Dommerklubbe

Forholdsmessighet

Det er forskjell på å barbere seg og å skjære hodet av seg. Man skyter heller ikke spurv med kanoner. I det meste av lovverkene og på de fleste andre steder, er det krav til forholdsmessighet, – blant annet det at virkemiddelet står i forhold til målsetningen.

Forholdsmessighet preger våre handlinger i normalsituasjoner. Vi passer på å koke potetene såpass lenge at de blir gjennomkokt, men ikke så lenge at de blir sundkokt.

Forholdsmessighet inngår i alle fagfelt. Når det tar tid før ny medisin lanseres, så er det for å undersøke om eventuelle bivirkninger er mer alvorlige enn sykdommen som medisinen skal kurrere. Økonomene er opptatt av at virkningene av et tiltak skal være større enn kostnadene med tiltaket. NVE er opptatt av at elektrisitetsforsyningen står i forhold til strømforbruket.

Kravet til forholdsmessighet gjelder også i krisetider. Men vi har lite erfaring med kriser. En kan feilvurdere farene og en kan handle for raskt og ugjennomtenkt. Det siste preger vesentlige deler av tjenestene til utviklingshemming. Tiltak iverksettes uten lovhjemmel. En glemmer at Norge er en rettstat også i coronatider. Målet helliger ikke middelet. Middelet skal være hjemlet i lov. Selvtekt er ingen aktverdig disiplin.

Smittevern er viktig. NFU anbefaler alle å følge statlige myndigheters pålegg og anbefalinger. Spesielt viktig er det å følge anbefalingene fra Helsetilsynet, helsenorge.no og NAKUs side om personer med utviklingshemming og koronavirus.

Men smittevernet skal også være forholdsmessig.

Norgesrekorden i uforholdsmessige smittevernstiltak, har en kommune i Nordland. Kommunen har stengt avlastningen og alle andre tjenester til barn med utviklingshemming og deres pårørende. Alternative tilbud er ikke etablert. Beboerne i bofellesskap har besøksforbud og er underlagt sterke begrensninger på bevegelsesfriheten. 

Kommunen har ingen innbyggere som er registrerte smittede.

Når Grimstad kommune har trukket for alle vinduene i det private hjemmet til søsteren til Saka, så er ikke det av hensyn til Sakas søster. Hun er blind, uttrykker seg lite og få, utenom Saka, forstår hennes uttrykk. Coronaviruset smitter ikke gjennom vindusglass og gardiner er ikke på listen over anbefalte smittevernstiltak.

Besøksforbudene som kommunene helt ulovlig innfører i bofellesskapene og private hjem hvor det ytes mange tjenester, er et uforholdsmessig inngrep. Det er ikke hjemlet i lov og det står ikke i forhold til risikoen. Tiltaket står heller ikke i forhold til smitteverntiltak overfor den øvrige befolkningen, altså er besøksforbud diskriminerende.

Den største smittefaren i de fleste bofellesskapene, er tjenesteyterne. Man klarer seg ikke uten tjenesteyterne og vi må verdsette dem. Men det er ikke uvanlig med 30 ulike tjenesteytere i en kort tidsperiode. Hvis mor kommer på besøk så vil antallet personer som en møter øke med 3,3 prosent. Følger mor de offentlige smittevernrådene, så øker besøket av mor sannsynligheten for smitte med omtrent null prosent.

For de som iverksetter tiltak og for NFU-tillitsvalgte som er i dialog med kommunen om tiltak, så er forholdsmessighet er særdeles viktig begrep å benytte.

Jens Petter Gitlesen

 

9 april 2020

  • 2020-04-16 Ja, er enig i at det er viktig med forholdsmessighet. De negative effektene av smittehindrende tiltak/sosial isolering må veies opp mot de positive effektene av tiltakene. Dette er kanskje spesielt viktig for personer med utviklingshemming som er unge og dermed har liten risiko for alvorlig sykdom hvis de blir smittet. Den positive effekten samfunnet ønsker med sosial begrensning er først og fremst å beskytte de eldste i samfunnet fra smitte. Å innføre streng sosial isolering av yngre personer med utviklingshemming for å beskytte de eldre mot smitte, kan være galt. Det er ikke bare de eldre som trenger beskyttelse. Personer med utviklingshemming kan også trenge beskyttelse, mot ensomhet og ekskludering. Vi får håpe den verste krisen er over! Sigrun Hope
  • 2020-04-09 Det er den 9. april i dag. Då minner eg om kva Nazi-Tyskland ville med folkemordet under den andre verdskrigen. Dei ville utrydde jødar, bolsjevikar, slaviske folk, sigøynarar, homofile og alle slags avvikarar – også menneske med funksjonshemming og utviklingshemming. Kvar gong du er i møte med folk i hjelpeapparatet – «apparatet» – i kommune, helseføretak og stat, og står overfor slike som ikkje ser mangelen på «forholdsmessighet» i det dei har stelt i stand – ikkje ser at skålvekta har tippa over – så få dei til å byte ut namnet til, eller ordet for, det mennesket som har funksjonshemming eller utviklingshemming. Bytt ut namnet eller ordet med ordet jøde, og legg merke til reaksjonen. Dette heiter jødetesten. For deira eiga skuld får vi håpe på at det ikkje viser seg at dei høyrer til i ei anna tid, at dei er på feil stad, og at dei kan ikkje har forstått det. Kva er det dei forstår og ikkje forstår? I all omgang mellom offentleg sektor og menneske som mottar offentleg hjelp, og som ikkje kan ta vare på seg sjølv, er det mangel på «forholdsmessighet». Kan det vere at folk som er sett til å styre og stelle i offentleg sektor ikkje møtte opp til timen om alminneleg brøkrekning? Forstår dei ikkje i si instrumentale tankeverd at dei kan bruke både kuleramme, kalkulator, PC og skålvekt til å sjå den påfallande mangel på ballanse i det som dei held på med? Det er då påfallande at straks eit menneske med utviklingshemming treng offentleg hjelp, så blir mennesket til ein «pakke» som går inn i mange «prosessar» i lukka «kammer». Der forsvinn også menneskeverdet. På utsida står mor og far. Snart får dei samlenemninga foreldra, - og den kan dei leve med. Vidare blir dei til pårørande, før dei blir til pårørande/verje. I stadig aukande grad har kommune, helseføretak og stat – «apparatet» – tatt over pakkehandsaminga, og foreldra har kome meir og meir i skuggen. At skuggen kjem over foreldra er ikkje uvanleg i nokon familie, men då er det delar av familien sjølv som har styrt det. Slik er det ikkje for dei med utviklingshemming. Då er styringa tatt over av apparatet. Apparatet har tatt over prosessen med pakken i kammeret. Apparatet er meir apparat enn nødvendig. Det er ikkje forholdsmessig. Prosessen er meir prosess enn nødvendig. Det er ikkje forholdsmessig. Pakken er meir pakke enn nødvendig. Det er ikkje forholdsmessig. Det lukka kammeret er meir lukka kammer enn nødvendig. Det er ikkje forholdsmessig. Storleiken på alle desse faktorane kan vi samanlikne med kva som hadde vore sakleg og nødvendig storleik på faktorane for dette mennesket, og vi kan samanlikne med kor store slike faktorar er for andre «normale» menneske. Det merkelege er at dei som skal styre og stelle med dette i kommune, føretak og stat oftast ikkje ser kor ubalansert dette er. Har dei ikkje forstått at dette er vekting, balanserekning, forholdsrekning, brøkrekning eller prosentrekning? Ville dei ha godtatt at dei sjølve hadde blitt utsett for det same? Eg har tiltru til at du som er i same situasjon som eg er i, du forstår kva eg tenker på. Derimot er eg redd for at om eg hadde sagt dette på eit møte med folk i apparatet, så kan det hende at ein av dei hadde ringt etter hjelp. Det er den 9. april i dag. Terje Albregtsen

Tips noen om siden