.

Kommunalsjefen i Randaberg hevder at Vistestølen ikke er en institusjon.

– Selvsagt er det en institusjon. Har en et hjem, så har en selv valgt å bo der. Anita har et hjem i dag. Hun vil bo der hun bor. Hun er kjent både med de andre som bor i det samme bofellesskapet og tjenesteyterne der. Anita er kjent med nabolaget hvor hun bor og nabolaget er kjent med Anita. Når en forstår mindre enn andre, så må omgivelsene gjøres oversiktlige og stabile. Alt dette brytes opp ved den planlagte tvangsflyttingen.

Det hevdes at flyttingen vil være en tilpasning som kan gå bra hvis en legger forholdene tilrette.

– Slike påstander sier lite. Spørsmålet er hvordan en skal tilrettelegge og hvilke muligheter en har for å tilrettelegge. En kan ikke tilrettelegge slik nabolaget eller hjemmet blir det samme på Vistestølen sykehjem som der Anita bor nå og der hvor hun vil bo. Svært ofte mangler en både muligheter og nødvendige tiltak for at personer med utviklingshemning skal kunne tilpasse seg i det bofellesskapet hvor kommunen bestemmer at vedkommende skal bo. Konsekvensene av manglende tilpasning er personlige tragedier som ofte kan medføre depresjon eller utagering. Da nåværende helsedirektør Bjørn Guldvåg skulle forklare den omfattende medisineringen av voksne med utviklingshemning, så sa han: "Me manglar kompetanse til å vurdera helsesituasjonen til psykisk utviklingshemma. Me kan sjå at mistrivsle blir feiltolka som psykiatrisk sjukdom."

Rapporten fra Rune Devold AS sier at Randaberg kommune kan spare 8,2 millioner kroner per år ved å effektivisere driften av sektoren.

– Kostnadene er først og fremst knyttet til det å yte tjenester. Forskning viser at det ikke er forskjell i kostnadene mellom store og små bofellesskap. Men i store bofellesskap er det lettere å samle beboere i grupper og yte felles tjenester; dvs. ikke gi den individuelle tilretteleggingen som beboerne har krav på.

Jens Petter Gitlesen