Tom Tvedt

Stortingsmeldingen som ikke kom

Når den varslede stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning ikke er kommet til nå, så viser det manglende vilje, engasjement og prioriteringer fra regjeringshold.

I rundt 20 år har politikken overfor mennesker med utviklingshemning beveget seg i strid med nasjonale politiske målsetninger og internasjonale forpliktelser. Gjentatte ganger har Stortinget bedt om å få utviklingen tilbake på sporet. Lite har skjedd. Heller ikke den varslede stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter for mennesker med utviklingshemning synes å komme. Kommer den, så er fristen for Stortingsbehandling for lengst passert.

Tolgasaken ble grundig belyst av VG og viste hvordan vergemålsordningen kan fungere mer som tvang og umyndiggjøring enn som hjelp. Riksrevisjonen, Stortingets kontroll og konstitusjonskomite, Likestillings- og diskrimineringsombudet samt FNs funksjonshemmedekomite har påpekt de samme feil og mangler, uten at myndighetene startet arbeidet med å utvikle beslutningsstøtte.

Nasjonale tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemning, viser at lovbrudd er normalen. Samtlige nasjonale tilsyn har avdekt lovbrudd i mellom 70 og 90 prosent av tilfellene.

Institusjonslignende boliger er blitt normen for mennesker med utviklingshemning. Boligpolitikken overfor vanskeligstilte, er Kommunal- og moderniseringsdepartementets ansvar. Men boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemning er Helse- og omsorgsdepartementets ansvar og finansieres ved investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem. VG avslørte at minst 2500 personer med utviklingshemning ulovlig var underlagt besøksforbud. Besøksforbudet ble innført fordi mange kommuner betraktet boliger til mennesker med utviklingshemning som institusjoner og ikke som private hjem.

I stortingsmelding 47 (1989-90) ble det slått fast at arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemning skulle bygges ut etter hvert. Aldri har det vært flere med utviklingshemning uten jobb enn i dag.

I 1992 nedla en spesialskolene. I dag er det flere elever i spesialavdelinger og spesialskoler enn i spesialskolenes storhetstid.

Slik kan jeg fortsette. Staten har mange og vakre politiske målsetninger. Problemet er at målsetningene ikke følges.

Nå er det snart fem år siden Rettighetsutvalget avga innstillingen NOU 2016: 17 «På lik linje» og tre år siden Stortinget ba regjeringen om å utarbeide en stortingsmelding om hvordan grunnleggende rettigheter skulle sikres også for mennesker med utviklingshemning. Det er alvorlig når regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak. Det er tragisk når manglende handlekraft medfører at regjeringen ikke foreslår tiltak for å løse problemene som har vedvart i minst 20 år. Det er veldokumentert og at mennesker med utviklingshemning ikke får sine grunnleggende rettigheter. Mange har knapt selvbestemmelse. Tilsyn viser at mange ikke har aktive og meningsfullt liv. Det blir stadig vanskeligere å være inkludert i samfunnet på lik linje med andre.

En hastemelding, full av fine målsetninger og tom for effektive tiltak, trenger vi ikke. Vi trenger en melding som forteller hvordan en kan løse utfordringene som ble påpekt i NOU 2016: 18 «På lik linje» og presisert i Stortingets anmodningsvedtak.

Tom Tvedt

12 april 2021

  • 2021-04-13 Regner med at det blir en endring hvis det blir regjeringsskifte til høsten. Steinar Wangen
  • 2021-04-12 Ord uten innhold trenger ein ikkje .Regjering Solberg 8 Høgre - KRF - Venstre ) No er tiden overmoden , kom med penger og innhold for mennesker med utviklingshemminger ! Gunnar Vee

Tips noen om siden