Skilt: Kaos

Kaos i kommunale tjenester

Kommunene har ikke maktet å drive forsvarlige tjenester til mennesker med utviklingshemming. Situasjonen blir verre. Det er ingen tegn til bedring, heller motsatt.

Resultatet fra det nasjonale tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemming i 2016 var såpass nedslående at Statens helsetilsyn stilte spørsmål med den grunnleggende styringen av feltet:

"De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?" (se Det gjelder livet - Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, side 27)

Fra oppsummeringen til Statens Helsetilsyn (se side 3), finner en følgende:

  • "I mange kommuner var tjenestene preget av svak styring og høyt risikonivå, og det ble avdekket svikt med potensielt alvorlige konsekvenser for brukernes livskvalitet og helse."
  • "I noen kommuner var svakhetene mange og store, og tjenesteytingen framsto tilfeldig."
  • "I mange tilsyn ble det påpekt som en alvorlig styringssvikt at kommunens ledelse ikke følger godt nok med på om brukerne får nødvendige helse- og omsorgstjenester og at de ikke etterspør informasjon om tjenestene fungerer som forutsatt."
  • "Blant hovedfunnene var at tjenestene som inngår i personlig assistanse mange steder var utilstrekkelige og lite individuelt tilpasset."
  • "I mange kommuner påpekte fylkesmannen at tjenesteyterne hadde svak kompetanse og at det manglet planmessig opplæring av de ansatte. Tjenesteytingen var ofte lite systematisk, og dokumentasjonen av personlig assistanse mangelfull og spredt. Resultatet var at mange ansatte er dårlig informert og oppdatert om brukerne de skulle bistå, om oppgavene de skulle utføre og hvordan det skulle gjøres."
  • "Det var også i mange kommuner få spor av at brukerne medvirket i utmåling, utforming og evaluering av eget tjenestetilbud, og pårørende og verger var ofte ikke godt nok informert til å ivareta brukernes interesser."
  • "Opplysninger om brukernes helseforhold kunne være vanskelig tilgjengelige, og mange steder hadde ansatte dårlig kunnskap om den enkelte brukers diagnoser og andre helseforhold, om hva de skulle observere av endringer og om hva de skulle dokumentere."
  • "I flere kommuner avdekket fylkesmannen alvorlig svikt i legemiddelhåndteringen. Det gjaldt blant annet uklare ansvarsforhold, dårlig kontroll med utdeling og utilstrekkelig kompetanse hos dem som gjør i stand og deler ut legemidler."

Fra de siste 13 årene finner en 6 samlerapporter fra nasjonale tilsyn:

De siste 13 årene er det gjennomført 6 nasjonale tilsyn. Leser en rapportene i sammenheng, så kan en konkludere med svikt på alle områder og ingen tegn til bedring.

Hva gjør statlige myndigheter?

Statlige myndigheter har først og fremst redusert den statlige styringen med sektoren og økt det kommunale selvstyret. Prosessen skal fortsette. Husbankens tilskuddsordninger skal overføres kommunenes rammetilskudd. En skulle forventet at når kommunene beviselig ikke makter å styre sektoren selv, så burde staten lagt flere og sterkere føringer på kommunene.

Staten har aldri sett om kommunene har økonomisk rom for å utøve de pliktene som staten har pålagt dem. Staten bestemmer alle kommunens inntekter og plikter. Systemet henger nødvendigvis ikke i hop, men staten har aldri undersøkt om kommunenes inntekter er tilstrekkelige til å dekke kommunens plikter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vurderer jevnlig kommunaløkonomien og overføringssystemet, men de ser på kommunens kostnader og ikke på kommunens plikter.

Det er vanskelig å se at statlige myndigheter gjør noe som helst for å sikre tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Svekkelsene av den statlige styringen med sektoren har imidlertid vært flere og godt merkbare.

Hva gjør kommunene?

Kommunene gjør trolig så godt som de kan, noe som er langt i fra godt nok. Kommunestyret er den øverste myndigheten. Kommunestyrene består stort sett av folk som overhode ikke kjenner feltet, de vedtar rådmannens innstilling uten debatt. Rådmannen kjenner heller ikke feltet, så rådmannens kvalitetssikring er av svært tvilsom karakter. Helse- og omsorgsfeltet utgjør ca. 30 prosent av kommunenes utgifter og er det feltet med minst statlige føringer. Skal noe kuttes i budsjettene, så står helse- og omsorgsbudsjettet lagelig til. Ut over budsjettbehandlingen, er det lite kommunestyret involverer seg på feltet. Det er mer enn krevende for styrerne å styre en sektor som de ikke kjenner til og hvor det knapt eksisterer statlige føringer, kun kommunalt selvstyre.

Bofellesskapene blir stadig større og bemanningen stadig mindre. Resultatet er sykefravær blant ansatte, passivitet og mistrivsel blant beboerne.

De første signalene på utviklingen fikk vi fra det nasjonale tilsynet i 2005. Siden den gang har Stortinget ved enkelte anledninger kommet med mellomrom kommet med gode vedtak og merknader. Det er ikke viljen til rikspolitikerne som er problemet, det er gjennomføringsevnen.

Jens Petter Gitlesen

3 januar 2019

  • 2019-01-07 Dette er hårreisende. Er det ingen som tar ansvar?? Og pårørende som påpeker svakheter blir utsatt for mobbekampanjer gjennomført av offentlig ansatte i arbeidstiden med lønn fra oss. Det virker som hele feltet er preget av kokt frosk syndromet. Hvis en frosk settes i en kjele med kaldt vann og som langsomt blir varmet opp, vil han bli kokt, uten å hoppe ut. Har tjenestene til mennesker med utviklingshemming gradvis blitt dårligere. Og nå er det ingen som reagerer på at det er avvik i 75 til 92 prosent av alle offentlige tilsyn. Hva kan vi gjøre for å vekke alle halvkokte frosker som har et ansvar? Berit Ovesen
  • 2019-01-06 Dette var en solid gjennomgang av hele feltet "kommunale tjenester til mennesker med utviklngshemming". Analysen er god, men nedslående. Ansvaret kommunene fikk etter Ansvars-reformen av 1991 har ført til tjenester av tilfeldig kvalitet og mange steder dårlig livskvalitet for mennesker med utviklingshemming - og deres pårørende. Selv har jeg min bakgrunn fra utvklingsarbeid i IT-sektoren, og har jobbet i mange ulike prosjekter med ulike offenltige og private kunder. Dette med kvalitet i løsningene har alltid stått i fokus. Leverandører som ignorerer kvaliteten på leverte løsninger, mister kunder og går rett og slett konkurs. Og det er helt greit. Møtet med kommunal administrasjon om sviktende kvalitet på tjeneste de leverer til mennesker med utviklingshemming har vært som å rykke tilbake til middelalderen. Kvalitet er er et ukjent eller svært abstrakt begrep, noe som ikke er relevant i den dalige tjenesteutøvingen. I stedet brukes en masse energi på å bekjempe pårørende som peker på kvalitets- og systemsvikt. Og selv klager til fylkesmannen kan ta over et år å få behandlet. I mellomtiden lider mennesker som trenger daglig hjelp med hjelp av ufaglærte med svake og utydelige ledere, og lite eller ingen opplæring. Dette er ikke uvanlig, Og pårørende er så slitne av den daglige oppfølgingen at de knapt orker å klage til fylkesmannen. Uten interesse for kvalitet på tjenstene er det naturlig at det også er laber interesse for kompetanse, kompetanseutvikling, brukermedvirkning eller pårørendearbeid. Alt henger i sammen, men roten til problemet er at selv politikere ikke etterspør kvaliteten på tjenstene de bevilger penger til. År etter år. Hvorfor denne slappheten? En gang hadde jeg et interessant møte med en anvarlig leder i min bydel. Jeg spurte henne om hvordan de målte hvordan de lå an i forhold til de fine ambisjonene om kvalitet bydelen hadde publisert på nettet i sine strategiplan for på helse- og omsorgsfeltet. Svaret var avslørende: Nei, det vet vi ikke, for det er så vanskelig å måle, svarte hun. Jammen sa jeg vanskelig. Det er bare å spørre de som mottar tjenestene. Det er jo det alle andre gjør. Mottakerne vet utmerket godt om tjenestene er gode eller ikke. At man ikke gidder å spørre engang, avslører bare at man er genuint uinteressert i kvaliteten som leveres. De har ikke engang stilt seg spørsmålet om tjenesten de leverer er til for de ansatte eller for de som mottar tjenstene. Det er som om rektorer på skoler skulle være usikre på om skolene er til for lærerne eller for elevene. Og det vet de vel. Truls Thirud
  • 2019-01-05 Denne artikkelen håper jeg er sendt til aviser rundt omkring i landet! Evt at vi kunne få lov til å sende den inn. Veldig bra artikkel! Jeg skal iallefall sende den til endel i bystyret og div utvalg. Takk igjen, JP! Grete Reitan
  • 2019-01-04 Her klages det over at kommunene ikke har maktet å drive forsvarlige tjenester til mennesker med utviklingshemming. Likevel mener NFU at kommunene fortsatt skal ha ansvar for tjenestene til utviklingshemmede. Forstå det den som vil. Steinar Wangen
  • 2019-01-03 Slik det blir framstilt så ligger altså "tyngdepunktet" i kommunene. Leser man hvordan staten tenker seg vergemålsloven framover så får også her kommunene mer makt over vergen. Det skal jo bli lettere å fjerne dårlige verger og de som bidrar til vergeoppnevningen får vel bedre klagerett. Ikke lett å se gode framtidsutsikter nå(?). Tore E. Olsen
  • 2019-01-03 Fint. Enig med Gitlesen. Det beste ville vært om Stortinget fulgte opp innstillingen fra 2011 om en helhetlig gjennomgang av brudd på lovfestede rettigheter. Her er det mange gode forslag. https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2010-2011/inns-201011-297.pdf Lars Petter Endresen

Tips noen om siden