Alf Anvedsen

Lydighet og ytringsfrihet

Alf Anvedsen, tidligere nestleder i NFU etterlyser oppmerksomhet fra pressen når det gjelder ytringskulturen i offentlig sektor. Ansatte, funksjonshemmede, pasienter og pårørende tør ikke ytre seg om kritikkverdige forhold. Erfaringen som funksjonshemmede, pasienter, pårørende og ansatte har når ikke frem til lokalpolitikerne som skal foreta prioriteringer innenfor strenge rammer.

Hva skjer?

Det er et merkelig fenomen. Stortinget vedtar lover. Når kommunene ikke følger lovverket og utsetter funksjonshemmede, pasienter og pårørende for diskriminering, er lovgiverne relativt stille. Eller de trykker opp en handlingsplan eller veileder uten at realitetene endrer seg noe særlig. Det meste blir som før. Kanskje blir lovverket til og med skjerpet. Du får en ny lov eller forskrift som gir rett til koordinator, men realitetene forblir de samme. Koordinator må du være selv. Den kommunale selvråderetten trumfer det meste. Det er forskjell på å ha en rett og å få en rett. Det er forskjell på liv og lære.

Hvorfor?

Kontrollsystemene fungerer ikke tilfredsstillende. De er der, men uheldig praksis får fortsette. Et godt eksempel er På lik linje, NOU 2016:17. Utredningen er alarmerende og viser at innbyggere med utviklingshemming diskrimineres på nær sagt alle livsområder. Opplysningene som fremkommer synes å ha liten påvirkning på kommunal praksis. Nå venter vi etter fire år på en Stortingsmelding. Vi får håpe at den kommer så tidlig i vår at den kan behandles i inneværende stortingsperiode. Da vil utfordringene vi kjenner fra utredningen bli løftet opp og drøftet på politisk nivå. Jeg er pessimistisk når det gjelder forventningene til hva behandlingen i Stortinget vil føre til av endringer. Et mål bør være at gapet mellom liv og lære må bli redusert, at det må bli bedre samsvar mellom de rettigheter vi har som innbyggere og de tjenester vi får tildelt. Da holder det ikke med fagre ord.

Den kommunale selvråderetten står fjellstøtt. Samtidig utsettes kommunene for stadig strammere rammer. Med Koronakrise, fallende oljepriser og en ugunstig utvikling av antall innbyggere i arbeid i forhold til øvrige befolkning, er det lite trolig at Norge vil bruke en større del av samfunnskaken på velferd. Uansett vil kommunene måtte prioritere hardt.

Hva kan vi som medlemsorganisasjon gjøre?

Etter min mening prioriterer kommunene feil. Dette vil jeg begrunne nærmere. NFU har konsentrert oppmerksomheten om tiltak som kan gjøres av det sentrale leddet, som styrking av lovverket. Svikten skjer først og fremst lokalt. Lokallagets rolle som vaktbikkje må styrkes, og i sær rettes mot Helse- og omsorgstjenester og Opplæring. NFU sentralt har vært flinke til å kritisere gjeninnføring av institusjonene og brudd på rettighetene når det gjelder individuelle tjenester. Det bør også ringe en varselklokke når bort i mot halvparten av spesialundervisning ikke gis av kvalifiserte lærere. Vi er, igjen, havnet bak i leksa når det gjelder de kommunale prioriteringene.

Vet lokalpolitikerne at innbyggere med utviklingshemming blir diskriminert?

Jeg har selv sittet i bystyret i Haugesund kommune. Som politiker liker jeg å tro og nærmest forutsetter at de saker jeg får forelagt er grundig belyst, at tjenestene kommunen gir er forsvarlige, og at lovverket følges. Dette er ikke alltid tilfelle, som belyst ovenfor.

Det kan være at opplysninger bevisst eller ubevisst holdes tilbake. Dette kan skyldes frykt for at budsjettet ellers vil bli sprengt. Enda viktigere tror jeg det er at kommunene generelt har en dårlig ytringskultur.

Ytringsfrihet

Ytringsfrihet handler om retten til å kunne ytre seg fritt og motta informasjon uten å frykte represalier. Dette ifølge leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum. Ytringsfrihet står sentralt i vårt lovverk. «Ytringsfridom skal det vere.» Dette står i grunnlovens §100. Helsepersonell har plikt etter Helsepersonellovens §17 til å gi opplysninger til tilsynsmyndighet om forhold som kan medføre fare for pasienters eller brukeres sikkerhet. Det er helt naturlig at Helsepersonelloven har en slik bestemmelse. Det er nødvendig for å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i Helse- og omsorgstjenesten. Det har også betydning for tilliten til helsepersonell og andre som yter helsehjelp.

Jeg skulle ønske at det var like tydelige varslingsbestemmelser i andre særlover. Ansatte kan havne i en lojalitetskonflikt når kritikkverdige situasjoner blir avdekket. Blir du som forelder informert dersom barnet ditt får spesialundervisning av ikke kvalifisert lærer? Blir du informert om uønskede hendelser i barnehagen, skolen, leiligheten eller på dagsenteret? Ikke alle våre barn kan eller vil fortelle selv, og vi er som pårørende avhengige av en viss åpenhetskultur. Det er ikke alltid at slik åpenhetskultur finnes. Det undergraver tilliten. Denne fortielsen kan skyldes likegyldighet, men også frykt for gjengjeldelse.

Også pårørende kan tie i frykt for gjengjeldelse. Når frykten er at ditt barn kan bli rammet med dårligere tjenester dersom du varsler, velger du gjerne å tie.

Det har den siste tiden vært stor oppmerksomhet rundt Hurtigrutens omdømme. Årsaken til havariet skyldes en elendig åpenhetskultur, fortielse og munnkurv. Pressens oppmerksomhet skyldes sannsynligvis de skadelige samfunnskonsekvensene med fare for folks helse, arbeidsplasser og for turistnæringen. Jeg etterlyser en tilsvarende oppmerksomhet fra pressen når det gjelder ytringskulturen i offentlig sektor, spesielt innen Helse, Omsorg og Opplæring. Ansatte, funksjonshemmede, pasienter og pårørende tør ikke ytre seg om kritikkverdige forhold. Også dette har store konsekvenser for folks velferd og helse med store kostnader for samfunnet. Den erfaring som funksjonshemmede, pasienter, pårørende og ansatte har når ikke frem til lokalpolitikerne som skal foreta prioriteringer innenfor strenge rammer.

Disse utfordringene må formidles til Ytringsfrihetskommisjonen som er i arbeid.

Alf Anvedsen

6 september 2020

Tips noen om siden