Distriktsskole

Stortingemeldingen "Tett på" er skrevet i Oslo og for Oslo

Skal en sørge for at elever med utviklingshemming og andre større funksjonsnedsettelser får en god skolegang, så må en arbeide for likestilling, dvs. likeverd, like muligheter og like rettigheter. En god mal finner en i FNs funksjonshemmedekonvensjon og FNs bærekraftsmål. Dessverre finner jeg ikke dette perspektivet i stortingsmelding 6.

Jeg vil fortelle historien om min datter Emilie. Jeg har fire døtre. Tre av dem har møtt et godt utdanningssystem. Emilie gikk 15 år på skole. I ryggsekken hadde hun matboks, kontaktbok og regntøy, men ikke lærebøker. Emilie var inkludert på barneskolen. På ungdomsskolen var hun også inkludert, men kun på papiret. Hun satt alene med en assistent på et grupperom. De gikk ofte tur.

På videregående skole ble hun, i likhet med 30 prosent av norske elever med utviklingshemming tatt inn på studieforberedende utdanningsløp. Alle visste at Emilie ikke ville gå videre med universitets eller høgskolestudier. Årsaken til det litt pussige opptaket er nok at Studieforberedende utdanningsløp har en time kortere skoledag enn de andre utdanningsløpene. Emilie fikk en 15 års utdanning som kvalifiserer til et voksenliv på et dagsenter. Hun tegner, går tur og lager julepresanger hele året.

Emilie er spesiell i den forstand at det er få elever som har en utviklingshemming. Blant barn og unge med utviklingshemming er Emilies skoleerfaring mer typisk enn spesiell.

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring», kan en lese fra skolens formålsparagraf.

Skal situasjonen endres, kreves mer enn formålsparagrafer og vakre målsetninger. En trenger en politisk kurs for også å sikre elevene utenfor. Da bør en lære av Odyssevs og binde seg til masten. Kursen ble bestemt med grunnskoleloven av 1975, men er aldri blitt fulgt skikkelig opp. Retningen på utviklingen er blitt glemt i et hav av gode meninger.

Likestilling

I følge likestillingsloven er likestilling, likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likeverdet er kanskje det minst sentrale. Mens Norges Husmorforbund kjempet for likeverd, kjempet Arbeiderpartikvinnene og Kvinnefronten for likestilling. Vi kjenner alle historien om den barmhjertige samaritan. Det er mange som synes synd på mennesker med funksjonsnedsettelser og ønsker å hjelpe dem. Slik var det også med kvinnene, men det ble ikke kjønnslikestilling av å betraktet kvinner som det svake kjønn. Like muligheter og like rettigheter er flaskehalsen for all likestilling.

FNs funksjonshemmedekonvensjon skal sikre at funksjonshemmede får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre. Det å redusere sosiale forskjeller er såpass essensielt at det inngår som en av hovedmålsetningene i FNs bærekraftsmål. Delmål 4a, har stor relevans for stortingsmelding 6 og sier at alle land innen 2030 skal «Etablere og oppgradere utdanningstilbud som ivaretar hensynet til barn, personer med nedsatt funksjonsevne og kjønnsforskjeller, og sikrer trygge, ikke-voldelige, inkluderende og effektive læringsomgivelser for alle».

Stortingsmelding 6 ønsker alle vel, men mangler både tiltak og en klar retning.

Den geografiske dimensjonen

Senterpartiet taler ofte distriktene og utkantenes sak. Landet vårt er uhensiktsmessig langt og kyststripen er lenger. Dette er viktige forhold som også preger skolen. Stortingemelding 6 er skrevet i Oslo og for Oslo. En kan ikke forvente at Karasjok skal ha den samme kompetansen som Oslo. Om en slår Karasjok sammen med mange andre kommuner, så vil det verken påvirke avstandene eller bosettingsmønsteret. PP-tjenesten i Karasjok vil aldri kunne få samme bredde og spisskompetanse som PP-tjenesten i Oslo. Distriktspolitiske problemstillinger er fraværende i meldingen.

Jeg leser at «Statped skal bidra med spisskompetanse innenfor små og spesialiserte fagområder eller svært komplekse saker». Kan hende Statped burde hjulpet alle barn og unge med de utfordringene det var urimelig å forvente at kommunen kunne løse med egen kompetanse? Barnekonvensjonen gjelder like mye i Karasjok som i Oslo.

«Små og spesialiserte fagområder» er forøvrig like udefinert som «svært komplekse saker». I praksis er min erfaring at disse små og spesialiserte fagområdene blir til spørsmål om diagnose, et perspektiv som kan være nyttig i helsevesenet. I pedagogikken er diagnose stort sett et elendig grunnlag.

Skal en sørge for at elever med utviklingshemming og andre større funksjonsnedsettelser får en bedre skolegang enn den Emilie fikk, så må en arbeide for likestilling, dvs. likeverd, like muligheter og like rettigheter. En god mal finner en i FNs funksjonshemmedekonvensjon og FNs bærekraftsmål. Dessverre finner jeg ikke dette perspektivet i stortingsmelding 6.

(Innlegg på møte med Senterpartiets utdanningsfraksjon den 13.02.2020)

Jens Petter Gitlesen

13 februar 2020

Tips noen om siden