SV fremmet forslag om å sikre at vanskeligstilte får seg bolig og har råd til å betale husleien. Ingen bør være forundret over at SVs forslag ikke fikk flertall. Det kan finnes bedre løsninger enn de som ble skissert i SVs forslag. En skal heller ikke være forundret over at regjeringspartiene i blokk gikk mot representantforslaget, det er hovedregelen når en har flertallsregjering. Det som bør forundre, er utenomsnakket, dokumenterbart feil påstander og uviljen til å sikre en nasjonal boligsosial politikk.
I innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen, forteller regjeringspartiene i velkjent stil hvor fantastisk regjeringen har vært på det boligsosiale feltet. Kan hende regjeringen har gjort mye beundringsverdig overfor bostedsløse og vanskeligstilte barnefamilier. Men representantforslaget fra SV gjaldt ikke dem som er blitt hjulpet, det gjaldt dem som ikke er blitt hjulpet som ikke har råd til å betale husleien.
Nasjonale myndigheter har ansvaret for nasjonal politikk
De fleste vet at nasjonale myndigheter har ansvaret for den nasjonale politikken. Virkemidlene varierer i styrke og utforming. Virkemidlene overlatt til ytre etater som kommunene, Husbanken og NAV. Regjeringspartiene forsøker å velte ansvaret for den nasjonale politikken over på kommunene, samtidig som de hevder at kommunene gjør en god jobb: "Boligsosiale ordninger er en sentral del av det sosiale sikkerhetsnettet. Kommunene har et sentralt ansvar for å medvirke til at alle som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, får tilstrekkelig hjelp. Disse medlemmer har tillit til at kommunen tar dette ansvaret", kan en lese fra regjeringspartienes merknad i innstillingen til Stortinget.
Boligkø og gjengs leie er nasjonale problemer
Også stortingsrepresentantene fra regjeringspartiene vet at kommunenes medvirkningsansvar ikke strekker seg lenger enn til informasjon og rådgivning. Lovverket åpner for at kommunene kan ta en lagt høyere husleie enn beboerne kan makte å betale, noe som stadig flere kommuner også gjør. Når husleien i nyere bofellesskap kommer opp i 10 – 11 – 12 og 13-tusen kroner per måned og egenandelene til de nødvendige omsorgstjenestene kan være opp mot 2000 kroner per måned, da blir det umulig å greie seg med en netto inntekt på drøyt 19.000 kroner per måned.
Husbanken subsidierer kommunene og kommunene tar ågerpris av leietakere med utviklingshemming
Boligene det er snakk om, er i all hovedsak omsorgsboliger, subsidiert med statlig investeringstilskudd på 45 prosent, i tillegg får kommunen refundert momsen. Med subsidier på 70 prosent, ville selv de grådigste husheiene maktet en lavere husleie enn det som mange kommuner krever.
Representantene fra regjeringspartiene, i likhet med de fleste avisleserne, har liten grunn til å tro at kommunene gir tilstrekkelig hjelp til mennesker med utviklingshemming i boligmarkedet. Et enkelt søk i Dagbladet, bør gi tilstrekkelig med dokumentasjon på ansvarsløsheten.
Representantene fra regjeringspartiene vet nok også at med trygdereformen, forsvant alle med trygdeordningen Ung ufør ut fra bostøtteordningen. Når regjeringen ikke har kompensert for dette og den statlige bostøtten krymper inn, så blir resultatet en stor vekst i den kommunale sosialhjelpen og en vesentlig økonomisk byrde for pårørende som må bistå med store beløp til deres nære som ikke hadde andre valgmuligheter enn å flytte inn i det bofellesskapet hvor kommunen tildelte plass.
Representantene fra regjeringspartiene burde også ha visst at skjermingsreglene for egenandeler i omsorgstjenestene heller ikke er blitt justert på mange år.
Representantene fra regjeringspartiene fikk imidlertid stor hjelp, både av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som neppe hadde gjort hjemmeleksen sin. De hevdet at en ikke trengte å innføre en kommunal plikt til å skaffe trengende sosial- og omsorgsbolig. "Disse medlemmer viser til at dagens definisjon i lovverket er at kommunen har en plikt til å «medvirke til å skaffe bolig». Det betyr at det i dag er et offentlig ansvar å medvirke til at personer som ikke selv makter å skaffe seg bolig, likevel kan få det. Disse medlemmer mener dette er tilstrekkelig og støtter ikke forslaget", ble det hevdet. Både Arbeiderparti- og Senterpartipolitikerne burde visst at medvirkningsplikten ikke strekker seg lenger enn til informasjon og veiledning. Når voksne med utviklingshemming må vente i flere tiår for å få seg en leilighet, så forteller det at kommunene gjør som de vil. Det lover ikke godt når de to partiene mener at dagens boligkøer av voksne med utviklingshemming er greit nok.
Alle partiene utenom Rødt og SV har en tilsynelatende kolossal tiltro til kommunene. "Disse medlemmer har tillit til at kommunen tar dette ansvaret", hevdet representantene fra regjeringspartiene. "Disse medlemmer har tillit til at kommunene håndterer leiepriser for sosiale boliger og omsorgsboliger i kommunalt eie på en god måte", var merknaden fra Arbeiderpartiet. "Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å innføre et generelt forbud for kommunen mot å innføre markedsleie dersom dette hovedsakelig er et problem i pressområder i noen kommuner. Dette er i dag en sak som avgjøres lokalt, og det er gode muligheter for å styre boligpolitikken i egen kommune", hevdet Senterpartiet i sin merknad.
Grenseløs tillit til kommunene
Når det gjelder alle politikkfeltene knyttet til mennesker med utviklingshemming, så har både politisk- og administrativ ledelse generelt svært lite kjennskap til feltet. Dette gjelder på alle myndighetsnivå. Situasjonen er verst i kommunene. Dokumentasjon kan en finne på forhold hvor slik informasjon registreres. Når det gjelder omsorgtjenester, foreligger seks rapporter fra feltet:
Ser en tilsynsresultatene med kommunale tjenester, veldokumentert mediadekning av boligkøer og urimelige leiepriser, så er det uforståelig hvordan stortingsrepresentantene kan ha tillit til at kommunene utøver sin rolle på en god måte. I stedet for å ta grep og definere en klar og tydelig nasjonal boligsosial politikk, forsøker stortingsflertallet dels feie problemene under teppet, dels forsøker de å velte ansvaret over på kommunene.
Jens Petter Gitlesen