Her er du: Start / Om NFU / Arkiv nyheter / Spesialskoledebatten

Spesialskoledebatten

Debatten om spesialskolene har blusset opp i forbindelse med at Bergen kommune vurderer nedleggelse av Tveiterås skole. Debatten bærer preg av resirkulering av 50 år gammel feilaktig argumentasjon.

Spesialskoler, etikk og menneskerett

Nedleggelse av spesialskolene er først og fremst begrunnet i etikk og menneskerettighetstenkning, selv om nedleggelse av spesialskolene og styrking av den inkluderende skolen har støtte i pedagogisk forskning.

Ideen om at personer med nedsatt funksjonsevne skulle integreres i «normalsamfunnet», fikk faglig og politisk tilslutning med Skau-utvalget i 1964. Tankene ble overført til opplæringsfeltet gjennom Blom-komitéen som la grunnlaget for «integreringsloven». Spesialskoleloven ble opphevet og reglene om spesialundervisning tatt inn i grunnskoleloven.

Utviklingen av de overnasjonale føringene har gått langs samme spor. Den siste internasjonale føringen på feltet, kom med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som i artikkel 24, blant annet fastslår at:

«Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer,...».

Målsetninger og virkelighet

Til tross for at den inkluderende skolen er sikret gjennom nasjonale lover og internasjonale konvensjoner, har den inkluderende skolen vært på tilbakegang gjennom hele dette århundret.

På slutten av de statlige spesialskolenes tid, var det omtrent 3000 elever som var tatt ut fra den ordinære skolen. Bladet Utdanning, dokumenterte at i 2012 hadde over 5000 elever tilhørighet i de kommunale spesialskolene.

Les Dobling i antall elever utenfor normalskolen

Antall elever som tas ut av normalklassen og gis spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre elever har eksplodert.

Figur 1: Antall elever som gis spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre elever.

En vesentlig årsak til økningen i spesialundervisning, spesialavdelinger og spesialskoler, er at spesialordningene tapper normalskolen både for økonomi og kompetanse. I takt med økningen i de spesielle tilbudene, blir normalskolen stadig mindre istand til å ivareta elevmangfoldet. Økonomien svekkes fordi spesialtilbudet er svært kostbart. Kompetansen svekkes fordi spesialkompetansen knyttes til de spesielle tilbudene.

Spesialskolene er pedagogisk overflødige, men kan gjøres nødvendige

En dansk undersøkelse av tilgjengelig og publisert forskning på feltet, konkluderer med:

«Resultaterne i syntesen peger i retning af, at det er muligt at inkludere elever med særlige behov i almenundervisningen, og at det kan have en positiv effekt på alle elevers faglige og sociale udvikling. Ud fra resultaterne i studierne kan det overordnet opsummeres, at det kræver, at lærere har instruktion i/efteruddannelse i interventionstiltag overfor elever med særlige behov, adgang til ressourcepersoner, som kan yde supervision og støtte direkte i undervisningen, og kendskab til evidensbaserede undervisningsmetoder og interventionstiltag målrettet elevernes særlige behov.»

(Søgaard Larsen m.fl. 2012, s. 84).

Selv om spesialskolene ikke kan tilføre noe unikt, kan kommunene utmerket godt organisere tilbudet på en slik måte at en blir fullstendig avhengig av spesialskoler for å gi elever med spesielle behov et godt opplæringstilbud. En slik organisering krever kun to forhold:

En må ha spesialavdelinger med en viss kompetanse på visse områder.
En må sørge for at kompetanse og ressurser mangler i normalskolen.

Spesialskolenes overlevelsesevne

Når spesialskolene lever like godt i dag som før vi fikk «integreringsloven», skyldes det at spesialskolen i seg selv blir en organisert interessebærer. Spesialskolen blir en kontinuerlig argumentasjon for mer ressurser og et spesielt tilbud som bør omfatte stadig flere elever. De får ofte støtte fra lærere i normalskolen som har egne erfaringer med hvor umulig situasjonen kan være når en verken har økonomiske eller faglige ressurser til å gi et faglig forsvarlig opplæringstilbud. Foreldre til elever ved spesialskolene har ofte negative erfaringer med nærskolen som ikke har evnet å gi et forsvarlig tilbud. I det minste har mange en frykt for alternativet: En nærskole som ikke evner å ivareta elever med spesielle behov.

Motkreftene er svake. En har saktens noen forskere som taler for den inkluderende skolen, men denne typen forskning er lite kjent blant kommunepolitikere. Foreldre til elever i normalskolen engasjerer seg lite. Lærere flest kjenner lite til problematikken og har ofte negative erfaringer med for lite støtte når de selv har elever med spesielle behov.

I Oslo er andelen elever på spesialskoler 20 ganger høyere enn i Oppland. Det er vanskelig å se andre forklaringer på forskjellen enn at Oslo hadde mange spesialskoler og en sterk spesialskolekultur.

Spill kortene rett

Alle kommuner kan lage en god og inkluderende skole. Det beste eksempelet fra nyere tid, er kanskje fra Essunga kommune i Sverige, hvor skolen gikk fra å være landets dårligste til landets beste på tre år, uten tilførsel av kompetanse eller ressurser.

Les Fra dårligst til best på 1-2-3

Vi skal ha forståelse for foreldre som frykter nedleggelse av et tilbud som de er rimelig fornøyd med. Flaskehalsen er ikke å nedlegge spesialskolene, men å sikre en god og inkluderende nærskole. Makter en å kanalisere tilstrekkelig med ressurser til nærskolen, vil en innse at spesialskolen er overflødig og at spesialskolens virksomhet kan gjøres bedre og billigere på nærskolen.

Jens Petter Gitlesen

19 februar 2014

2014-02-23 Det er også ein utopi at spesialskule er det beste. Tenk om spesialskulen ligg 20 mil unna, og du køyre dit kvar søndag kveld og levere ditt barn. I dag kan vi få ha barna våre buande heime så lenge vi ynskjer. Vi høyrer om elevar på forsterka skular, som vert redde når dei møter jamgamlebarn. Vi beskytter dei for mykje. Mitt barn er på nivå som eit barn på eitt år. Ho gjekk i vanleg barnehage og vanleg skule. Ho var den einaste med utviklingshemming. Når eg trilla ho til skulen så hylte ho av glede. Ho opplevde at ho var ein del av skulen. Ho hadde dagar ho var frustrert og fekk uønska adferd, og ikkje alt var like greit. Skulen hadde ingen kompetanse og var også usikre, men barnet mitt har fått livserfaring. Ho er enno som eit barn på eitt år, men har tjue års kompetanse på å kommunisere med personar rundt seg. Når eg sender ho frå meg på nye arena, så må eg tenke om henne som eg tenker på mine andre barn. Eg må stole på at ho ordnar opp sjølv og at eg har gitt ho nok ballast til å takle det verkelege liv. Dette er også eit viktig formål med skulen. Gry Sætre
2014-02-23 Oi, unnskyld: "Anonymt" er altså meg. Ole Petter Bakken
2014-02-23 Det er et fint ideal at den ordinære skolen skal favne alle Eirik. Men i den virkelige verden er det enda mindre realistisk enn at man "har spesialskoler overalt i distriktsnorge" å tro at enhver nærskole skal komme opp med et optimalt tilbud til alle. Så da er spørsmålet om NFU skal jage en utopi, eller være en organisasjon med realistiske mål. Hva med kort og greit kjempe for at alle utviklingshemmede skal få et så optimalt utdanningtilbud som mulig? For noen betyr det å bli integrert i nærskolen (og dagens lovverk sikrer den rettigheten), for andre betyr det annet opplegg, i tråd med det spesialskolene kan gi dem. I stedet for å bruke ressurser og krefter på å kjempe mot det mange foreldre mener er det beste tilbudet for deres utviklingshemmede barn, foreslår jeg at NFU heller bruker sine ressurser på å hjelpe foreldre og barn som ønsker at deres barn skal integreres i nærskolen, men som ikke får det opplegget de har krav på. Igjen; ja takk, begge deler. Anonymt
2014-02-23 Det kan umulig overraske Ole Petter Bakken, at NFU har en ideologisk plattform, der et av målene er en styrka inkluderende skole for alle. NFU sier ikke dermed at en ikke av og til må ty til alternative løsninger. Men disse løsningene befinner seg ikke innafor "Et samfunn for alle", som NFU har som ideal. NFU er en seriøs menneskerettighetsorganisasjon for mennesker med utviklingshemming. Som forelder har jeg også opplevd å velge løsninger som ligger utafor NFU sine ideologiske rammer. Det er ikke realistisk å ha spesialskoler overalt i distriktsnorge. I store byer har dere åpenbart et valg, men det har vi ikke på små steder. Det er helt legitimt av NFU å jobbe for en skole som favner alle. Vi vil ikke på nytt institusjonalisere tilbudet til våre barn. De skal bli voksne en gang, og være en del av det norske samfunnet. Eirik Dahl
2014-02-22 Dette var jo et aldeles håpløst kommentatorfelt. Hvordan får man frem avsnittene i teksten? Her kommer jo alt som en stor, uleselig klump... Ole Petter Bakken
2014-02-22 Først må jeg få lov å si takk til Bjarne for glimrende innlegg. Jeg er veldig enig i det du skriver. Takk! Så vil jeg rette oppmerksomheten mot et annet glimrende innlegg, i dagens Aftenposten; http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Integrering--for-enhver-pris-7479072.html#.Uwj8gWJ5OSo Og til slutt vil jeg få frembringe en stille undring over hva slags forening NFU ønsker å være? Etter å ha lest dette innlegget fra Gitlesen virker det som dere ønsker å være en forening for de som opplever en vellykket integrering i den ordinære skole, og støte fra dere alle oss som opplever at våre barn får en mye bedre tilværelse på en spesialskole. Vi som har forsøkt begge deler, og opplever at spesialskolen har lykkes 100% med sitt opplegg der den ordinære skolen mislyktes totalt. I vårt tilfelle ga de rett og slett opp da vår datter hadde et så sammensatt og komplisert diagnosebilde at de ikke kom noen vei. Burde ikke NFU heller kjempe for at alle utviklingshemmede får det optimale tilbudet? Jens Petter kommenterer et sted nede i tråden her at Bjarne argumenterer som en religiøs fremfor å stole på forskningen. Jeg foretrekker Bjarnes innspill basert på det virkelige liv og erfaringer enn en agenda ledet av en blind tro på en ideologi utviklet ved et skrivebord. Det fremstår som spesielt å kategorisk avvise personlige erfaringer fordi de går i mot ideologien man ønsker skal gjelde. For meg minner sistnevnte fremtoning mye mer om det man opplever innenfor ulike religiøse grupperinger. Jeg er far til Bea, som var med i innslaget på Lørdagsrevyen sist lørdag, og som det refereres til i innlegget i Aftenposten. Vår datter er alvorlig psykisk utviklingshemmet og autist. Hun har kognitive og mentale evner som en ett-åring. Tveiterås har klart å lære henne ting i løpet av 6 mnd. På den ordinære skolen - som til alt overmål var en såkalt "forsterket skole" - lærte hun ingenting. Hun mistet faktisk opplært kunnskap i løpet av de 2 årene hun var der. Vår datter har gjennomgått en total forandring i løpet av disse seks månedene. Fra å være grinete, urolig og utagerende har hun blitt glad, roligere og fornøyd. I løpet av seks måneder på spesialskole. Vi er alle unike. Det gjelder i høyeste grad de barna vi snakker om her også. Var det noe innslaget i Lørdagsrevyen fikk frem, var det at et opplegg som fungerer for et barn, ikke nødvendigvis fungerer for et annet. NRKs to eksempler - Bea og Ragnhild med CP(?) - var så himmelstormende forskjellige at man kunne undre over hva slags forarbeid NRK hadde gjort før saken. Det var jo som å sammenligne behandlingen av et barn med brukket ben og et barn med brukket nakke. Bare det faktum at Ragnild selv kunne fortelle om sin erfaring som skoleelev burde fått en bjelle til å ringe. Bea kan ikke et eneste ord. Hun har ingen form for kommunikasjon. Triller du en ball til henne ser hun bare dumt på den. Hun har enda ikke skjønt begrepet kommunikasjon - at to mennesker i det hele tatt kan kommunisere. Vi snakker om å lære en 8 år gammel jente egenskapet som normale barn lærer når de er mellom 8-12 måneder gamle. Det er fristende å stille et retorisk spørsmål: hvor stor verdi er det for en tredjeklasse å ha en 1-åring stabbende rundt i klasserommet? Og hvor verdifullt vil være for ettåringen å følge undervisningen i en tredjeklasse fem timer hver dag? Mener man faktisk at ettåringen har noen å lære av tredjeklassingen som ikke en voksen person kan lære bort like godt? Jeg kan ikke etter beste vilje se hva andre åtteåringer kan bidra med i utviklingen til Bea. (Det bør bemerkes her at hun alltid har skydd barn. Som autist opplever hun barn som impulsive, uforutsigbare og støyende. Hun har alltid oppsøkt voksne - aldri barn.) Jeg er helt enig i at åtteringer kan få viktig livserfaring gjennom å møte Bea, men jeg som hennes far nekter å la det bli hennes liv - å vises frem for "normale" mennesker for at de skal høste livserfaring. Bea har det - etter hva vi som foreldre erfarer - utvilsomt best på Tveiterås. Men selv om det er best for henne, er det åpenbart for meg at andre barn med andre utfordringer kan få et mer verdifullt liv om de integreres i nærskolen. Og da skal de selvfølgelig det. Men jeg synes det er forstemmende - og overraskende - at en av landets største organisasjoner for utviklingshemmede kjemper mot Bea, og forteller oss foreldre at de vet bedre hva som er vår datters beste enn oss. Hvorfor ikke bare si "ja takk, begge deler"? Ole Petter Bakken
2014-02-22 Foreldre ønsker det beste for sine barn, derfor er det viktig å ha forståelse for at noen foreldre velger spesialskolen for sine barn. Likevel må vi fortsette å jobbe for at nærskolen skal gi et godt og inkluderende tilbud til alle elever. Min utviklingshemmede sønn har gått i barnehage og skole i nærmiljøet. Han har lært mye av å være inkludert i en vanlig klasse, både i grunnskolen og i videregående skole, men jeg tror også at hans medelever har profitert på inkluderingen.En inkluderende skole danner grunnlaget for et inkluderende samfunn, derfor må nærskolen tilføres ressurser og kompetanse slik at den blir en skole for alle. Frid Tellefsen Svineng
2014-02-22 Mye kan sies om forskningsbidrag, men det bør fortrinnsvis gjøres på spesifikt nivå. Det å avfeie forskning og erstatte evidensbaserte forhold med personlige vitnesbyrd, er vanlig i ulike trossamfunn, men uvanlig som grunnlag for politiske beslutninger. Jens Petter Gitlesen
2014-02-20 Forskning og statistikk har svært mye til felles, svaret vil som oftest bli det som man bestiller og av den grunn må man se på slike resultat fra begge sider. Churchill sa det så fint at det finns 3 typer løgn og statistikk er en av dei. Man snakker og skriver hele tiden om å integrere våre barn i den ordinære skolen da dette skal være til det beste for dem. Som far til 3 svært forskjellige utviklingshemmede barn, så har jeg opplevd både segregering og integrering som har gjort mer skade enn nytte. Mitt eldste barn er lettere utviklingshemmet og skulle være enkel å integrere i klassen, men etter 4. klasse ble hun fullstendig segregert fra klassen og hadde maksimalt 4 timer pr. uke sammen med dem. Vi reagerte og forlangte at hun skulle integreres bedre i klassen, resultatet ble en kamp der vi var 2 harde fronter som låg i hver vår "skyttergrav" og kjempet for vårt krav. Resultatet er i dag at hun har tapt mye faglig og sosialt. Barn nummer 2 er en gutt med autisme og Tourette, der ville læreren integrere han for en hver pris, resultatet ble at han reagerte med omfattende selvskading og angst for å gå på skolen. Etter at vi holdt han hjemme i 2 måneder aksepterte skolen at han måtte ha mer tilrettelagt opplegg(1:1 undervisning) og i dag fungerer han rimelig bra på skolen, men han vil alltid måtte ha behov for å kunne trekke seg tilbake fra klassen og eventuelle krav om å delta hvis han ikke ønsker det. Vårt 3 barn har AD/HD og er lettere utviklingshemmet og får et rimelig greit opplegg med kombinert klasseopplæring og 1:1 undervisning, og han utvikler seg sakte men sikkert fremover. Det jeg vil med dette er å fortelle at det finnes ingen fastsatt oppskrift som sier at man skal ha undervisning på den ene eller den andre måten. Man må få mulighet til å gi våre barn den opplæring som er til det beste for dem og på en slik måte at de har utbytte av opplæringen, så om man får opplæring på "spesialskole, i 1:1 ordninger eller i vanlig klasse, så må opplæringen tilpasses på en slik måte at man kan se at barnet utvikler seg i rett retning og har et faglig utbytte av opplæringen. mine barn blir aldri professorer innen noen områder, og de vil alltid ha behov for hjelp og oppfølging uansett hvor de måtte havne i livet sitt, så uansett hvor mye man henviser til forskning så tar jeg all forskning med en stor "klype salt" og heller ser på hva mine erfaringer er i forhold til hva jeg opplever som far og likemann gjennom mitt arbeid i LUPE. Harald M Kvame Hansen
2014-02-20 Sigrid: Så fint at sønnen din har fått oppleve å bli inkludert i lokalmiljøet på en så god måte. Jeg er helt enig i at alle skal ha rett til det. Men det må ikke bli en plikt en pålegger alle barn og deres foreldre. Det er så stort mangfold av utfordringer, barn, familier og muligheter. Derfor tror jeg ikke det finnes EN modell vi MÅ kjempe gjennom men satse på et pragmatisk sett best mulig tilbud for hvert enkelt individ Bjarne Kjeldsen
2014-02-20 Jeg har en grunnleggende tro på at alle foreldre vil kun det beste for sine barn, uansett barnets funksjonsnivå! Det er derfor med stor undring jeg leser at Hugo påstår det er uforstand å tvinge et barn på 4 års utviklingsstadiet til å måtte være sammen med elever i den klassen de faktisk hører hjemme. For meg ville det være stor uforstand å frata min sønn retten til å være sammen med barn på samme alder! Jeg har selv en sønn på 24 år, som er utviklingshemmet og som har fått fastslått mental alder til 3-4 års stadiet. Han har gått i ordinær kommunal barnehage, fulgt sin klasse på nærskolen, for så å gå over i videregående skole, der han fortsatte i klasse med noen av de samme elevene. Dette er jeg sikker på har vært det riktige for min sønn! Og begrunnelsen er det som Bjarne Kjeldsen sier, at "den helhetlige livskvaliteten, hvor funksjonsnivå i familie, sosiale sammenhenger utenfor skolen og utviklingen av disse, blir viktige utfordringer å jobbe med for mange utviklingshemmede når mulighetene til å utvikle en tradisjonell faglig styrke ikke er eller i liten grad er til stede". Dette er jeg helt enig i! Og jeg mener at den helhetlige livskvaliteten finner vi best i den ordinære grunnskolen! Min sønn kan bare lære ved å "etterape" andre. Det har derfor vært ekstra viktig at han ikke bare har hatt "modeller" som selv har hatt en funksjonshemming. Han har hatt noe å strekke seg etter, har lært hvordan man oppfører seg i forskjellige anledninger, og lært sosiale samspillsregler. Dette har han hatt stor glede av. Jeg hørte et foredrag av en landskjent kvinne, som sa hun hadde valgt spesialskole for sin utviklingshemmede datter, fordi hun ville at datteren skulle gå sammen med dem som var "like rare". Senere i det samme foredraget fortalte moren at de ikke kunne ha med datteren på restaurant, fordi datteren gjorde så mange rare ting... Min sønn elsker å få være med på restaurant og drikke av stettglass ! Selv om han har en mental alder på 3-4 års stadiet, har han 24 års livserfaring, som har lært han en god del. Å kjempe for å opprette og opprettholde spesialskoler, føler jeg er å jobbe mot tendensen ellers i samfunnet. Verden blir stadig mindre ved at vi reiser mer og folk flytter over landegrenser. En stadig større del av Norge blir et flerkulturelt samfunn, der alle skal tas vare på i like stor grad. Hvorfor i all verden skal da mennesker med utviklingshemming segregeres ? I et rikt land som Norge, har vi alle forutsetninger for å gi et godt faglig tilbud til alle elever innenfor den ordinære grunnskolen, jamfør innlegget til Eirik Dahl. Alle har rett til å få være en del av sitt lokalmiljø! Sigrid Sandbu
2014-02-20 I mens man fører over alle de med spesielle behov til den offentlige skolen, så skal disse barna lide skipbrudd på ressurser, kompetanse og like barn å leke med. Det er flott. Jeg tror nok at noen barn kan gå på den vanlige skole, men at dette skal være et fritt valg. Jeg tror heller på at mitt barn skal få lov å være forskjellig fra andre, og følge sitt eget tempo i utvikling, og leke med sine like. Det er helt greit. Er det ingen her som er forundret over hvilken uforstand det er å tvinge et barn på 4 års utviklingstadiet til å måtte være sammen med tredje klassinger. En utviklingsforskjell som bare vokser. Tror dere ikke at barna våre med spesielle behov merker denne begrensningen og tilkortkommenheten? Er det ikke da bedre å akseptere at man har et annerledes barn, og la det få den oppfølging det har krav på? La ikke de voksnes luft romanse om ideologi som stammer fra for 50 år siden få sette våre barns egentlige behov til side. Jeg vil mye heller at mitt barn skal ha ressursene, kompetansen, erfaringene og vennene til mitt barn på et og samme sted. Om det betyr at jeg må ta bussen en halv times tid ut av mitt nærmiljø, så flott. Hugo
2014-02-19 Jens Petter: Har lest metaanalysen og føler forsterket behov for å understreke behovet for å nyansere slagordtilnærmingen. Mine hovedanliggender blir ikke besvart, kanskje først og fremst fordi de ikke fanges opp av de overordnede spørsmålene for undersøkelsen. Der metodekapittelet berører diagnose/kompleksitetsspørsmålet understrekes dette ytterligere. Undersøkelsens definisjonen av barn med særskilte behov er noe av et hagleskudd. I praksis får ADHD og "enklere" utviklingsforstyrrelser mest fokus, altså grupper som i dag i all hovedsak, så vidt jeg vet, går i vanlig skole her til lands. Sammensatt sjelden-problematikk drøftes så godt som ikke. At en stor andel av forskningsprosjektene i grunnlaget for undersøkelsen baserer sine data på spørreskjema skjerper min skepsis. DET er en krevende sjanger for de gruppene jeg er opptatt av. Eksempelvis viser vurderinger av forskjeller i selvoppfattelse hos elver på hhv spesialskole og allmenskole at denne studien ikke gir brukbar kunnskap om de svakeste gruppene. Jeg blir videre svært kritisk til hva som vektes. Det nevnes nærmest som noe underordnet at barn integrert i vanlig skole vise mer uønsket adferd enn barn i spesialskole. Negativ adferd er språking av at noe ikke er som det skal. Den helhetlige livskvaliteten hvor funksjonsnivå i familie, sosiale sammenhenger utenfor skolen og utviklingen av disse berøres ikke. For mange utviklingshemmede er det disse utfordringene som er viktigst å jobbe med når mulighetene til å utvikle en tradisjonell faglig styrke ikke er eller i liten grad er til stede. Når det er sakt er det er syntesen verdifull fordi den er meget konkret på viktige betingelser for god inkludering av barn med (moderate) utfordringer i allmenskolen. Langt på vei mener jeg å se at gjeldende lovverk langt på vei legger opp til rammer som følger mye av logikken fra disse undersøkelsene. Problemet blir kommunenes evne, vilje og mulighet til å følge opp. Her blir variasjonene store. Erik Dahl: Selvsagt skal skolen stille opp og lage et godt og tilpasset tilbud. For den diagnosen jeg kjenner best går ikke skillelinjene mellom godt og dårlig tilbud mellom store og små kommuner. Den går mellom proaktive og passive kommuner når det gjelder holdninger til tilegnelse av kompetanse, enhetlig tilnærming til barnet på tvers av ulike tjenesteområder. Mye handler om enkeltfagfolk og enkeltledere samt kultur. Man skal og kan forvente mye, men realitetene i hva en får ut varierer. Jeg mener at i min region hvor avstandene er små og befolkningstettheten stor er det rasjonelt å ha en skole for de elevene som vanskeligst kan integreres i vanlig skole. Jeg mener at min sønn og flere av hans medelever vil blitt direkte skadelidende av å bli tvunget inn i enhver allmenskole jeg kjenner til. Når det gjelder spesialister med bukter og ender er min erfaring stikk motsatt. Vi har til tider "kranglet så fillene fyker" og vært uenige om en del, men nettopp fordi vi har møtt høy faglig kvalitet og nysgjerrighet har vi forholdt oss vel så mye til ører som munner og opplevd både kvalifisert motstand og gehør. Vi har sågar opplevd konkret fagutvikling knyttet til vår sønns utfordringer gjennom måten skolen har løst ting på. Bjarne Kjeldsen
2014-02-19 Fokus på fasade er uvesentlig. Synes heller det bør fokuseres på innspill fra Marte Wexelsens Goksøyrs tale hvor hun tar opp at utviklingshemmede er unntatt fra læreplanene for det er som Marte sier: man slutter ikke å lære når man er 19 år bare fordi man er utviklingshemmet. Steinar Wangen
2014-02-19 Jeg tror diskusjonen om spesialskoler, dreier seg om det samme som diskusjonen om eliteskoler. Skal vi segregere, og gi spesialtilbud/spesialskoler til de superinteligente, til elever med atferdsproblematikk, elever med sansetap, elever med bevegelseshemming eller elever med sosiale handikap eller utviklingshemming? Jeg ser at det blir argumentert med at det er behov for fagmiljøer. I distriktsnorge slår dette som oftes svært negativt ut. Stikkordet her er sentralisering. Elever med spesielle behov, og deres familier blir ufrivillig splitta opp, fordi skoletilbud og botilbud blir lagt til steder der det finnes et "fagmiljø". Jeg forventer at mitt funksjonshemmede barn blir møtt på lik linje med alle andre barn. Mitt barn er en del av et lokalsamfunn, og bør få et tilbud i dette miljøet. Skolen kan møte mitt barns behov med redusert klassestørrelse, tolærersystem og støtte i klasserommet. Tett kontakt og veiledning fra Statped, eller andre kompetansemiljøer vil gi meg trygghet for at mitt barn får et godt tilbud. I en lokal setting, kan også foreldre bidra til et tilpassa opplegg. I en spesialskole, vil antagelig "spesialistene" ha bukta og begge endene. Foreldre vil kunne lene seg på ekspertisen. Det er fullt mulig å bygge opp et fagmiljø lokalt, på tvers av institusjoner. PPT og Statped har en viktig rolle i dette arbeidet. Kompetansen, og utøvelse av denne, må være der menneskene er, og ikke motsatt, at menneskene må være der kompetansen er. Dette handler om å komme ned på individnivå. Alle skoler trenger fagstøtte for å kunne gi et godt faglig tilbud til elever med spesielle behov. Noen elever kan ha behov for et segregert tilbud i perioder, men det å ta de helt ut av den ordinære skolen, er veldig drastisk. Jeg stiller spørsmål ved om det er mulig å bli en deltagende samfunnsborgere, dersom et barn har hatt et segregert tilbud helt fra barnehagealder. Mitt barn har gått på lokalskolen, der en av hovedmålsettingene var å bli et kjent og akseptert medlem av lokalsamfunnet. Jeg mener at dette er oppnådd, gjennom at langt flere hilser på henne, enn på meg, når vi er ute på "byen" Eirik Dahl
2014-02-19 Kanskje du ville vektlagt egne meninger noe mindre og empiriske funn noe mer, hvis du hadde lest metaanalysen av publiserte arbeider på feltet, Bjarne? Jens Petter Gitlesen
2014-02-19 Først: Det er ingen ting jeg er mer opptatt av enn at Norge må ta syvmilssteg for å bli et inkluderende samfunn i praksis. Der må skolen spille en nøkkelrolle. Ideelt sett skulle alle hatt plass på samme arena gjennom hele livet. Men er det noe jeg har lært som far til min sønn, så er det at livet er langt fra ideelt. Dagliglivet og kampen for et anstendig og reelt kvalifisert, tilpasset tilbud er noe helt annet. Jeg tror at et inkluderende samfunn må ta på alvor at alle ikke kan være med over alt. Jeg mener det er å ta mangfoldet og realiteter på alvor å skape tilpassede arenaer for de som ikke kan finne seg til rette i f.eks. nærskolen. Man kan ha overordnede målsetninger om absolutt inkludering, men jeg er redd for at slike mål fort blir dogmer og sort/hvitt. Derfor blir dette innlegget mot spesialskoler etter mitt skjønn alt for lite nyansert. Jeg kjenner ikke forskningen det vises til, men jeg stiller meg spørrende til om den kan ha sett på et stort nok mangfold av diagnoser og sammensatte utfordringer. «Makter en å kanalisere tilstrekkelig med ressurser til nærskolen, vil en innse at spesialskolen er overflødig og at spesialskolens virksomhet kan gjøres bedre og billigere på nærskolen.» Dette står for meg som en rimelig absolutt formulering. Den øvrige teksten mener jeg ikke gir grunnlag for å være så bastant. Jeg tror rett og slett ikke på det. Vil det alltid være slik? Bedre for hvem? Hva er det som er billigere? Hvilke kvalitetsbærere blir ivaretatt for denne reduserte prisen? Hvilke vil man eventuelt miste? Og ikke minst: De fleste nærskoler får i dag langt fra nok ressurser til å ivareta inkludering av elver som ligger i øvre og nedre del av «normalen». Hvordan skal man da sikre praktiske, økonomiske og ikke minst faglige ressurser tilpasset et hvert utviklingshemmet barn til en hver nærskole? I hvilken rekkefølge skal dette skje? Skal nærskolen bygges opp før man avvikler spesialskolene, eller skal spesialskolene avvikles for å frigjøre ressurser til nærskolen? Takker for «forståelse for foreldre som frykter nedleggelse av et tilbud som de er rimelig fornøyd med. Jeg er ikke rimelig fornøyd med tilbudet. Jeg er svært fornøyd. Jeg vil ha forståelse for at jeg ikke vil gamble med mitt barns mulighet til å bli den sterkeste og best mulig fungerende versjonen av seg selv. Den muligheten mener jeg han i dag har. Hans utfordringer fordrer godt ledede fagmiljøer med tilstrekkelig tverrfaglighet. Selv et svært oppegående og faglig nysgjerrig fagmiljø som hans spesialskole måtte løfte seg etter håret for å ta i mot ham på en god måte. Jeg ser ikke hvordan vår nærskole skulle kunne tatt vare på ham og hans medelever. For noen passer ikke barnavregnbueninkludering. Det å være inkludert innebærer ikke det samme for alle. Vår spesialskole er et interkommunalt tiltak. Ved dette spleiselaget kan vi få et sterkere og mer allsidig fagmiljø enn om man måtte bygge opp parallelle virksomheter i alle kommunene. Blir svært forundret om dette ikke er en rimeligere løsning enn om fagressursene skulle desentraliseres. Jeg tenker med gru på hvor variable resultater familier må oppleve rundt om i landet hvor spesialskole ikke er et alternativ. Her må det en stor innsats til for å begrense mulighetene for at hvor du bor bestemmer hvor godt tilbud ditt barn med særskilte behov får. Det betyr ikke, slik jeg ser det, at ikke spesialskoler kan være en god løsning der det er befolkningsgrunnlag for det og øvrige forutsetninger er på plass. Bjarne Kjeldsen
2014-02-19 Først: Det er ingen ting jeg er mer opptatt av enn at Norge må ta syvmilssteg for å bli et inkluderende samfunn i praksis. Der må skolen spille en nøkkelrolle. Ideelt sett skulle alle hatt plass på samme arena gjennom hele livet. Men er det noe jeg har lært som far til min sønn, så er det at livet er langt fra ideelt. Dagliglivet og kampen for et anstendig og reelt kvalifisert, tilpasset tilbud er noe helt annet. Jeg tror at et inkluderende samfunn må ta på alvor at alle ikke kan være med over alt. Jeg mener det er å ta mangfoldet og realiteter på alvor å skape tilpassede arenaer for de som ikke kan finne seg til rette i f.eks. nærskolen. Man kan ha overordnede målsetninger om absolutt inkludering, men jeg er redd for at slike mål fort blir dogmer og sort/hvitt. Derfor blir dette innlegget mot spesialskoler etter mitt skjønn alt for lite nyansert. Jeg kjenner ikke forskningen det vises til, men jeg stiller meg spørrende til om den kan ha sett på et stort nok mangfold av diagnoser og sammensatte utfordringer. «Makter en å kanalisere tilstrekkelig med ressurser til nærskolen, vil en innse at spesialskolen er overflødig og at spesialskolens virksomhet kan gjøres bedre og billigere på nærskolen.» Dette står for meg som en rimelig absolutt formulering. Den øvrige teksten mener jeg ikke gir grunnlag for å være så bastant. Jeg tror rett og slett ikke på det. Vil det alltid være slik? Bedre for hvem? Hva er det som er billigere? Hvilke kvalitetsbærere blir ivaretatt for denne reduserte prisen? Hvilke vil man eventuelt miste? Og ikke minst: De fleste nærskoler får i dag langt fra nok ressurser til å ivareta inkludering av elver som ligger i øvre og nedre del av «normalen». Hvordan skal man da sikre praktiske, økonomiske og ikke minst faglige ressurser tilpasset et hvert utviklingshemmet barn til en hver nærskole? I hvilken rekkefølge skal dette skje? Skal nærskolen bygges opp før man avvikler spesialskolene, eller skal spesialskolene avvikles for å frigjøre ressurser til nærskolen? Takker for «forståelse for foreldre som frykter nedleggelse av et tilbud som de er rimelig fornøyd med. Jeg er ikke rimelig fornøyd med tilbudet. Jeg er svært fornøyd. Jeg vil ha forståelse for at jeg ikke vil gamble med mitt barns mulighet til å bli den sterkeste og best mulig fungerende versjonen av seg selv. Den muligheten mener jeg han i dag har. Hans utfordringer fordrer godt ledede fagmiljøer med tilstrekkelig tverrfaglighet. Selv et svært oppegående og faglig nysgjerrig fagmiljø som hans spesialskole måtte løfte seg etter håret for å ta i mot ham på en god måte. Jeg ser ikke hvordan vår nærskole skulle kunne tatt vare på ham og hans medelever. For noen passer ikke barnavregnbueninkludering. Det å være inkludert innebærer ikke det samme for alle. Vår spesialskole er et interkommunalt tiltak. Ved dette spleiselaget kan vi få et sterkere og mer allsidig fagmiljø enn om man måtte bygge opp parallelle virksomheter i alle kommunene. Blir svært forundret om dette ikke er en rimeligere løsning enn om fagressursene skulle desentraliseres. Jeg tenker med gru på hvor variable resultater familier må oppleve rundt om i landet hvor spesialskole ikke er et alternativ. Her må det en stor innsats til for å begrense mulighetene for at hvor du bor bestemmer hvor godt tilbud ditt barn med særskilte behov får. Det betyr ikke, slik jeg ser det, at ikke spesialskoler kan være en god løsning der det er befolkningsgrunnlag for det og øvrige forutsetninger er på plass. Bjarne Kjeldsen
2014-02-19 SPLITT OG HERSK!Mange foreldre reagerer med fortvilelse når spesialskolen er truet med nedleggelse.Dette av frykt for å ikke få et likeverdig tilbud til eleven ved nærskolen. Parallellen er slående når en ungdom endelig får tilbud om leilighet i et større bofellesskap etter ha bodd altfor lenge sammen med foreldrene. Som foreldre ønsker vi ikke å bli beskyldt for å gjøre dårlige valg for våre barn. Derfor må det bli reelle, likeverdige og lovpålagte tilbud ved nærskolen og et tak på antall boenheter som samlokaliseres. Dette er forutsetninger for at foreldre skal komme i en reell forhandlingsposisjon. Høyres saksordfører i Arbeids- og sosialkomiteen, Bente Stein Mathisen argumenterer for slike forhandlinger mellom brukere/pårørende og kommunene der hvor utfordringene er. Se f.eks. Samfunn for alle nr. 1 2014, side 11. Slike forhandlinger vil være for sentrale politikere å skyve ansvaret fra seg, og resultatet vil bli status quo både for skole og bolig. Alf Anvedsen
2014-02-19 Personlig mener jeg at det er mye viktigere å stille krav til spesialskolene enn å tvangsintegrere elever med spesielle behov i en skole som egentlig ikke har resurser til å gi individuell oppfølgning for allle de komplekse utfordringene elever med spesielle behov kan ha Ola Kristian Johansen

Tips noen om siden

Facebook Twitter

Støtt NFU vipps #90501

Mios BPA - BPA trenger ikke vaere vanskelig