Nettside Sogn Avis

Forskning og fordommer

Stipendiat Vigdis Reisæter advarer mot at mennesker med utviklingshemming deltar i politiske fora og som medforskere. På tradisjonelt, fordomsfullt vis, vil hun frata mennesker med utviklingshemming grunnleggende rettigheter. Begrunnelsen er som alltid enten å beskytte personer med utviklingshemming mot seg selv eller å beskytte samfunnet mot uheldig påvirkning.

Stipendiat Vigdis Raisæter kommer med sine bekymringer i to likelydende avisinnlegg i forbindelse med forskningsdagene. Innleggene var på trykk i Sogn Avis og i avisen Firda. Stipendiaten henger ikke bare igjen i gamle fordommer, hun fremsetter tvilsomme påstander og presenterer eksempler som hun ikke har satt seg inn i.

De fleste vil være enig med stipendiaten i at det ikke er bra å være underlagt krav som en ikke kan leve opp til, men dette gjelder både mennesker med og uten utviklingshemming. Alternativt til å frata mennesker med utviklingshemming deres grunnleggende rettigheter, er å legge til rette og bistå dem i å utnytte sine rettigheter. Denne tankegangen er grunnpilaren som FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne bygger på.

FN-konvensjonens artikkel 2 definerer diskriminering som enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning på grunn av nedsatt funksjonsevne som har som formål eller virkning å begrense eller oppheve anerkjennelsen,nytelsen eller utøvelsen, på lik linje med andre, av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle,sivile eller et hvilket som helst annet område. Det omfatter alle former for diskriminering, herunder å bli nektet en rimelig tilrettelegging. Innleggene til Stipendiat Vigdis Raisæter er et innlegg for diskriminering av mennesker med utviklingshemming.

Stipendiaten nevner to eksempler på samfunnsdeltakelse som utfordrer. Det ene var fra kommunevalget i 2015 da Runar Søreide Skogedal stilte på 11. plass på  listen til Fitjar SV. Vigdis Reisæter mener dette var i overkant og stiller spørsmål med hvorfor Runar Søreide Skogedal ikke ble valgt. Svaret på spørsmålet er at SV ikke fikk noen representanter inn i kommunestyret. Hadde stipendiaten satt seg inn i sitt eget eksempel, ville hun sett at hennes holdninger deles av flere og er en stor ekstra byrde som pålegges mennesker med utviklingshemming. Runar kommer, med god grunn, til å holde seg langt vekke fra politikken. Runar blir stempla som for dum for kommunestyret var f.eks. overskriften i avisen Fremtida. Motivasjonen kan få seg en knekk av mindre. Stipendiaten hevder det er tabu å snakke om konsekvensene nedsatt kognisjon gir med hensyn til samfunnsdeltakelse. Hun kan umulig ha sjekket sin påstand. Forhold som klart fremkommer i avisoverskrifter og som er omtalt i utallige utredninger, kan ikke kalles et tabu.

Det andre eksempelet er Marte Wexelsen Goksøyr som i 2011 stilte opp i Stortinget sin vandrarhall for å ytre sin meining om sorteringssamfunnet og selektiv abort. Vigdis Reisæter hevder at Marte Wexelsen Goksøyr ikke fikk sitt budskap frem i samfunnsdebatten. Stipendiaten viser trolig til Dagbladets oppslag. som ikke fokuserte på Martes budskap, men fremgangsmåten. Hadde Vigdis Reisæter foretatt et enkelt mediasøk, ville hun sett at budskapet fikk dekning, blant annet av TV2.

Stipendiat Vigdis Reisæter hevder at begge eksemplene viser at mennesker med utviklingshemming mangler handlekraft. Eksempelet med Runar Skogedal Søreide viser først og fremst hvordan samfunnet bidrar til å legge stein til byrden og frata mennesker med utviklingshemming en hver motivasjon. Eksempelet med Marte, viser det motsatte. Marte Wexelsen Goksøyr fikk sin tiltenkte diskusjon med tidligere statsminister Jens Stoltenberg i vandrehallen i 2011. Hun fikk klart svar på sitt spørsmål om Ap hadde endret syn på selektiv abort siden 2007. Jeg har vært forbundsleder i NFU siden 2009 og har aldri maktet å få statsministeren i tale. Jeg tviler også på om stipendiat Vigdis Reiseæter kan vise til den samme handle- og gjennomslagskraft som Marte Wexelsen Goksøyr.

Vigdis Reisæter er kritisk til personer med utviklingshemming deltar som medforskere. Lite tyder på at stipendiaten er nevneverdig kjent med medforskning. Medforskning er relativt nytt. Det gjelder alle grupper, ikke bare mennesker med utviklingshemming. Der en har kommet lengst, er kanskje forskningen i regi av helseforetakene. Begrunnelsene for medforskning er flere, men to avgjørende forhold er at det som er interessant for forskeren i medisin, ikke nødvendigvis er like interessant for pasienten. Kunnskap kan også skilles i den kunnskapen som fagfolkene har best innsikt i og en annen type kunnskap som pasienten har best innsikt i. Det siste forholdet er f.eks. begrunnelsen for brukerundersøkelser. Mellom disse to typene kunnskaper, er en tredje type, kunnskap som fagfolkene og pasientene er uenige om. Debatten om tvangsmedisinering innen psykiatrien er et eksempel på denne type kunnskap.

Stipendiat Vigdis Reisæter er vernepleier og har påbegynt en forskningskarriere. Hennes argumentasjon er både kontrafaktisk og bakstreversk. Det kan være krevende å legge tilrette for at også mennesker med utviklingshemming skal kunne utnytte sine grunnleggende rettigheter. Men det er ikke et argument mot å legge forholdene til rette. I sine innlegg gjør stipendiat Vigdis Reisæter det motsatte.

Jens Petter Gitlesen

 

23 september 2018

  • 2018-09-30 Sex dating - bit.ly/2MwlbqO (my id840710) Stella
  • 2018-09-25 Når jeg satt som 3. varamedlem i sentralstyre til LUPE tok jeg opp saken om Runar Søreide Skogedal fordi jeg mente og fremdeles mener at det er en prinsipiell viktig sak. Vedtaket som ble fattet og protokollert var at utviklingshemmede som selv ønsker det skal få være politisk aktive. Et vedtak jeg stiller meg 100% bak. I saken med Runar Søreide Skogedal handlet det ikke om hva han mente men om hva politiske partier, organisasjoner osv. mente var et politisk korrekt signal å sende og det ivaretar i hvert fall ikke den ikke utviklingshemmede. Selv om jeg uenig i det stipendiaten sier forstår jeg likevel godt at hun fraråder utviklingshemmede fra å stille til valg for et politisk parti for alle som har fulgt med litt på hva som skjer i politikken vet at politikk til tider kan være temmelig stygg. Når man vet at det finnes erfarne politikere som politikere som ikke takler dette blir det fåfengt å tro at utviklingshemmede klarer det. Når både forbundsleder og ressurspersoner i kommentarfeltet stigmatiserer meningsmotstandere som fordomsfulle bidrar det til å undergrave demokratiet. I et hvert sivilisert demokrati har man ytringsfrihet som i Norge er nedfelt i Grunnlovens §100. Når man er uenig i andres ytringer møter man det med saklige mot ytringer og ikke med usaklige personangrep. Det bidrar til å svekke ytringsfriheten som til syvende og sist går utover dere noe som bidrar til å svekke utviklingshemmedes levekår. Jeg registrerer at forbundslederen mener at stipendiaten tar til orde for å frata utviklingshemmede grunnleggende rettigheter. Jeg har selv innleggene i Sogn Avis og Firda og jeg forstår det ikke slik. Jeg opplever derimot at hun kommer med et råd om hva hun mener er fornuftig så for det være opp til oss andre om vi er enig eller uenig. Dere må slutte å tilegne folk motiver dere ikke er sikker på om dere kan stå inne for. En ting som blir spesielt er at forbundslederen nå plutselig mener at utviklingshemmede kan tale sin egen sak. Minner om innlegg forbundsleder hadde 8. juli 2016 under overskriften "Den urett som ikke rammer deg selv" som handlet om en utviklingshemmet kvinne som gjentatte ganger ble utsatt for vold skriver forbundslederen bl.a. sitat: Volden overfor Kathrine er spesiell på den måten at den fikk publisitet. Rettsikkerheten til mennesker som ikke er så flinke til å tale sin egen sak, kan være svært svak. Sitat slutt. Den gang var det altså en klar begrensning i hvilken grad utviklingshemmede kunne tale sin egen sak mens nå kan utviklingshemmede plutselig delta som med forskere hvor en av oppgavene er å utøve empiri. Dette blir med respekt å melde rett og slett useriøst. Dette bidrar til å undergrave en svakt fragmentert handikappbevegelse som fra før har et frynsete rykte. Steinar Wangen
  • 2018-09-24 Det er forstemmende å lese at nye forskere er bærere av gamle fordommer. Nyere forskning, i all beskjedenhet min, og andres viser at personer med utviklingshemming er i stand til å snakke på egne vegne, og også om politiske spørsmål de er engasjert i. Når det gjelder medforskning kan stipendiaten lese rapporten om samer med utviklingshemming (Melbø m.fl.) eller sette seg inn i arbeider fra Island, ikke minst Kristin Bjørnsdottir. Internasjonalt finnes mange flere eksempler, herunder gode metodebøker. Anna Kittelsaa
  • 2018-09-24 Vi som ble utdannet i reformtida reagerer kraftig på alle tilbakeslag vi har sett når det gjelder normaliseringstanken. Det er skammelig å lese om dette tankegodset fra en VERNEPLEIER! Hans
  • 2018-09-24 UIT, avdeling for vernepleie benyttet utviklingshemmede som medforskere da de utarbeidet rapporten Situasjonen for utviklingshemmede med samisk bakgrunn. Jeg var tilstede i Harstad da de la fram rapporten og det de spesielt la vekt på var hvor gode bidrag de utviklingshemmede hadde kommet med og hvor mye de (forskerne) hadde lært gjennom å ha dem som medforskere. Line Melbøe ved UIT, Harstad ledet arbeidet. Frid T. Svineng

Tips noen om siden