Isabell

På fjerde året med tvangsvedtak

Isabell, ei ung dame med lett utviklingshemming, har tvangsvedtak på fjerde året. Tvangsvedtaket for det femte året er underveis. Her forteller Isabell hvordan hun opplever situasjonen.

I snart fire år har Isabell hatt vedtak om bruk at tvang og makte etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Vedtaket for det femte året er under utarbeidelse. Tvangsvedtaket er for å forhindre skadelig overvekt.

- Jeg liker å klare meg selv og liker å bestemme over meg selv, det får jeg ikke lov til nå. Nå er jeg plassert i et bofellesskap av kommunen, jeg er vant med å bo for meg selv. Bankkortet er tatt fra meg selv om jeg alltid har styrt økonomien min selv. Jeg betalte regninger via nettbanken, men nå er det andre som bestemmer alt. En person følger alltid med meg. Jeg får ikke gå ut og treffe folk. Til og med på jobben følger de med meg, forteller Isabell.

I en slik situasjon er det heller ikke enkelt med kjærlighetslivet. I slike situasjoner hvor man vanligvis er to, må Isabell ha med en tredje, - tjenesteyteren.

Isabell er blitt pålagt å ha verge, en person hun ikke kjenner så godt. Hun opplever at vergen taler kommunens sak og ikke hennes. Habiliteringstjenesten har også vært involvert i tvangsvedtakene, uten at Isabell mener at det har bedret situasjonen. Hun hevder habiliteringstjenesten taler også kommunens sak.

Isabell hevder at hun ikke blir involvert eller hørt i utarbeidelsen av tvangsvedtak. Hun har klaget på vedtakene fire ganger, uten at det har medført noe.

Før en iverksetter tvangsvedtak, skal alle tiltak som ikke innebærer tvang være forsøkt. Isabell kjenner ikke til at det har vært iverksatt andre tiltak enn tvangstiltakene.

I perioden med tvangsvedtak, har Isabell gått ned i vekt, uten at hun synes det betyr så mye.

- Jeg tror jeg hadde gått opp i vekt dersom tvangsvedtakene ble avviklet, men da kunne jeg fått bestemme over meg selv og fått vært sammen med andre, sier Isabell.

Jens Petter Gitlesen

4 juli 2018

  • 2018-07-29 Slike tvangsvedtak står i sterk kontrast til korleis personar med f.eks. anoreksi vert behandla. Der er det ikkje lovlig med tvangsmating eller andre tvangsvedtak med mindre vedkomande held på å døy. Då kan helsevesenet i ein kort periode tvangsmate vedkomande til livet ikkje lenger er i fare, dvs. vedkomande er berga frå å døy. Etter dette opphøyrer bruk av tvang. Deretter kan vedkomande fortestja å svelte seg til døde utan at nokon kan gjera noko med det. For denne gruppa er ein svært restriktive med tvangsvbruk i kontrast til utviklingshemma der tvangsbruken i nokre tilfeller er svært lett å ty til. Såkalla normale personar kan svelte seg til døde, ete seg til døde, rota bort pengane sine, sjikanere andre via Facebook og andre sosiale medier utan at nokon vert pålagt tvangsvedtak. Paternalismen står særs sterkt ovanfor denne gruppa, rett eller galt, og mange har lite å stilla opp med mot andre sin trang til å ville bestemme kva som er vedkomande sitt beste. Rettssikkerheita til utviklingshemma er svært svak. Det er nok og mange foreldre som er sterkt uenig i borna sine val i vaksen alder, dette fråtek ikkje ungane retten til å bestemma over eige liv når dei vert myndige. Er du utvkiklingshemma så er det plutseleg alle andre som veit så mykje betre enn deg sjølv kva du bør gjera og ikkje gjera. Prinsippilet er dette feil, utviklingshemma må og få bestemma over sitt eige liv. Kai Esten Dale
  • 2018-07-12 Så man har med andre ord ikke tatt høyde for at bruker kan ha misforstått noe? Steinar Wangen
  • 2018-07-06 Astrid Rohde, bak dette intervjuet ligger det fint lite annet enn Isabells syn på situasjonen. Jeg har ikke lest sakspapirer eller forsøkt å sette meg inn i saken. Det kan være at vi gjør det, men det får bli en annen historie. Jeg traff Isabell for noen år siden på en NFU-samling og hun tok opp tvangsvedtaket med meg. Hun ba meg ikke om å foreta meg noe. Da hun ble ilagt forbud mot bruk av mobiltelefon, skrev hun om det på facebooksiden sin. Jeg spurte om jeg kunne få videreformidle tråden, noe jeg fikk lov til. Isabell har fortsatt å beklage seg over situasjonen, det var motivet for at jeg spurte henne tidligere i sommer om hun kunne tenke seg å bli intervjuet. Jeg mener at intervjuet bringer frem Isabells betraktninger. Hun leste gjennom og godkjente intervjuet. Jeg har forsøkt å holde intervjuet fritt for mine betraktninger, spørsmål og vurderinger, men jeg mener at det er viktig å få frem stemmen til dem som underlegges tvangsvedtak. Det er for få slike historier som kommer frem. Disse betraktningene er selvsagt avgjørende for at jeg legger ut slike intervju. Intervjuet bringer Isabells historie. Det finnes selvsag andre historier. Kommunen har sikkert sin historie. Kommunen Isabell bodde i før hun flyttet, har sin historie. Det har vært to habiliteringstjenester og to fylkesmennsembeter inne, her kan det være minst fire historier. Vergen har sikkert sin forståelse og mor til Isabell har sin historie. Flere historier finnes sikkert også. Det er ingen grunn til å tro at det er ren ondskap som ligger bak tvangsvedtakene, men hva som gjør den ene historien riktigere enn den andre, er umulig å avgjøre. Ut i fra de ulike partenes ståsted, er det nok mulig å få frem et mangfold av like sanne historier som er innbyrdes inkonsistente fordi de vektlegger helt forskjellige forhold. Isabells historie gir likefullt grunnlag til å stille noen mer prinsipielle sprøsmål som f.eks. hvorfor personer med utviklingshemming generelt kan underlegges tvangstiltak med tanke på spising, når samme tvangstiltak er ulovlige å anvende overfor like overvektige uten utviklingshemming. Er det belegg for å si at slike tvangstilak har effekt som gjør at en blir mindre overvektig over tid eller må tvangsvedtaket opprettholdes for å ha effekt? Hvor inngripende tiltak kan en godta for å redusere vekten til mennesker? Hvor mange år er det greit å opprettholde inngripende tvangsvedtak for å forhindre alvorlig overvekt? Her kan en fortsette å stille grunnleggende og generelle spørsmål. Relevansen av spørsmålene og sikkerheten i svarene er helt uavhengige av betraktningene som er gjort av apparatet som er og har vært rundt Isabell. Jens Petter Gitlesen
  • 2018-07-05 Hender dette i 2018? Hva ligger i såfall bak som ikke kommer frem? Å lese om dette er bare trist. Ut fra det som står, stakkars jente. Astrid Rohde
  • 2018-07-05 Når man på kommentarfelt ikke har hørt om tvangsvedtak for å hindre skadelig overvekt og stiller spørsmål om det er lovlig indikerer det at man ikke har lest lovverket og det er et stort problem fordi det her er snakk om mennesker som skal jobbe for å sikre bedre levekår for en utsatt gruppe. Hvordan kan man jobbe for en målgruppe når man ikke kjenner til lovverket for samme målgruppe? I sin verste konsekvens betyr det at lovbrudd kan finne sted uten at likemann har fått det med seg og da går jo det til syvende og sist utover den utviklingshemmede som får enda dårligere. For de som ikke vet det kan jeg opplyse om at det i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §9-5b står det sitat: planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner. Sitat slutt I tillegg burde det vært rimelig klart når man. I starten på bloggen beskriver forbundslederen brukeren som lett utviklingshemmet. Personlig tviler jeg både på dette. Jeg tror hun er moderat utviklingshemmet. Regelverket for bruk av tvang og makt er annerledes overfor lett utviklingshemmede enn for resten av målgruppen. Like før sist jul var det en sak i Bergen om en person med lett utviklingshemmet kvinne som er sprøytenarkoman. I den saken krevde fylkeslegen i Hordaland et bedre tilbud til kvinnen. I saken uttaler kommunaldirektøren til NRK at alle er enige om at det er en svært utfordrende sak fordi kvinnen faller mellom alle stoler i forhold til tvangslovsregelverket og med tanke på at forbundslederen sitter i tvangslovsutvalget trodde jeg han både var klar over problemstillingen og at han følger med på nyheter om målgruppen. Både denne og tidligere uttalelser fra forbundslederen danner grunnlag for å stille spørsmål om hvorvidt forbundslederen noen gang har møtt personer med lett utviklingshemming. Det virker ikke slik. Uttalelsene er stereotype og han fremstiller gruppa som unødvendig hjelpeløs å jeg velger å tro at det handler om manglende kunnskap som forklarer hans og organisasjonens forkvaklede holdninger. Tilslutt vil jeg minne om at NFU for tre dager siden ble kritisert for å opptre uproft fordi dem opptrer for ensidig uten å gi motparten mulighet til å komme med motsvar. Det samme gjentar seg nå og med tanke på at NFU har jurister synes jeg det er merkelig for det fremkommer ingenting i bloggen som tilsier at kvinnen er fratatt samtykkekompetanse så det burde derfor være en enkel sak å få med bruker på å oppheve taushetsplikten for ansatte og dermed be om innsyn i vedtak. Det er kanskje for mye å forvente for det kan se ut som at organisasjonen er mer opptatt av å drive polemikk med kommune Norge enn å jobbe for utviklingshemmede. Steinar Wangen
  • 2018-07-05 Det er mange overvektige her i landet, men dei får ha overvekta si i fred, utan innblanding frå det offentlege. Då er det i så fall frivillig hjelp og behandling. Kva er forskjellen når det gjeld Isabell? Tvangsvedtak for å hindre skadeleg overvekt har eg aldri høyrt om, og er det verkeleg lovleg? Nelly Landsverk

Tips noen om siden