Faksimile fra Trønder-Avisa

Institusjonsomsorgen

"De umulige sakene" er fellesoverskriften til en serie artikler i Trønder-Avisa. Artiklene belyser fremveksten av private omsorgsfirma som på oppdrag av kommunene bosetter personer med utviklingshemming og atferdsvansker i institusjonslignende tilværelse langt i fra hjemstedskommunen.

I en serie på foreløpig 10 artikler, har Trønder-Avisa belyst private omsorgsbedrifter som bosetter personer med utviklingshemming, personlighetsforstyrrelser og atferdsproblemer for kommunene. Virksomheten synes å være svært lukkrativ med et driftsoveskudd på rundt 20 prosent av omsetningen. Staten betaler den største delen av regningen gjennom tilskudd til ressurskrevende tjenester.

Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV) reagerer på kommunene som ivaretar sine innbyggere

Ordningen er utvilsomt effektiv hvis kommunens målsetning er å kvitte seg med denne typen innbyggere. Kommunenes argument er imidlertid at de mangler kompetanse til å sikre gode nok tjenester. Om beboerne på de private institusjonene er der etter eget ønske, kan en betvile. Det er god grunn til å anta at ordningen er i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19: Mennesker med nedsatt funksjonsevne har også rett til å velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo. Ingen skal måtte bo i en bestemt boform.

Kommunenes argumentasjonen blir imøtegått av fagfolk Trønder-Avisa har vært i kontakt med: Det lar seg gjøre å etablere gode og individuelt tilpassede tilbud i kommunene. Fagenhet for tvungen omsorg, er et godt bevis på at selv små kommuner kan etablere forsvarlige og gode tjenester. De som er dømt til tvungen omsorg, blir alltid bosatt i sin hjemkommune og mottar tjenestene sine der. Dersom kommunen ikke selv makter å tilrettelegge tilbudet, kan de få råd og bistand fra spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste. Når noen kommuner overlater krevende saker til private omsorgsfirma, så er det nok mer motivert av egen makelighet enn hensynet til tjenestemottaker. Forklaringen om manglende kompetanse, er grundig motbevist i mange små kommuner.

Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV) reagerer sterkt på omsorgsbedriftene som tjener seg rike på samfunnets velferdsytelser.

– Som fellesskap må vi forvente at penger til sårbare grupper i samfunnet, skal gå til nettopp det formålet. Det blir en for lett løsning for kommunene å si at man ikke har et godt nok faglig tilbud, når de statlige ordningene er så gode for å opprette et, sa Kirsti Bergstø til Trønder-Avisa på fredag den 30. juni.

Artiklene i Trønder-Avisa ligger bak betalingsmuren her.

Jens Petter Gitlesen

w\p

1 juli 2017

  • 2017-07-17 NFU jobbet for at mennesker med utviklingshemming skulle kunne bo og leve i kommunen, mest mulig på lik linje med andre. De som hadde behov for bistand for å sikre en aktiv og meningsfull tilværelse med andre, skulle få det. Reformen medførte at en fikk omsorgstjenestene. Det er ikke tilfeldig at sosialtjenesteloven kom i 1991. Prinsippene for reformen ligger også til grunn for likestillings- og diskrimineringslovverket og i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Reformen bygde på menneskerettslige prinsipper og konvensjoner. I forbindelse med nedleggelsen av HVPU, skulle alle tidligere institusjonsbeboere få minst to valg: Enten kunne de ble boende i institusjonskommunen eller så kunne de få flytte til hjemkommunen. De fleste valgte å flytte. Det ble etablert tilsynsutvalg i de ulike HVPU-regionene. Utvalgets oppgave var å se til at regjeringen og stortingets føringer ble fulgt, både med hensyn til nedbygging, utflytting og tilbudet i hjemkommunene etter utflytting. For å maksimalisere den enkeltes rettsikkerhet ble vedtak om bosetting etter reformen gitt ved enkeltvedtak og en stor krets fikk klagerett på vedtakene: Institusjonsbeboeren, foreldre, søsken og andre pårørende, tilsynsutvalget, hjelpeverge og verge. Klageinstansen var fylkesmannen. Før reformen var det mange pårørende som var skeptiske. De fryktet at kommunene ikke ville etablere de nødvendige tjenestene. Etter reformen mente over 70 prosent at forholdene var blitt bedre. 20 prosent mente forholdene var omtrent de samme. 10 prosent mente at forholdene var blitt verre. Jens Petter Gitlesen
  • 2017-07-01 Interessant at dere viser til CRPD artikkel 19. Når ca. 5000 utviklingshemmede flyttet ut i forbindelse med avviklingen av sentralinstitusjonene ble alle deportert til kommuner de ikke hadde noe forhold til fordi det ble bestemt at man skulle flytte til der mor bodde når jeg var 16 men jeg kjenner ingen der nå. NFPU som det het den gangen samarbeidet med regjeringen den gangen. Trolig på grunn av økonomisk eller annen godtgjøring fra regjeringen. Steinar Wangen

Tips noen om siden