Eidsivating lagmannsrett

Lagmannsretten godtar tvangsflytting av utviklingshemmede i Vågå

Vågå kommune ønsker å tvangsflytte tre beboere fra bofellesskapet hvor de har bodd i 28 år. Vergene har motsatt seg tvangsflyttingen på grunn av belastningen som dette vil påføre beboerne. Eidsivating lagmannsrett har behandlet saken. Beboerne tapte saken på alle punkt og idømmes å betale 437136 kroner i sakskostnader til Vågå kommune.

Mandag den 18. november kom kjennelsen fra Eidsivating lagmannsrett som slår fast at Vågå kommune kan tvangsflytte de tre beboerne i Moavegen bofellesskap, hvor de har bodd i 28 år. Deres nye hjem skal altså bli Finntunet omsorgsbolig, hvor Vågå kommune mener det vil være mest hensiktsmessig at de bor. Kommunen mener å spare utgifter til omsorgstjenesten på flyttingen og sikre en mer effektiv drift.

Dommens premisser

Husleieloven gir i kapittel 9 en rekke betingelser som må være oppfylt for å si opp leietakere. I Vågåsaken er de aktuelle vilkårene at:

  • Det er en saklig grunn for oppsigelsen
  • Oppsigelsen er ikke urimelig

 Lagmannsretten vektlegger kommunens behov for effektiv drift av omsorgstjenestene. 

"Ut fra kommunens behov for en omstrukturering – slik det er beskrevet tidligere – og de fordeler dette vil medføre så vel for brukergruppene samlet sett som for kommunen, foreligger det saklig grunn for oppsigelsene. "

Med omstrukturering, mener kommunen å samle flest mulig med store bistandsbehov i kommunens nye omsorgssenter Finntunet.

Lagmannsretten finner heller ikke at oppsigelsene er urimelige:

"Lagmannsretten legger til grunn at en flytting fra det mindre bofellesskapet Moavegen til det større bofellesskapet Finntunet i en overgangsfase vil kunne medføre utfordringer i form av for eksempel forvirring eller uro for de tre leietagerne. De vil få flere nye å forholde seg til og omgivelsene vil bli andre. De flytter imidlertid over sammen og vil få med seg det samme personalet de hadde i Moavegen. Det legges til grunn at den forvirring eller uro som kan oppstå vil bli håndtert på en god måte av personalet som kjenner de tre brukerne godt fra før og at reaksjonene vil være av forbigående karakter. Det legges til grunn at de etter noe tid vil falle til ro og trives. Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at det bør legges til grunn at reaksjonene vil vare ved over lengre tid. De tre leietagerne har ikke selv evne til å uttale seg om hvilke ulemper de anser at en flytting vil medføre. Anførslene om hvilke ulemper en flytting vil medføre er i stor grad basert på vitners tolkninger ut fra observasjoner de har gjort av de tre leietagernes reaksjoner i forskjellige situasjoner."

Det bør bemerkes at da en av beboerne ble flyttet forrige gang, så gikk det syv år før vedkommende tilpasset seg. Syv år med utargeringer og fortvilelse.

FNs funksjonshemmedekonvensjon

Lagmannsretten mener flytting ikke er i strid med FNs funksjonshemmedekonvensjon, artikkel 19:

"Mennesker med nedsatt funksjonsevne har etter konvensjonens artikkel 19 som hovedregel rett å flytte eller bestemme hvor de vil bo, på lik linje med andre. Foreligger det særlige grunner – som for eksempel at det vil medføre store praktiske problemer for kommunen å yte de ønskede tjenestene, eller at tjenestetilbudet blir uforholdsmessig ressurskrevende eller kostbart – kan hovedregelen fravikes. Om retten til et fritt valg skal avgrenses beror på en forholdsmessighetsvurdering. De tre leietagerne har krav på omsorgsboliger, men hvis de får velge å fortsette å bo i Moavegen vil det medføre at deres bruk av omsorgsboliger hindrer den omstruktureringen kommunen tar sikte på å gjennomføre. Hvis kommunen ikke får gjennomført omstruktureringen vil det medføre betydelige ekstra kostnader for å oppfylle omsorgsplikter kommunen er forpliktet til å tilby, ved at den opprettholder en kostnadskrevende struktur."

Likestillings- og diskrimineringsloven

Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd forbyr diskriminering på grunn av blant annet funksjonsnedsettelse.Lagmannsretten kan heller ikke se at flytting er i strid med likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser.

"Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å ta standpunkt om det har funnet sted noen diskriminering da den uansett finner at unntaksbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 kommer til anvendelse i denne saken, slik at en eventuell forskjellsbehandling uansett vil være lovlig. Etter § 9 er spørsmålet er om forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet, og ikke er uforholdsmessig inngripende. Alle de tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Etter lagmannsrettens syn har en flytting til Finntunet et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet (fordelene som oppnås gjennom en omstrukturering), og den er ikke uforholdsmessig inngripende."

Sakskostnader

I utgangspunktet er det slik at tapende part skal dekke motpartens sakskostnader. Tvistelovens § 20-2, tredje ledd, åpner for unntak hvis saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak. 

Retten finner ikke at saken kvalifiserer til unntak fra hovedregelen. De tre beboerne dømmes til hver å betale 145712‬ kroner i saksomkostninger til Vågå kommune. Totalt blir det 437136 kroner. I tillegg må de tre beboerne også dekke egne saksomkostninger.

Jens Petter Gitlesen


Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap i Vågå kommune med kostnadene til domsstolsbehandlingen, så kan du enten gi bidrag til:

Bakkontonummer 1506.09.27097

eller


Vipps # 524990 (Husk å trykk "kjøp og betal" før søker på nr.) 

20 november 2019

  • 2019-11-29 Glemte at jeg måtte skrive navn! Anonymt er: Anders Haslestad Anonymt
  • 2019-11-29 Denne dommen bør/ skal ikke være en rettsstat verdig! Vi opplever gang på gang at det offentliges syn og interesser kommer forran enkeltmenneskets ønsker å behov! Hva hjelper det å ha lover og fine festtaler når den ene loven og talen slår den andre ihjel! Denne dommen føyer seg inn i rekken av lovgiver s inkompetanse, og dommeres feilslått rettspraksis og lovfortolkning! Skandalen som nå rulles opp og som ryster hele folket, er bare begynnelsen på feil lovanvendelse og fortolkning på andre felter også! Anonymt
  • 2019-11-21 Reformen ble en bolig og deporteringsreform. I tillegg var det noen som forsøkte å advare mot at kommunene fikk ansvaret fordi det da som nå var store forskjeller i kommuneøkonomien men dessverre nådde ikke dette synet offentligheten. Steinar Wangen
  • 2019-11-21 Nick har et stort poeng. Reformen kokte ned til en boligreformen som med lagrettens dom også er borte. Dvs at hele ansvarsreformen som stortinget har vedtatt har rettsvesenet og kommunene i praksis kansellert. For å la tankene løpe så tok kommunene også kontrollen på BPA, vergeoppnevnelser mm. Tore E. Olsen
  • 2019-11-21 Hva var pointet med HVPU reformen på 90 tallet hvis kommunene skal få lov til opprette det som egentlig er institusjoner (bare ikke i navn)? Lovgiver bør se på dette. Nick
  • 2019-11-20 Før man evt. anker saken inn for en internasjonal domstol må det først ankes til Høyesterett her hjemme. For at Høyesterett skal se på saken må det foreligge en saksbehandlingsfeil eller at lagmannsretten har tatt i bruk feil lovanvendelse. Hvis Høyesterett kommer til at det ikke har skjedd noe galt vil saken bli avvist. Et annet forhold er at CRPD ikke er tatt inn i Norsk lov så da må en i så tilfelle ta utgangspunkt i generelle menneskerettigheter og det er vel heller tvilsomt at det står noe om boforhold for utviklingshemmede. Steinar Wangen
  • 2019-11-20 Det er ikkje bra å tvangsflytta bebuarar frå eit kjent og trygt bufelleskap til eit større ukjent! Og då i tillegg krevja at dei skal betala over 145.000 kvar i saksomkostningar er ei skam for Norge! Siri Fransson
  • 2019-11-20 Vår organisasjon, NFU, bør søke å få internasjonal rett til å prøve denne lovforståelsen. I år 2019 kan mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke leve med en slik diskriminerende holdning fra rettsvesenets side. Tore E. Olsen

Tips noen om siden