Nei til kommunalisering av VTA

I første del av reformen for mennesker med utviklingshemning, hadde en mer enn nok med å etablere de kommunale tjenestene og å få reist et tilstrekkelig antall leiligheter til tidligere institusjonsbeboere. 2800 tiltaksplasser ble overført fra HVPU. En anslo behovet til 7000 arbeidsplasser. «Regjeringen tar sikte på en gradvis oppbygging av arbeidstilbudene for denne gruppen», kan en lese i st.meld. 47 (1989-90), side 51.

VTA det eneste arbeidstilbudet med et visst omfang i dag. Nå vurderer regjeringen å overlate ansvaret for VTA til kommunene. Drøyt 9.000 mennesker arbeider på VTA-tiltak i dag. Arbeidsdepartementet anslår at 3274 personer med utviklingshemning har Varig tilrettelagt arbeid. I følge Söderström og Tøssebro (se kap. 5), er tallet nærmere 2000. Karl Elling Ellingsen, viser til tall fra Arbeidsdepartementet fra 2010 som forteller at 2700 personer med utviklingshemning er innen VTA. Selv om det er tvil om tallene, kan en trygt fastslå at arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemning ikke er bygd opp. Kanskje det er redusert.

Regjeringen utreder nå en eventuell kommunalisering av VTA-tiltaket. Det vil innebære at ansvaret overføres fra den statlige arbeidsmarkedspolitikken til kommunene, noe som kan være ensbetydende med å gi opp målsetningen om et arbeidsliv med plass til alle.

Konsekvenser av å kommunalisere VTA er:

• Diskriminering av mennesker med utviklingshemning og andre grupper som er lengst fra det ordinære arbeidsmarkedet.  Arbeidsmarkedstiltakene skal fortsatt være statlige, bortsett fra for den gruppen som er mest avhengig av tiltakene.
• Oppgaven med å sikre arbeidsplasser til gruppen går fra å være ivaretatt av den statlige arbeidsmarkedspolitikken til å bli en oppgave som kommunene må løse i konkurranse med andre oppgaver. VTA er i denne sammenheng ikke en lovpålagt kommunal oppgave, og vil kunne havne langt ned på prioriteringslisten.
• Kommunene mangler både kompetanse og erfaring med å drive arbeidsrettede tiltak. Det vil bli store lokale variasjoner når det gjelder kvalitet og innhold i tiltaket.
• Kommunene har i utgangspunktet store utfordringer med å utøve de lovpålagte oppgavene overfor de aktuelle målgruppene innen VTA. Statlige tilsyn med kommunale tjenester overfor mennesker med utviklingshemning avdekker ulovligheter i 70-90% av tilfellene.
• Finansieringen av tiltaket vil ved en kommunalisering bli en del av rammeoverføringen til kommunene. I dag finansieres VTA via en egen post på statsbudsjettet. Det er en overhengende fare for at arbeidstiltakene vil tape overfor andre lovpålagte oppgaver og partipolitiske markeringssaker i den kommunale budsjettbehandlingen.
• Et enstemmig storting nedla institusjonsomsorgen i 1991. Bofellesskapene er i økende grad bemannet med eget personell. Når beboerne er på jobb eller på dagsenter, er det ledige personellressurser i bofellesskapene. Stadig flere kommuner forsøker å samorganisere tjenester og dagaktiviteter for å utnytte personellet. Resultatet av denne prosessen er at en gjeninnfører institusjonsomsorgen

Vi får håpe regjeringen skrinlegger tanken på kommunalisering av VTA og heller tar tak i løftene fra 1991 som et enstemmig storting sto bak: Arbeidstiltak for mennesker med utviklingshemning er et statlig ansvar og antall tiltaksplasser må bygges opp!

Jens Petter Gitlesen