Forsiden til NOU 2019: 14

Nytenking på gamlemåten

Tvangslovutvalget setter FNs funksjonshemmedekonvensjon i skyggen og reduserer FNs funksjonshemmedekomite til en inspirasjonskilde som ikke vektlegges, men nedsnakkes.

Kampen om tvangsbruken

Psykiateren T.K. Larsen deltok på debattmøtet om Tvangslovutvalgets innstilling på Litteraturhuset i Oslo. Han mente det hadde vært for få psykiatere med i utvalget. Jusprofessor Aslak Syse sa i begynnelsen av utvalgets arbeid at det var alt for få jurister. Jeg savnet pianostemmerne, litteraturviterne, truckførerne og andre som er ubesudlet av veletablert tvangstenkning.

I følge mandatet til utvalget, skulle en "utrede forholdet til våre internasjonale forpliktelser, blant annet FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne". Den jobben ble ikke gjort. Rett nok inneholder innstillingens kapittel 7 26 sider om våre internasjonale forpliktelser, men FNs funksjonshemmedekonvensjon kommer i skyggen både av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 og Oviedokonvensjonen fra 1997. I dannet språkdrakt blir både FNs funksjonshemmedekonvensjon og komiteen redusert til en inspirasjonskilde og plassert i skammekroken:

"Selv om utvalgets flertall ikke kan slutte seg til CRPD-komiteens prinsipielle avvisning av psykisk funksjonsnedsettelse som ett blant flere vilkår for bruk av tvang, herunder frihetsberøvelse, er konvensjonen og komiteens holdninger likevel en inspirasjonskilde for arbeidet med kritisk å gjennomgå begrunnelsen for når og på hvilken måte psykisk funksjonsnedsettelse bør inngå i lovgivningen." (se innstillingen, avsnitt 7.4.5)

Det er lenge siden biskopene kom frem til at nyetestamentet hadde større vekt en gamletestamentet. Slik er det med konvensjoner også, de er produkter av sin tid. Nyere konvensjoner er mer oppdatert og mer i samsvar med nåtiden enn eldre konvensjoner. Når vi fikk FNs funksjonshemmekonvensjon, så var det nettopp fordi funksjonshemmede var uteglemt fra de eksisterende konvensjonene.

Det pågår en kamp i Europarådet for tiden. Sterke krefter ønsker en tilleggsprotokoll til Oviedokonvensjonen, slik at en fortsette med tvangsbruk i psykiatrien og svekke FNs funksjonshemmedekonvensjon. I anbefalingene av FNs funksjonshemmedekomite fra 7. mai 2019, ba komiteen Norge følge FNs funksjonshemmedeskonvensjon, artikkel 14 og ikke akseptere utkastet til Oviedokonvensjonens tilleggsprotokoll som åpner for tvangsbruk i psykisk helsevern (se pkt. 24). Frontene i kampen om tilleggsprotokollen, står i stor grad mellom dem som representerer tvangssystemene og dem som vil endre systemene, – jurister som har forvaltet lovverket og psykiatere på den ene siden. På motsatt side finner en den samlede internasjonale funksjonshemmedebevegelsen og menneskerettsforkjempere.

Tvangslovutvalget plasserer seg på den konservative siden i kampen, den siden som FNs funksjonshemmedekonvensjon er et oppgjør mot. FNs funksjonshemmedekomite reduseres til en inspirasjonskilde. Informasjonsgrunnlagget og perspektivene kommer fra dem som utøver tvangen eller forvalter tvangen. Pasientene og brukerne ignoreres. 125 organisasjoner sto bak sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen. Verken rapporten eller oppdateringen fra 2019 er omtalt på noen av innstillingens 809 sider. Jeg ser ikke at utvalget har forsøkt å etterleve artiklene 1-5, 7-9, 12-17, 19, 22 og 25 i FNs funksjonshemmedekonvensjon. Derimot la utvagets flertall stor vekt på en tysk domsavsigelse som kritiserte FNs funksjonshemmedekomite (se avsnitt 13.5).

Gammel vane er vond å vende

"Konvensjonen innebærer et paradigmeskifte. Paradigmeskiftet krever etter vårt syn en holdningsreform som gjenspeiles i lovendringer, behov for kompetanseheving og behov for en lærende organisasjon som stadig kan arbeide mot bedre løsninger og en bedre sikring av rettighetene til menneskene med nedsatt funksjonsevne", skriver regjeringen i sin første rapport til CRPD-komiteen.

Dialog er vanskelig eller umulig på tvers av paradigmene. De nye tankene blir uforståelige, uforsvarlige eller meningsløse i den gamle tankerammen. Vi fikk tvangsbestemmelsene overfor mennesker med utviklingshemming som et oppgjør mot umenneskelig behandling av utviklingshemmede. Målsetningen var å etablere en god omsorg. Ingen pratet om likestilling, antidiskriminering og selvbestemmelse når det gjaldt mennesker med utviklingshemming på 1990-tallet. Skal en innarbeide slike forhold, så holder det ikke med prinsippene og tankegodset fra 1950-tallet.

En finner få spor av paradigmeskiftet i Tvangslovutvalgets innstilling. Forslaget til tvangsbegrensningslov er satt sammen av dagens fire tvangslovverk (Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a, Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 og 10 samt Psykisk helsevernslov). Lovforslaget er like diskriminerende som dagens lovverk og like mye i strid med FNs funksjonshemmedekonvensjon som dagens fire lovverk. Lovforslaget er en slags paraply hvor en har plassert dagens fire tvangslover under. En finner særbestemmelser om psykisk helsevern, psykiske lidelse,  psykisk utviklingshemming, spiseforstyrrelser, rusproblemer, rusmiddelavhengighet, somatisk helsehjelp mm. De som sier at lovforslaget er uavhengig av diagnose, kan ikke ha lest forslaget. 

Noen positive tiltak skyver utvalget foran seg, f.eks. å pålegge departementet å utrede beslutningsstøtte og å avskaffe beltelegging innen tre år. Om slike forslag i det heletatt skulle overleve departementets eventuelle utarbeidelse av et nytt tvangslovverk og Stortinget vedtok forslagene, så ville forslagene hatt omtrent samme verdi som da den svenske Riksdagen vedtok nedleggelse av atomkraftverkene innen 2010. Det vedtaket ble endret med et nytt vedtak i 2010. Tilsvarende er det med Bergen (og andre kommuners) gjentatte vedtak om fremtidig satsning på økt boligbygging med tanke på innbyggere med utviklingshemming. Det er lett å vedta, men vanskelig å få gjennomført at andre i fremtiden skal finne løsningen på de viktige, krevende og utfordrende sakene som nedprioriteres i dag.

Klipp og lim

Tvangsbegrensningsloven starter som en tilpasning av pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a:

Tvangsbegrensningslovens § 1-2 Lovens virkeområde

"Loven gjelder bruk av tvang og tiltak uten samtykke m.m. i helse- og omsorgstjenesten overfor personer i riket."...

Formålet finner en i § 1-1 hvor tvangens begrunnelse er å "hindre vesentlig helseskade".

Fra formålsparagrafen i dagens pasient- og brukerrettighetslov:

§ 4A-1.Formål

"Formålet med reglene i dette kapitlet er å yte nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade samt å forebygge og begrense bruk av tvang.

Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens selvbestemmelsesrett."

I et forsøk på å få ned samlet tvangsbruk, er det på en del steder innført flere og strammere vilkår enn i dagens lovverk (personer med samtykkekompetente kan f.eks. i en viss utstrekning reservere seg mot tvangstiltak). Til gjengjeld er det slakket opp på andre forhold (kompetansekravet ved utøvelse av tvang er f.eks. erstattet med et forsvarlighetskrav og habiliteringstjenestens veiledningsplikt er tatt bort).

Tvangsbegrepet mer skjønnsmessig enn i dagens tvangslovverk for personer med utviklingshemming. Tvangsbegrepet avgrenses til det personen motsetter seg, men med unntaket: "Uansett motstand kommer lovens bestemmelser om tvang tilsvarende til anvendelse når personen har store formidlingsvansker og tiltaket er objektivt betydelig inngripende, med mindre annet framgår av loven her."

Har tvangslovgivningen noe å si?

Utarbeidelsen og iverksettingen av tvangslovverket for mennesker med utviklingshemming har utvilsomt hatt stor effekt. De kulturene som drev med umenneskelig behandling, eksisterer ikke i dag. Men det er vanskelig å si hvor mye av endringene som skyldes lovens bokstav, tiden eller bevistgjøringen som dels følgte av lovverket og som lovverket dels av et resultat av.

I 2003 mente departementet at de som trengte tvangsvedtak hadde fått tvangsvedtak. Siden de er antallet personer med tvangsvedtak blitt seks ganger høyere. I Hedmark er andelen personer med utviklingshemming som har tvangsvedtak 13 ganger høyere enn i Finnmark og seks ganger høyere enn i Østfold. Variasjonen over tid og mellom fylkene, forteller at tvangslovens reguleringer umulig kan være så veldig regulerende. Slik må det nesten bli med et lovverk som først og fremst består av skjønnsmessige begreper.

Det er vanskelig å unngå skjønnsmessige begreper på feltet. FNs funksjonshemmedekonvensjon representerer en maktforskyvning fra myndighetene og fagfolkene til personen det gjelder. Den maktforskyvningen har Tvangslovutvalget glemt både å utrede og å skrive inn i lovforslaget.

Jens Petter Gitlesen

 

14 september 2019

  • 2019-09-15 Hei Tore E. Olsen. Utfordringen er at handikap komiteen og menneskerettskomiteen tolker CRPD ulikt og myndighetene må ta hensyn til dem begge. http://www.nfunorge.org/Om-NFU/NFU-bloggen/argumenterer-for-tvangslovutvalgets-forslag/ Steinar Wangen
  • 2019-09-15 Jeg leser "Pasientene og brukerne ignoreres" og "125 organisasjoner sto bak sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD komiteen". Jeg er medlem i en av disse organisasjonene og setter stor pris på det arbeidet som nedlegges. Man behøver ikke være enig i alt hver gang, men her er retningen til stor gunst for de det angår så jeg støtter opp om NFU sitt arbeide på området. Tore E. Olsen

Tips noen om siden