Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvorlig,
han og hun har faktisk fattet
begge deler like dårlig (Piet Hein)
Å spøke er ikke enkelt. Og for noen kan det være helt håpløst. Vi lærer oss spøk og tøys og tull i sosiale settinger. Spøk viser noe av vår evne til å være abstrakt og foregår innenfor sosiale grupper, for eksempel ungdomsgrupper, mellom grupper, for eksempel å spøke om de fra Harstad når du bor i Narvik og omvendt.
Noen grupper mener at noen typer humor er barnslig(tomatvitser), eller ondskapsfulle, for eksempel mot enkeltgrupper eller enkeltpersoner, eller ganske enkelt dårlig. Noen vitser er for grove for mottaker (typiske er nordlendinger som slår seg løs )
I tillegg til å spøke så har man satire og ironi som er mer krevende og kan være vanskelig å forstå. Også har vi sosiale fysiske tøysemåter, dulting, dytting, kaste viskelær (kanskje utdøende i disse datatider?)
Felles for disse forskjellige tingene er at de ofte læres i sosiale settinger og at det ofte forstås når nok er nok, eller når ingen ler av morsomhet, eller at ved straff( spøke med rektor).
Å hva gjør dette på NFU bloggen? Jo, spøk er slett ingen enkel sak og kan være innmari vanskelig å forstå med alle fasetter, derfor kan det være svært krevende å få til.
Noen eksempler. Hvor mange ganger er å si: min gamle og gråhårede mor artig?, eller mammadalt til kompisen med utviklingshemming, eller du er kålhue til rektor eller kanskje; ha-ha ha du er gravid til alle enten du kjenner dem eller ikke.
Ungdommer som går langs veien eller i korridoren på skolen dulter. Noen ganger er det kompiser som dulter til hverandre, eller en gutt som dulter til en jente han er interessert i. Når venner treffer hverandre får de luftkyss på begge sider, eller en liten klem.
Hva skjer med ungdommen med utviklingshemming? Når de andre dulter så dytter han- åssen kan man vite hvor hardt det skal være??? Når de andre luftkysser, så knuseklemmer han og 10 gang samme dag sier han mammadalt til kompisen. Alle blir irriterte og lei av gjentatt spøke og spøkens far ser ikke når nok er nok. Kålhue til rektor blir bare trøbbel, til tross for at det var ment som moro.
Hvordan lærer vi oss dette. Sammen med andre, og hvordan lærer vi oss at nok er nok? Sammen med andre som gir oss adekvate tilbakemeldinger. Enten ved å bli irritert, si fra at nok er nok eller forklare hva som er feil, hva som er moro og hva som ikke er det. For eksempel å bli nådeløst oversett når spøken ikke er moro.
Får mennesker med utviklingshemming disse tilbakemeldingene? I en viss grad ja, men ofte skjer en eller flere av følgende reaksjoner. Den forståelsesfulle: «neida det går fint det gjør ingenting når mor sier: det må du ikke gjøre». Den som sladrer: «han gjør sånn og sånn, uten å gi direkte tilbakemelding til poden når ting skjer». Den ikke som ikke forstår noe som helst: «Han dytter de andre elevene på korridoren», når planen egentlig var å dulte. Irritert mor: «kutt ut,» eller kompis med utviklingshemming: klorer (ulovlig, men kanskje mest adekvat?)
Dette forverres av at mange barn og unge kun er sammen med andre som er dårlige på å gi tilbakemeldinger og som er like usikker på hva som er adekvat adferd. Manglende inkludering kan ha mange konsekvenser og en av dem er at de som kognitivt har vanskelig for å forstå settinger og vanlige sosiale samhandlingsregler ikke får øvd seg nok. Både fordi de lærer senere og har kognitive begrensninger, men også fordi de ikke er sammen med andre og blir utsatt for vanlige situasjoner og lærer av dem på godt og vondt. Skal vi bli gode/ bedre til ting så må vi øve, og har vi vanskelig for å forstå må vi øve enda mer. Det er viktig å ta folk på alvor, selv når de spøker og lære dem hva som er greit og hva som ikke er greit.
Til slutt en liten vits, eller kanskje en gåte
Hvilken salat spiste de på Titanic ?
Isbergsalat
Ha en riktig inkluderende stund, de fleste vitser er best når man har noen å fortelle den til.
Anita Tymi