Eidsberg kommune på ville veier
Av Kirsten Viskum NFU Østfold regionlaga
Norsk forbund for utviklingshemmede vil støtte uttalelsene fra Arvid Stanghelle i Smaalenenes Avis om det planlagte omsorgssenteret i Mysen. Å plassere så mange mennesker med ulikt hjelpebehov på et så lite areal minner om en omsorgsgetto.
Har Eidsberg kommune glemt at i 1991 innførte Norge reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming? Kanskje man kunne ta frem styringsdokumentene igjen. Er man ukjent med de statlige målsettingene? Regjeringen har et informasjons- og utviklingsprogram der det foreligger flere dokumenter.
Vi finner det utrolig at Eidsberg har fulgt så lite med i samfunnsdebatten der forskere i flere rapporter har påpekt at store prosjekter med mange boenheter og beboere med totalt ulike hjelpebehov ikke fører til gode og trygge bomiljøer.
Dessuten er vi forbauset over at Eidsberg kommune ikke er klar over sentrale politiske føringer som gjennom mer enn 20 år har gjentatt prinsippene om normalisering og inkludering. Kommunalministeren har sagt at antallet samlokaliserte boliger ikke bør være for stort, og boligene bør plasseres i ordinære bomiljøer. Liv Signe Navarsete har også sagt at ulike grupper ikke skal samlokaliseres på en uheldig måte.
Vi mener at Husbanken gjennom det nye regelverket har satt en grense for bygging av omsorgsgettoer. «Søknader som ikke er i tråd med reformen skal avslås.» Både Storting og kommunalminister har sagt at reformens målsettinger står ved lag.
Eidsberg har til nå hatt en fornuftig politikk med hensyn til bofellesskapene. Kommunen var tidlig ute med å etablere boliger utenfor institusjonene. Derfor er ett av bofellesskapene kanskje ikke etter dagens standard med hensyn til areal og innvendige løsninger. Et annet bofellesskap skal dekke tjenester til mange beboere. Så vi trekker ikke i tvil at det kan være behov for nye boliger for utviklingshemmede i Eidsberg, men de bør ligge i ordinære bomiljøer. I Opsahlåsen har noen unge mennesker og deres foreldre gått sammen og etablert sitt eget borettslag fordi egne ønsker ble tatt hensyn til. Kanskje det kunne være et eksempel for flere?
Vi ser at kommunen anfører store besparinger på samorganisering. Tjenestene skal følge menneskene og ikke bostedet, og tjenestene skal være individuelle og forankret i et enkeltvedtak. Et annet argument er at man får utnyttet ressursene på tvers. Hvordan? Et ungt menneske med funksjonshemning trenger annen bistand enn en eldre dement person. Personalet bør ideelt sett utgjøres av få personer og være stabilt.
Virksomhetslederen anfører også at man får et større faglig fellesskap. Vi vil da henvise til forskningsrapport fra professorene Anna Kittilsaa og Jan Tøssebro ved NTNU som ikke har funnet grunnlag for at dette stemmer. Derimot tror vi at kvaliteten i tjenesteytingen kunne forbedres ved å gjøre noe med stillingsprosentene og tenke nytt omkring turnusordningen og dermed organisere bistanden på en måte som er til for-del både for tjenestemottaker og bistandsytere. Og ikke minst tror vi det er et forbedringspotensial gjennom gode rutiner for videreutdanning, veiledning og faglig støtte.
For norske borgere er det vanlig å velge hvor du vil bo, hvordan du vil ha det der du bor, om du vil bo sammen med noen, og hvem du vil bo sammen med. Psykisk utviklingshemmede er ikke umyndiggjorte, de skal være med på å bestemme selv.
Hvis planleggere og politikere i Eidsberg synes forslaget om en ny institusjon midt i Mysen er en god plan, bør de spørre seg om de selv kan tenke seg å ha hjemmet sitt der.
Ved å legge fram denne planen har Eidsberg kommune dokumentert at de ikke tenker på menneskene som skal bo der, men på hva som er hensiktsmessig for kommunen.
(Innlegget sto på trykk i Smaalenenes Avis den 20.03.2012. Gjengitt med tillatelse av forfatter)
Jens Petter Gitlesen