Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen

Retoriske spørsmål fra Vagle og Sigurdsen

Tvangslovutvalgets medlem, professor Randi Sigurdsen vrangleser enkle tekster. Vernepleier Bjørn Roar Vagle som også var medlem, husker tilsynelatende verken hva jeg sa eller skrev. 

I et innlegg på stiftelsen SORs nettside, hevder vernepleier Bjørn Roar Vagle og professor Randi Sigurdsen at min kritikk av tvangslovutvalgets innstilling står i strid med det jeg selv har skrevet i den generelle dissensen:

«Utover en uenighet om de fundamentale tilnærmingene for å utøve utvalgets mandat og føringer dette gir for utvalgets arbeid, kan arbeidet i utvalget karakteriseres som positivt og konstruktivt. Utvalget er blitt ledet på en strukturert, lyttende, inkluderende og åpen måte.»

Det er verken en nyhet eller hemmelighet at jeg er og har vært fundamentalt uenig med Tvangslovutvalgets forslag og arbeidet i utvalget. Om Vagle og Sigurdsen ikke var klar over det før, så fikk de det skriftlig den 1. desember 2017 i et notat jeg skrev til utvalget. Sitatet over fra dissensen, sier nettopp at jeg var fundamentalt uenig i utvalgets tilnærming. Senest den 8. september i år påpekte jeg også dette i en e-post hvor jeg redegjorde for hvorfor jeg ikke ville publisere et innlegg fra Vagle og Sigurden på NFU-bloggen (opprinnelig innlegg ligger vedlagt).

Ser en på notatet fra den 1.desember 2017, så kan en f.eks. lese:

«Dette notatet har som formål å vise at det er både unødvendig og uheldig å starte et lovarbeid med et startpunkt om manglende beslutningskompetanse. Arbeidet bør ta som utgangspunkt at en ønsker å følge CRPD, noe som er gjort i flere lovverk. Vi bør ta lærdom av de lovprosessene som pågår og er gjenomført i andre land samt diskusjonen omkring disse lovverkene. Notatet fokuserer på CRPD, artikkel 12 som sier at alle har full rettslig handleevne og ikke generelt på tvang eller hvordan en skal unngå tvang. I en slik bredere betraktning, burde en også sett til CRPD-artiklene 1-5, 7-9, 12-17, 19, 22 og 25.»

Skal en bli professor i jus eller vernepleier med mastergrad, så må en lese mer krevende tekster enn sitatet over. Jeg tror Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen viser vrangvilje.

Det er riktig som Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen skriver at ingen nektet meg å ta opp problemstillinger. I første del av utvalgsarbeidet, fremmet jeg også en del problemstillinger. Jeg foreslo blant annet å gå inn i begrepet «faglig forsvarlighet», jeg foreslo gjentatte ganger å invitere et medlem av CRPD-komiteen til utvalget, jeg foreslo å invitere advokater som hadde jobbet med alvorlige tvangssaker og mer til. Notatet fra 1. desember 2017 inneholdt også konkrete forslag. Utvalgets oppfølging av forslagene var en annen sak, men en kan vanskelig gjøre annet enn å legge frem synspunkter og godta at utvalgsflertallet bestemmer. Protesten min, finner en først og fremst i den generelle dissensen som Vagle og Sigurdsen ikke vil forstå.

Utvalget inviterte mange fagfolk, både fra akademia, fra myndighetsorgan og fra tjenestene. Dem tvangsbruken rammer, var det få av. FNs funksjonshemmedekonvensjon er et oppgjør mot tradisjonen hvor det er behandler eller myndighetspersonen som bestemmer hva som er pasientens beste. Tvangslovutvalgets ovenfra og ned perspektiv ville vært naturlig på 1990-tallet, men burde vært historie i dag.

Når Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen spør hva jeg mener, så kjenner de svaret. Som jeg har gjentatte ganger sagt og skrevet bør vi etablere et lovverk i samsvar med funksjonshemmedekonvensjonen. I stedet for å benytte vilkåret om manglende samtykkekompetanse, slik som i dagens pasient- og brukerrettighetslov, kapittel 4a, så bør vi forsøke å hjelpe og legge til rette for at flest mulig blir samtykkekompetente. Jeg har vanskelig å se for meg at vi kan greie oss uten noen form for tvangslovverk og vi vil neppe noen gang komme til en optimale løsningen. Men gi meg 14 personer, sekretariat, fem millioner og tre år, så skulle jeg nok kommet lenger på vei enn Tvangslovutvalgets resirkulering og rokering av foreldede og diskriminerende lovverk.

Jens Petter Gitlesen

11 september 2019

  • 2019-09-19 Hei Tore E. Olsen. Du er inne på i kommentarfeltet at jeg berører forhold fra virkeligheten. Flere av disse forholdene kan være eller er direkte farlige. Utviklingshemmede er som alle andre mennesker både snille og farlige mennesker. Normalt utsettes farlige mennesker for tvang bl.a. for sikre den allmenne trygghet og det kan for eksempel utøves av politi, psykiatri osv. Er det noen grunn til at utviklingshemmede skal behandles annerledes? Steinar Wangen
  • 2019-09-16 Hei Steinar. Grunnen til kanalskifte er at vi beveger oss utenfor det temaet som "overskriften" beskrev. "Retoriske spørsmål....." Vi kommer helt sikkert til å prate med hverandre når "nytt" tema dukker opp. Snakkes. Tore E. Olsen
  • 2019-09-15 Tore E. Olsen. Hvorfor skal en saklig diskusjon skifte kanal? At det kommer frem at en har ulik bakgrunn er vel egentlig bare positivt? Jeg har lært at en sak alltid har flere sider og da er det vel en fordel å få den belyst i sin hele og fulle bredde? Ja det var uheldig for en del å bo på institusjon men som videoen jeg linket viser var det utviklingshemmede som ønsket å bli boende på institusjon og i disse hvor det tas til motmæle mot tvang mener jeg det er viktig å høre brukernes stemme. Ikke bare pårørende. Om det ble bedre for det store flertallet er tvilsomt for tidligere stortingsrepresentant John Alvheim fortalte om en rapport som konkluderte med at to av fem hadde fått det verre som følge av reformen. Hvordan de resterende 60% fordeler seg er det ingen som vet med sikkerhet. Ting som var bedre før var det medisinske tilbudet for da hadde man tilsynslege som på det meste hadde ansvaret for ca. 500 utviklingshemmede mens nå har vi en fastlegeordning med opp til 2500 pasienter på sine lister. Jeg er kjent med at beboere på Emma Hjorts hjem fikk da dra på sydenferie hvert andre år mens nå får ikke utviklingshemmede brukere av kommunale tjenester dratt på ferie fordi dem må betale lønnen til ordinært ansatte og i tillegg har det oppstått en strengere forståelse av arbeidsmiljøloven noe som medfører en rekke begrensninger for ansatte i kommunene. I en konsekvensanalyse fra en kompis av meg som har utdannelse fra universitet ble det pekt på at kommunene da som nå hadde vært ulik økonomi. Denne analysen ble aldri offentliggjort fordi det var sterke motkrefter som satte kjepper i hjula for nettopp dette. Tror jeg derfor at jeg med rimelig stor grad av sikkerhet kan slå fast at hvis alt hadde kommet frem i lyset ville vi sett et helt annet bilde enn det som har kommet frem i offentligheten for polariseringen var temmelig sterk på den tiden og de som drev med den polariseringen er de samme som i dag sier at man ikke skal se seg i bakspeilet. Steinar Wangen
  • 2019-09-15 Veldig fint å prate med en med din bakgrunn. Er usikker på om vi kanskje skal skifte "kanal" til f. eks. Messinger. Vel avslutte her med å minne om at vi i utgangspunktet har 2 forskjellige ståsteder. Det ene stedet var de som bodde i institusjon og hvor det ble faglig dokumentert at det kunne være svært uheldig for de fleste. Så var det de som alltid hadde bodd i foreldrehjemmet. De var på mange måter allerede integrert i kommunen. Disse to gruppene hadde forskjellig livserfaring også hva "tvang" angår. De fleste flyttet fra foreldrehjemmet i en alder av 20 - 25 år. Selv om det er mye å kritisere både boligutforming, tjenesteleveranse med mer så er det slik jeg ser det bedre for den enkelte utviklingshemmede å bo i år 2019 enn det var i år 1970, 5 år etter at min utviklingshemmede datter ble født. Det var den gangen lettere utviklingshemmede ikke var medtatt i åndssvakeomsorgen. Hadde ikke reformen kommet så måtte jo alle bo i de institusjonene som fantes den gangen. Jeg har hørt at på det tidspunktet institusjonene ble fraflyttet bodde 60% i foreldrehjemmet og 40% på institusjon. Vel, vi får skifte "kanal". Hei så lenge. Tore E. Olsen
  • 2019-09-15 Hei Tore E. Olsen. Det er mange som er i samme situasjon som deg. Ta for eksempel NFUS forbundsleder: Han har til TV Bra uttalt at han begynte å engasjere seg for situasjonen til utviklingshemmede først etter at han selv fikk et utviklingshemmet barn på slutten av 1990 tallet. Situasjonen for mitt vedkommende er annerledes for jeg har en medfødt lett utviklingshemming og var 19 år når ansvarsreformen trådte i kraft så jeg fulgte den prosessen med rimelig stor frustrasjon. Jeg kan opplyse om at avdød Dissimilis grunnlegger Kai Zahl lagde teksten til en sang heter HVPU-reformens Blues som var en del av forestillingen "Dissimilis show med løs snipp" som hadde premiere i Oslo konserthus 12. mai 1991. En tekstlinje fra den sangen lyder som følger sitat: Der bodde mor da jeg var 16 men jeg kjenner ingen er nå. Sitat slutt. Jeg forventer ikke at alle skal kjenne til den historien for mange har kommet til i ettertid men det jeg mener er at man 1) Kan lytte til de som har kjennskap til historien og ikke bare lese seg blind på litteratur som kun tar for seg deler av historien og 2) Jeg vet at NFU har tillitsvalgte som utmerket godt kjenner til historien men som likevel benekter den. Det er etter min mening ikke mulig å gå videre uten å ta med seg forhistorien til det som har skjedd. Steinar Wangen
  • 2019-09-15 Flott Steinar, da er jeg orientert. Du skjønner "min" bodde hjemme hos oss til etter at reformen var et faktum. Vi ønsket ikke å flytte henne på institusjon. Du får ha takk for "praten". Tore E. Olsen
  • 2019-09-15 Hei Tore E. Olsen. Ansvarsreformen trådte i kraft 1. januar 1991. Tvangslovgivningen kom først i 1999. https://naku.no/kunnskapsbanken/tvang-og-makt-diagnosen-psykisk-utviklingshemming. Problemet med at det ikke eksisterte noe tvangslovgivning på den tiden var at det medførte noe av den verste tvangen som har skjedd i moderne tid. Hvis man hadde evaluert reformen å målt den opp mot dagens CRPD ville man relativt fort kommet frem til at den er et klart brudd på CRPD artikkel 19 som sier at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til å bo hvor man vil og sammen med de man måtte ønske for reformen sa nemlig at de som hadde bodd på de tidligere sentralinstitusjonene måtte flytte til kommunen der moren bodde da den utviklingshemmede sønnen eller datteren bodde da den var 16 år. Med bakgrunn i at den utviklingshemmede hadde bodd på institusjon i flere tiår kjente de ingen i den kommunen dem flyttet tilbake til. Tvangen som skjedde på den tiden er godt dokumentert i en dokumentar som ble lagd i et samarbeid mellom Empo TV og Ridderne AS. https://vimeo.com/77293794. Så jeg var ikke blant de forventningsfulle for jeg så hvor hen det bar. Så jeg vil derfor påstå at innføringen av ansvarsreformen er en skamplett i Norsk historie hvor myndighetene skylder utviklingshemmede en beklagelse for den urett de ble utsatt for. Steinar Wangen
  • 2019-09-14 Heia Steinar. Forstår du er en reflektert man. Vet du hvor det ble av "ansvarsreformen" som kom for ca 30 år siden. Vi var så forventningsfulle, men hvor ble den av? Tror du den kunne ha avverget noe av det menneskesynet, diskrimineringstanken og det eventuell tvangsbehovet som har vært opp til diskusjon den senere tid? Tore E. Olsen
  • 2019-09-14 Hei Tore E. Olsen. Det er historiene fra virkeligheten vi må forholde oss til for ellers er vi ute på ville veier. Selv har jeg i ulike sammenhenger vært på besøk der brukere har verbalt språk hvor ansatte ikke har hatt kompetanse til å forstå brukerens ønske. Hvordan skal en da forstå bruker uten talespråk? En annen ting er at når forbundsleder her uttaler seg snakker han utelukkende om personer med moderat utviklingshemming. En ting er at bruker med hjelp av kroppsspråk eller på annen måte uttrykke en mening men vil for eksempel en person med dyp utviklingshemming forstå den hele og fulle rekkevidden av meningsytringen sin? En annen ting man må være klar over er at utviklingshemmede er overrepresentert når det gjelder det å ha psykisk problemer som for eksempel utviklingshemmede med barneautisme faktisk kan utvikle psykoser. Hvis man ikke tvangsmedisinerer dette kan det føre til farlige situasjoner som er langt mer alvorlig enn de konflikter som kommer som følge av et tvangstiltak. At du mener at forbundsleder er rett mann på rett plass får være din sak. Jeg er av en oppfatning for å bruke fotballspråket som jeg er kjent med skal man ta ballen, ikke mannen. Forbundsleder gjør det motsatte og da kan det fort oppstå skade. Forskjellen fra fotballen er at det er ikke motspilleren som blir skadet, det er publikum som i dette tilfelle er de utviklingshemmede fordi polemikken stjeler fokus fra de viktige sakene. Steinar Wangen
  • 2019-09-13 Hei Steinar. Du berører mange forhold fra virkeligheten. Vi er ikke helt avhengig av verbalt språk for å gjøre oss forstått. Mye avhenger av den som skal motta meningene. Her har vi mye å gå på. Likeledes kvaliteten av tjenesten. Gode tjenester tilpasset tjenestemottaker reduserer mulighetene for konflikt. Det vet vi alle. MEN så er det slik at tjenesteleverandøren ofte bedømmer sin egen kvalitet. Nei, vi får holde oss til CRPDen og en grundig gjennomgang av de overgrep vi alle har lest om. Vår forbundsleder er rett mann på rett plass. Takk for meg i denne forbindelse. Tore E. Olsen
  • 2019-09-12 Jeg forstår at foreldre til utviklingshemmede opplever det som dramatisk at deres barn utsettes for tvang og makt men når man skal ta stilling til et så alvorlig og viktig tema kan en ikke bare tenke på sitt eget barn. Man må tenke på hele målgruppen. Selvfølgelig må en ha beslutningskompetanse for det handler om å forstå rekkevidden av de avgjørelser man skal ta. Selv har jeg såpass mange utviklingshemmede blant mine venner. En utfordring med såkalt beslutningsstøtte er at det er ikke alle utviklingshemmede som har personer dem kan rådføre seg med. Her vil jeg trekke frem noen konkrete eksempler. Ei utviklingshemmet venninne jeg har fyller 60 år nå i år. Begge foreldrene er døde, hun er enebarn, hun har begrenset kontakt med annen familie og vennekretsen hennes består stort sett av utviklingshemmede venner så hvem skal gi henne råd? En utviklingshemmet slektning jeg har ble svindlet i forbindelse med et boligsalg, de som svindlet henne er søsteren og nevøen hennes. Hvem skal hun kunne stole på når hun ikke er trygg på personer som står i nær relasjon til henne? Fra 2015 til 2017 var jeg på tiltak på en privat institusjon i Oslo for utviklingshemmede. De fleste som bor der har ikke verbalspråk. Hvordan skal dem kunne kommunisere avgjørelser på en måte som blir forstått av omgivelsene? Når det kommer til kapittel 9 er det to vilkår som hjemler tvang og makt overfor enkelte mennesker med utviklingshemming og det er 1) Dekke grunnleggende behov som mat, drikke, personlig hygiene, medisinsk behandling osv. det andre forholdet som hjemler tvang er når det oppstår fare for at utviklingshemmede kan drive med selvskading, skade andre utviklingshemmede eller tjenesteytere. Selv kjenner jeg til utviklingshemmede som har påført tjenesteytere alvorlig skade og frykt. Det handler om hals løft, utviklingshemmede som har påført tjenesteytere bittskade rundt hals og nakke og jeg kjenner til et tilfelle der en utviklingshemmet mann ble aggressiv fordi personalet glemte å medisinere han. Det resulterte i at han tok tak i bakhode til kvinnelig tjenesteyter å slo ansiktet hennes i kjøkkenskapet og hun var sykemeldt i syv måneder etter hendelsen og i strafferettspleien har man en praksis hvor utviklingshemmede som har en IQ på 55 eller lavere får diagnosen psykotisk. Hvis tjenesteytere ikke skal kunne ta i bruk tvangstiltak for å hindre skader må dem i så tilfelle kontakte politiet og de har langt viere fullmakter enn det tjenesteytere har så det handler om å velge det minste av to onder og da er valget enkelt. istedenfor å komme med forslag som i realiteten kan utsette andre for alvorlig skade bør man heller rette fokuset på den stadige praksisen med unntak fra utdanningspraksis, uhjemlet tvang som regulerer hvilke fritidsaktiviteter osv. Steinar Wangen
  • 2019-09-12 Jeg heier på Berit Ovesen Tore E. Olsen
  • 2019-09-12 Som mor til en ung dame som har vært utsatt for tvang og makt er jeg skremt over at tvangslovutvalget har valgt å beholde begrepet beslutningskompetanse (en ny vri av samtykkekompetanse. Mennesker med funksjonsnedsettelser har krav på samme rettsikkerhet som øvrig befolkning. En vilkårlig legeerklæring skal ikke være grunnlag for å ta fra mennesker beslutningsrett i eget liv. Den nye definisjonen av tvang åpner for mer bruk av tvang for vår gruppe. At det ligger forebygging som krav er ikke noe nytt. Det har omsorgsarbeidere, kommuner og fylker hatt som krav i gjeldende lov og ignorert ofte. Det trengs en helt ny tenkning til for at vår gruppe skal få likestilte rettigheter og menneskerettigheter som alle andre. Berit Ovesen
  • 2019-09-12 Selv har jeg lest innlegget til professor Randi Sigurdsen og vernepleier Bjørn Roar Vagle på SOR sine nettsider og de gir uttrykk for en saklig uenighet med det forbundsleder står for og redegjør for sine synspunkter. Man velger selvsagt selv om man er enig i dette eller ikke, men når forbundslederen hevder at navngitte personer vrang leser og har dårlig hukommelse forsvinner budskap og eventuelle poenger som forbundslederen måtte ha i polemikken. NFU ønsker å skrote dagens vergemålslov å erstatte det med en ny lov om såkalt om beslutningsstøtte mens flertallet i utvalget ønsker å innføre en lov om såkalt beslutningskompetanse. Slik jeg tolker og leser vergemålsloven baserer vergemålsloven i all hovedsak seg på personer som har beslutningskompetanse for de fleste som har verge har undertegnet på et frivillig vergemål og de kan når som helst avslutte vergemålet. Dette gjelder også for det store flertallet av personer med utviklingshemming. Så har man noen få utviklingshemmede som er underlagt tvungent vergemål. Dette dreier seg om personer som mangler samtykkekompetanse og innenfor gruppen utviklingshemmede gjelder dette for personer med moderat til dyp utviklingshemming. Det er denne gruppen du finner på kriteriedata for inntektssystemet til kommunene og de utgjør om lag 15% av alle personer med utviklingshemming. Det betyr at personer med lett utviklingshemming utgjør om lag 85% og de finner du ikke i kriteriedata og det henger sammen med at de du finner der er personer som har vedtak om kommunale helse- og omsorgstjenester. Personer med lett utviklingshemming har i all hovedsak ikke et slikt vedtak og det skal vesentlig mer til for at det fattes tvangsvedtak mot denne gruppen enn for personer med moderat til dyp utviklingshemming. En av de største utfordringene knyttet tvang og makt mot utviklingshemmede er praksisen som åpner for å gi dispensasjon fra utdanningskravet. Dette mener jeg er forhold som lar seg løse ved at det innføres utdanningskrav for personer som skal jobbe med utviklingshemmede. Dette fordi man vet i dag at kompetente tjenesteytere fører til mindre tvang. Steinar Wangen
  • 2019-09-12 Takk for ditt innlegg. Jeg støtter deg. Tore E. Olsen

Tips noen om siden