Jeg vil først takke priskomiteen, Universitetet i Oslo og rektor Svein Stølen for den ære det er å bli tildelt Universitetet i Oslos menneskerettighetspris.
Det er lettere for salen å forstå mine følelser, enn det er for meg å forklare dem.
Jeg vil takke min familie. Det å jobbe aktivt interessepolitisk på et smalt felt, i en liten organisasjon, kan ligge farlig nær omsorgssvikt.
NFU har maktet å synliggjøre mangelfulle og uakseptable forhold som rammer mennesker med utviklingshemning. Jeg har hatt rollen som fanebærer, men med god støtte fra vår generalsekretær Hedvig Ekberg, Ingvild Østerby og Arnhild Voll Eek, våre juridiske rådgivere som primært jobber med å bistå medlemmer. Ikke minst vil jeg takke Pia Ribbskog, vår sekretær som sørger at alt finner sin løsning.
Jeg vil takke Berit Vegheim i Stopp diskrimineringen, Mette Ellingsdalen i We shal overcome og alle andre venner og organisasjoner i funksjonshemmedebevegelsen, både for støtte, opplæring og innsikt. Det samme gjelder våre venner i fagbevegelsen.
Når prisen tildeles arbeid overfor mennesker med utviklingshemning, så varsler det en ny tid for hele mangfoldet av funksjonsnedsettelser. Historisk sett er vi glemt, oversett og kanskje ikke regnet som fullverdige mennesker. Vi har slitt for å få aksept for våre grunnleggende menneskerettigheter.
-
Vi inngikk i kategorien «annet forhold» i Menneskerettighetserklæringen.
-
I konvensjonen om sivile og politiske rettigheter inngikk mennesker med funksjonsnedsettelse i kategorien «status for øvrig»
-
Ikke før i 2006 ble konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fremforhandlet.
Norge ratifiserte konvensjonen i 2013, men etterlevelsen har vært så som så. Konvensjonen synes ikke å bli tatt alvorlig. Fra det regjeringsoppnevnte Tvangslovutvalgets innstilling, kan en f.eks. Lese
«Selv om utvalgets flertall ikke kan slutte seg til CRPD-komiteens prinsipielle avvisning av psykisk funksjonsnedsettelse som ett blant flere vilkår for bruk av tvang, herunder frihetsberøvelse, er konvensjonen og komiteens holdninger likevel en inspirasjonskilde for arbeidet med kritisk å gjennomgå begrunnelsen for når og på hvilken måte psykisk funksjonsnedsettelse bør inngå i lovgivningen.»
Konvensjoner skal være noe mer enn inspirasjonskilder
Ytringsfriheten er viktig, men den er til liten hjelp for dem som ikke kan ytre seg. Bevegelsesfriheten er like viktig, men den er til liten hjelp for dem som ikke får nødvendig assistanse til å forflytte seg.
Da NFU Stavanger lokallag arrangerer julefest, så startet festen 17.30 fordi de første gjestene drar 19.30. De må være tilbake til bofellesskapet og i seng når nattevakten komer kl. 21.00.
Jeg har deltatt på mange møter, seminarer og konferanser i funksjonshemmedebevegelsen. Forfallet er ofte stort og hovedbegrunnelsen er manglet assistanse.
Det at kjærester liker å være sammen, er verken oppsiktsvekkende eller nytt. Men for mange med funksjonsnedsettelser, kan realisering av slike naturlige ønsker fordre en langvarig kamp overfor kommunen. Godt hjemlet i helse- og omsorgslovgivningen dukker følgende spørsmål opp: Hvor ofte er det faglig forsvarlig å treffe kjæresten?
Velferdsstaten er i hovedsak basert på regelstyring og rettsikkerheten er gjennomgående høy. Når en kommer til dem som er avhengig av tjenester, så blir ofte rettsikkerheten redusert til en slags tombola.
Jeg vil gi en enkel karakteristikk av rettsikkerheten med tjenestene med bakgrunn i mål middeltenkning. En enkel og mye brukt styringsmodell som kun består av tre overordnede komponenter:
-
Målsetninger. Vi har mange og gode målsetninger på feltet. En del av disse edle målsetningene er også nedfelt i lovverkets formålsparagrafer.
-
Virkemidler. Her blir det mer uklart, skjønnsmessig og omfanget av virkemiddelbruken sies det knapt noe om.
-
Kontrollen. En ordning som knapt eksisterer.
-
Nasjonale tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemning avdekker ulovligheter i mellom 70 og 90 prosent av tilsynene.
-
Tilsyn er ingen granskning, men mer en skriftlig saksbehandling som suppleres med intervju. Det er mye som går under radaren.
-
Vi vet at få klager på tjenestene. Det føres knapt saker for domsstolene. Rettsikkerheten er først og fremst knyttet til statlige tilsyn.
Ett enkelt regneeksempel:
-
Det er ca. 20.000 personer med utviklingshemning over 16 år i henhold til departementets kriteriedata
-
La oss anta at 15.000 av disse har et eget hjem (det er boligene som er tilsynsenheten).
-
Noen bor alene i ordinære leiligheter. Andre bor i bofellesskap. Om en antar at det i gjennomsnitt er fem personer med utviklingshemning per bygg, så er vi ikke så langt i fra sannheten.
-
Det betyr at vi har omtrent 3000 bygg hvor mennesker med utviklingshemning bor.
-
På Helsedirektoratets nettsider, finner en rapportene fra tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemning. Det kommer omtrent 20 slike rapporter hvert år.
Rettsikkerheten består altså i at det kontrolleres om en får de tjenestene en har krav på, hvert 150. år.
Konklusjonen kan salen trekke selv
Målsetninger uten virkemidler bør kanskje heller kalles ønsker.
Rettsikkerhet uten kontroll og uten sanksjonsmuligheter, bør kanskje heller kalles «på lykke og fromme».
Jeg vil igjen takke for menneskerettighetsprisen, et løft som kan gjøre det lettere for mennesker med funksjonsnedsettelser å bli regnet som fullverdige mennesker med tilhørende grunnleggende menneskerettigheter.
Takk!