Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap)

Vi trenger et ordføreropprør!

Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap) maner til et ordføreropprør for å sikre at kommunene har økonomisk rom til å yte lovfestede tjenester på en god og forsvarlig måte.

NFUs ærespris ble i 2016 tildelt stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap) som i 2011 var saksordfører og loste i havn en enstemmig innstilling som konstaterte at levekårene til mennesker med utviklingshemming gikk i motsatt retning av målsetningene. Stortingsrepresentanten fra Gjøvik har siden den gang vært blant de fremste på Stortinget til å fremme interessene til mennesker med utviklingshemming. Den 29. januar i år, stilte Tore Hagebakken følgende spørsmål til Eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp)

 
«Har regjeringen besvart spørsmålene som Helsetilsynet stilte i oppsummeringsrapporten «Det gjelder livet», og hvilke tiltak er iverksatt for å sikre et godt tjenestetilbud også til dem som er mest avhengig av bistand?»
 
Tore Hagebakken er temmelig klar på hva han synes om svaret fra statsråden:
 
- Jeg synes ikke det var noe svar. Svaret var langt, men innholdet var tynt. Ut over å vise til en veileder som er utarbeidet, så synes regjeringen ikke å ha gjort noe relevant. Helsetilsynet stilte blant annet spørsmål med om kommunene har forutsetninger for å gi gode tjenester. Statsråden besvarte ikke dette sentrale spørsmålet. Staten har fagorganer, slik som Helsetilsynet for å sikre at lover og politiske målsetninger følges opp på en god måte. Jeg synes det er alvorlig når departementets politiske ledelse ikke besvarer viktige spørsmål eller neglisjerer klare meldinger fra fagorganene. 
 
Mener du at kommunene har forutsetninger for å gi gode tjenester?
 
- Norge er blant de landene i verden som har best muligheter til å gi gode levekår til alle innbyggerne. Men skal kommunene kunne yte gode tjenester, så må de også gis økonomisk rom for tjenestene. Individuelle tjenester koster. Det er billigere å gi kollektive tjenester. Kommunale helse- og omsorgstjenester utgjør omtrent en tredjedel av kommunenes utgifter. Regjeringen har eksempelvis gått til kontinuerlig angrep på ordningen for ressurskrevende tjenester, slik at kostnadene og presset på kommunene bare øker. Folk lever lenger og det blir stadig flere eldre. Stadig flere kommuner må omprioritere. Grupper blir satt opp mot hverandre. Når en må sette grupper opp mot hverandre som har lovfestede rettigheter, så har det gått for langt.
 
- Når bostøtten bygges ned, så fører ikke det til lavere husleier, men det fører til økte kommunale sosialutgifter. Når ytelsene fra NAV strammes inn, så fører det verken til at folk blir friskere eller at flere begynner å jobbe. De statlige innstrammingene i våre velferdsordninger som vi har opplevd under Høyreregjeringen, fører til økt kommunal sosialhjelp. Når spesialisthelsetjenesten ikke makter å utøve oppgavene sine, så fører det til økte kostnader for kommunehelsetjenesten. I Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019; foreslo vi 3,5 milliarder kroner mer til kommunene og 1,65 milliarder mer til spesialisthelsetjenesten. For kommunene i Innlandet, dvs. Oppland og Hedmark, og Sykehuset Innlandet ville dette utgjort til sammen over 350 millioner kroner mer bare dette året.
 
Rapporten fra det nasjonale tilsynet med tjenester for mennesker med utviklingshemming fra 2016 finner også lovbrudd i kommuner med god økonomi. Økonomi kan neppe være den eneste årsaken til den bedrøvelige situasjonen?
 
- Kommuneøkonomien er vanskelig for svært mange kommuner og da må det omprioriteres. Men Høyreregjeringen synes også å ha styringsvegring. I 2011 var det en enstemmig Helse- og omsorgskomite som etterlyste en sterkere statlig styring for å sikre at målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemming ble etterlevd. Samtlige partier var enige om at det måtte bli slutt på oppbyggingen av store institusjonslignende bofellesskap. Det ble vist til Husbankens retningslinjer fra 1990-tallet som fungerte bra. Regjeringen kan når som helst børste støvet av disse retningslinjene og bruke Husbanken som det virkemiddelet Husbanken var ment å være. En samlet Helse- og omsorgskomite påpekte de samme problemene med medisineringspraksisen som også ble omtalt i rapporten fra det nasjonale tilsynet i 2016. På dette feltet kan regjeringen benytte Helsedirektoratet og Helsetilsynet til å utarbeide gode virkemidler. Partiene på Stortinget er stort sett omforent om målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemming. Skal vi nå disse målsetningene, må regjeringen prioritere feltet, gi kommunene forutsetninger for å gi gode tjenester og regjeringen må være villig til å bruke sterke nok virkemidler. Til nå er det vanskelig å se at regjeringen har gjort noe som helst for å innfri målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemming.
 
Hva mener du må gjøres?
 
- Nå har Høyreregjeringen hatt seks år på seg, uten at noe er gjort. Før jeg kom på Stortinget i 2005, var jeg ordfører i Gjøvik og startet et ordføreropprør. Verken kommunepolitikere eller ordførere ønsker å ramme mennesker med utviklingshemming. Men de kommunale rammene for å drive en god helse- og omsorgspolitikk blir stadig strammere. Når flertallsregjeringen ikke gir kommunene bevilgningene som må til for å gi innbyggerne tjenestene de fortjener, så bør landets ordførere samle seg i et nytt ordføreropprør.

 

Jens Petter Gitlesen

15 mars 2019

  • 2019-03-17 Min sønn er på en privat stiftelse med 52 boenheter som ikke gir den hjelp det betales for..hjemkommunen yter heller ingen hjelp,heller det motsatte.Det er også ett verge som ikke fungerer.Bruker nå Advokat i saken,men Fylkeskommunen tror jeg rett og slett ikke gidder sette seg inn i saken heller..korupt er rette ordet å bruke i saken. Bodil Sende
  • 2019-03-17 Kan ikke si det skjedde noe mer når de rødgrønne hadde flertallsregjering. Steinar Wangen
  • 2019-03-15 Vi trengs mer enn noen gang. Til synligere vi er til større blir presset. Vi er klart avhengig av politikere som Hagebakken Monika

Tips noen om siden