bla, bla, bla

13 år med virkningsløse tiltak

I 2007 fastslo Helsedirektoratet at levekårene for mennesker med utviklingshemming ikke var i samsvar med målsetningene. Siden den gang har tiltakene vært begrenset til vakre ord og informasjonstiltak.

I rapporten "Vi vil, vi vil, men får vi det til?" fastslo Helsedirektoratat at politikken overfor mennesker med utviklingshemming hadde sporet av og gikk på tvers av politiske målsetninger. Statens råd for funksjonshemmede ba depatementet om å nedsette et nytt offentlig utvalg etter modell av Lossiusutvalget som både la grunnlaget for nedbyggingen av institusjonsomsorgen og for våre nasjonale politiske målsetninger.

Informasjonstiltak uten effekt

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem ville ikke nedsette et slikt utvalg, men varslet et informasjons og utviklingsprogram.

I 2010 lanserte tidligere barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken informasjons- og utviklingsprogrammet "Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres". For å gjøre politikken på feltet kjent og for å fremme gode tjenester, ble alle Norges kommuner invitert til to dagers gratis konferanse. Målgruppen var politisk og administrativ ledelse i kommunene. Konferansene var av høy kvalitet og oppmøtet var godt. Målgruppen glimret imidlertid med sitt fravær. Totalt fra de 452 kommunene deltok en ordfører og ingen rådmenn. Audun Lysbakken var klar på at hvis det ikke nyttet å snu utviklingen med informasjonstiltak, så måtte det kraftigere virkemidler til.

I 2011 kom Stortingets helse- og omsorgskomite med en enstemmig og kraftfull innstilling hvor regjeringen ble bedt om å ta grep for å snu utviklingen. I 2013 kom stortingsmeldingen "Frihet og likeverd". Stortingsmeldingen ble berget som fødte en mus og resulterte i veilderen "Mitt livs ABC".

I 2014 ble Rettighetsutvalget nedsatt. Utvalget avga sin innstilling i 2016. Et utkast til stortingsmelding basert på Rettighetsutvalgets innstilling, ligger nå godt bevart i Kulturdepartementets skuffer. Hva som kommer, hvis noe kommer, gjenstår å se.

I 2016 ble det gjennomført nasjonalt tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Resultatet var som ventet svært deprimerende. I tradisjon med Helsetilsynets tidligere erfaringer, ble det avdekket ulovligheter i det store flertallet av tilsynene. Helsetilsynet var trolig misfornøyd med den mangelfulle utviklingen og stilte spørsmålet:

"De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?"

Verken regjeringen eller Helse- og omsorgsdepartementet kom med noe svar på Helsetilsynets kritiske spørsmål før stortingsrepresentant Tore Hagebakken etterlyste et svar. Da kom tidligere eldre og folkehelseminister Åse Michaelsen med et svar som besto av ros til regjeringen. I tillegg varslet hun tiltak av samme type som ikke hadde evnet å snu utviklingen før: Det skulle utarbeides en veileder om tjenestene til mennesker med utviklingshemming.

Nå er det 13 år siden det offisielt ble fastslått at politikken overfor mennesker med utviklingshemming sporet av. Sakene har vært mange, men tiltakene har vært få og stort sett begrenset til vakre ord og virkningsløse informasjonstiltak.

Jens Petter Gitlesen

1 september 2020

  • 2020-09-06 Hvordan få på plass rammer og ressurser i kommunene for å sikre funksjonshemmede rimelige levekår Heidi thuv
  • 2020-09-01 Virkelig skremmende. Er det noe rart at vi som er pårørende til funksjonshemmede ikke kommer noen vei med saksbehandlere da de vet at det ikke får noe etterspill . Og Halden er beryktet Inger Ekblad

Tips noen om siden