Hva skal til for å få flere utviklingshemmede med i organisert idrett?
av Gunn Strand Hutchinson, tidliger nestleder i NFU
I de første levekårsundersøkelser etter ansvarsreformen fremsto fritid som det eneste område som viste ei negativ utvikling. I undersøkelse gjort i 2010 er det tegn til forbedring med aktivitet tilbake til nivået før reformen, men for idrett og aktiviteter med folkehelsepreg er situasjonen fortsatt dårligere enn i 1989 hvor idrett ble drevet i institusjonene (Söderström og Tøssebro 2011). Den organiserte idrettsbevegelsen er en viktig del av det feltet som ikke har maktet å inkludere mennesker med utviklingshemming til tross for at både statens og idrettens overordnede visjon er idrett og fysisk aktivitet for alle. Jeg er selv idrettsleder i et lag som siden 1989 har hatt medlemmer med utviklingshemning, Innstrandens IL (IIL)i Bodø. I dag har vi rundt 60 aktive med utviklingshemning som driver med langrenn, svømming, fotball, teppecurling og boccia. Flere er aktive i to eller tre idretter. Erfaringer fra frivillig arbeid i IIL er utgangspunkt for mine kommentarer her.
Hvorfor skal man drive med idrett?
Intet er mer nedbrytende enn å sitte dag etter dag, eller ettermiddag etter ettermiddag, i ufrivillig uvirksomhet. Å kjede seg av og til kan føre til nye påfunn, men når kjedsomhet er en gjennomgripende del av livet er det bare et onde. Idrett er et aktivitetstilbud som alle bør ha mulighet til å kunne velge, og selv velge på hvilket nivå man ønsker å drive. Idrett er aktivitet – opp av sofaen og ut i bevegelse. Idrett bringer med seg fysiske helse. Idrett er deltakelse – ut av ensomhet og inn i et fellesskap. Idrett innvirker på mental helse.
Organisering og terskler som må overkommes
Prinsipper og målsettinger er uttalt og vedtatt – idrettstilbudet skal gis innenfor rammen som gjelder for alle. Det betyr: medlemskap og trening i klubb og deltakelse i konkurranse på klubb, krets, regionalt og nasjonalt nivå. Flott, men det er nå seks år siden funksjonshemmedes egen idrettsorganisasjon ble lagt ned med forutsetning om at særforbundene skulle tilrettelegge for deltakelse og vi ser bare en beskjeden framgang og ingen tydelig vei fram. Hvordan kan vi få det til?
Frivillig innsats må til
Organisering i klubb eller lag er den første terskelen. Her trenges det frivillige, og det betyr foreldre eller andre nære personer. Idrettslag drives i stor utstrekning av frivillige og vi kan ikke forvente at andre ivaretar ”våre” utøvere. Det er forskjellige utfordringer når det gjelder barn og voksne og løsningene vil være ulike alt etter individuelle forutsetninger, antall utøvere, type idrett – men grunnleggende for alle løsninger er en villighet til å stille opp frivillig. Nødvendigheten av frivillig innsats også når det gjelder voksne utøvere skiller tilbud til mennesker med utviklingshemming fra tilbudet ellers der voksne mennesker selv ivaretar sine oppgaver i idrettslaget eller presterer på et så høgt nivå at de ivaretas av en profesjonell organisasjon.
Den frivillige innsatsen trengs både som trener og som organisator. Det må være en forutsetning at treneren er kvalifisert – en som kan sin idrett og evner å lære fra seg. Som oftest vil dette bety at noen engasjeres og betales. Det forutsetter inntekt. Man kan søke økonomisk støtte fra kommunen, fra ulike fond, fra idrettens særforbund i liten grad og man kan arbeide dugnad. I dugnadene kan både utøvere og andre delta, med den store fordel er at alle sees som aktive medlemmer i klubben på linje med alle andre medlemmer. Dugnad er et gode, ikke et ork!
Bruke treningskamerat eller støttekontakt til individuell støtte
I treningssammenheng kan det være behov for å ha en person som følger opp den enkelte utøver. Støttekontakt eller treningskamerat kan være en løsning. Vi må erkjenne, og så langt som mulig ta høyde for, at også mennesker med utviklingshemming kan ha svært forskjellige forutsetninger for å drive idrett. Utfordringer vil være avhengig av idrett og sammensetningen av gruppen.
Skyss et offentlig ansvar
Det kan være en utfordring å komme til treningsarena for mange. Til å løse denne utfordringen er det rimelig å forvente støtte fra kommunen eller offentlig administrerte transport ordninger.
Progresjon; krav til at utøver trener regelmessig og at særforbundene tilbyr konkurranser på ulike nivå
En annen terskel er deltakelse i konkurranse på ulike nivå. I fotball og håndball er det årlig et stort landsstevne med mange tusen deltakere. Konkurranser i svømming skjer på interkommunale stevner og på det årlige landsstevnet. Langrennsutøverne deltar i klubbens egne renn, kretsrenn og nasjonale renn. Utfordringene er igjen forskjellig i de ulike idrettene, men en målsetting bør være progresjon, det vil si at kvalifisering på et lavere nivå er en forutsetning for deltakelse på høgere nivå. Slik er det i idrett for øvrig, og det er ingen grunn til at det ikke skulle være slik for mennesker med utviklingshemming. Det innebærer at det fra utøveren kreves regelmessig trening og en vilje til å prestere og fra særforbundene et strukturert konkurransetilbud og et system for utvelgelse til nasjonalt og internasjonalt nivå.
Uttak i konkurranser
Mennesker med utviklingshemming har så ulike forutsetninger at det er nødvendig å drive konkurranse etter særskilte regler. I lagidretter ivaretas dette med regler om ikke å toppe lag. I individuelle idretter ivaretas likeverdig konkurranse med klasseinndeling etter prestasjonsnivå. En måte å ivareta dette på er å kvalifisere utøvere ved hver tevling ved først å gjennomføre et preliminært løp. Dette er svært lite tilfredsstillende. Det gjør det vanskelig å holde løp eller renn på samme arena og samtidig som andre utøvere. Det er også et system som åpner for fusk, der utøveren graderer sin innsats med sikte på gruppeutvelgelse. Dersom utøverne trener og konkurrerer regelmessig er et slikt system ikke nødvendig, fordi organisatorene vil ha historiske prestasjoner å gruppere utøverne etter.
Regionale konkurranser med treningsopphold i forkant en nøkkel
Med utøvere knyttet til lag er det ingen store utfordring å organisere konkurranser på klubb og kretsnivå. Utøvere med utviklingshemming vil på dette nivå konkurrere samtidig og på samme arenaer som alle andre utøvere. På høgere nivå vil det trenges en strukturert og målrettet innsats for å oppnå det samme. Foreløpig forkommer konkurranser på nasjonalt nivå som særskilte tiltak adskilt fra nasjonale konkurranser ellers i samme idrettsgrein. I internasjonale konkurranser er ansvaret delegert til en organisasjon, Special Olympics, som står utenfor den olympiske idrettsbevegelse. Dette kan bare være tilfredsstillende så lenge en annen organisering ikke er på plass. For å kunne få til en organisering tuftet på de grunnleggende prinsippene for idrettsdeltakelse, trenges en innsats først på regionalt nivå. Innsats på regionalt nivå, med for eksempel treningsopphold organisert i forkant av en regional konkurranse, vil også være fordelaktig i rekrutteringsøyemed. Tiltak på dette nivå vil være oppmuntrende for utøvere som møter andre enn sine vante motstandere. Det vil være en arena der utfordringen om å knytte utøvere til idrettslag kan drøftes og vil samtidig skape rom for kontakt og nettverkbygging mellom trenere og klubbledelsene. Årlige samlinger på nasjonalt nivå kan være et supplement, men er ikke et tilfredsstillende alternativ med hensyn til strukturbygging.
Økonomi
Jeg har her lagt stor vekt på frivillig arbeid av familie. Dette fritar ikke offentlige myndigheter for ansvar. Det er ekstra utfordringer for å få til gode trenings- og konkurransemuligheter i idretten for utøvere med utviklingshemning. Dersom de offentlige uttrykte prinsippene og målsettinger menes på alvor må det være en velvillighet til å bistå med midler både for å realisere den målrettete oppbygging som trengs innen særforbundene, og til å bistå med ressurser til drift av de lokale tilbud. Dette gjelder både støtte til tett treneroppfølging, til skyss og kanalisering av midler gjennom særforbundene til drift av idretten. Slik det er i dag er midler hovedsakelig forbeholdt oppstart og innkjøp utstyr mens det er lite støtte å få til drift. Uten en større satsing her på samarbeid mellom det offentlige og frivillige i idretten vil ikke bildet endre seg vesentlig til det bedre når det gjelder flere utviklingshemmede aktivt med i idrettslag.
Konklusjon
I overskriften spør jeg hva som skal til for å få flere med i idrettslag. Konklusjonen blir mer frivillig innsats, at særforbundene satser regionalt og at offentlige myndigheter tar et større ansvar for å støtte opp om frivillig innsats.
Referanse:
Söderström, S. og Tøssebro, J. (2011) Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede. NTNU-rapport, 2011: mai. Trondheim; NTNU, Samfunnsforskning.
Jens Petter Gitlesen