Både Aleris og BAB Omsorg har hatt besøk av Helsetilsynet som ikke likte det de så. De to private firmaene driver institusjoner for utviklingshemmede i Oslo, selv om institusjonene ble avviklet i 1991. Det ble avdekket alvorlig mangel på kunnskap og kompetanse knyttet til det å anvende tvang og makt overfor utviklingshemmede. En sliter med å få skiftplanen til å gå opp. En person hadde iløpet av to måneder 31 forskjellige tjenesteytere i det som skal være vedkommendes hjem.
Ansvaret for forholdene ligger hos ordfører Fabian Stang, byråd Aud Kvalbein og bystyret. Bystyret kan delegere myndigheten til å utøve omsorgtjenester, men kommunen vil likevel ha ansvaret for tjenestene, et ansvar som politikerne til nå ikke har tatt.
En skal verdsette at Helsetilsynet setter fokus på forholdene. Helsetilsynet kan påpeke ulovligheter i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven, men kan ikke påpeke årsakene til den avdekte elendigheten, nemlig det at feltet er nedprioritert av politikerne som setter anskaffelses rutiner og troen på markedsløsninger fremfor det å følge menneskerettigheter, nasjonale politiske målsetninger og å gi forsvarlige tjenester.
Ulovligheter i tjenestene til utviklingshemmede er verken noe nytt eller oppsiktsvekkende i Oslo. Søker en på psykisk utviklingshemmede og avgrenser søket til Oslo, finner en 21 tilsynsrapporter fra fylkesmannen. I 20 av tilsynene avdekkes lovbrudd.
Konkurranseutsetting krever kunnskap
Meningene er mange om anbud og konkurranseutsetting. Forskjellene kommer dels av ideologiske skiller i hva offentlig sektor skal omfatte. I denne saken er det ideologiske aspektet rimelig irrelevant. Omsorgstjenestene og kravene til disse har vært lovfestet siden 1991. Oslo kommune skal kun følge lovverket, noe kommunen ikke har maktet.
Anbud kan være gunstig i mange sammenhenger, men skal konkurranseutsetting fungere, krever det blant annet at kjøper er i stand til å kontrollere kvaliteten i tjenestene som kjøpes. Bo- og tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning er svært sammensatt, det dekker hele livet til tjenestemottakerne. Et forsvarlig tilbud krever individuell tilrettelegging. Folk har forskjellig interesser, behov og utfordringer. Folk reagerer ulikt. Slik er det også med utviklingshemmede. Skal en sikre den enkelte en aktiv og meningsfull tilværelse, må tjenestene individuelt tilpasses.
Tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning er svært lite egnet for konkurranseutsetting. Det er kort og godt umulig å spesifisere anbudene tilstrekkelig til at anbudsbeskrivelsen kan sikre forsvarlige tjenester.
For Oslo kommunes vedkommende, vil det i tillegg være et stort problem å føre tilsyn med de private tilbyderne av omsorgstjenester så lenge kommunen ikke er i stand til selv å sikre en forsvarlig og lovlig drift at egne omsorgstjenester.
Anbud og menneskerettigheter
Oslo kommunes konkurranseutsetting er det motsatte av individuell valgfrihet og retten til selv å velge hvor og med hvem en skal bo. Skal en sikre den individuelle selvbestemmelsen, er det tjenestemottaker som skal bestemme hvor og hvordan tjenestene skal utøves, ikke et privat omsorgsfirma.
Oslo kommunes anbudspraksis bestemmer ikke bare hvor og med hvem utviklingshemmede skal bo og hvilke tjenester de skal motta. Praksisen er også bestemmende for når den enkelte skal flytte og den skaper unødig diskontinuitet i tjenestene. Ved neste anbudsrunde kan en risikere at et nytt firma vinner anbudet. Den utviklingshemmede må da flytte og forholde seg til nye livsforhold og nye tjenesteytere.
Med et litt mer humant menneskesyn, kunne Oslo kommune delt opp tjenestene. En kan sikre kontinuitet blant tjenesteyterne ved å innarbeide personalovertakelse i anbudspapirene. Det er ingen grunn til å koble bolig og tjenester, kjernepunktet i institusjonskritikken. Ved å koble bolig til tjenester, skapes et administrativt regime som er styrende for alle livsområdene til beboerne. Nettopp fordi institusjonene er det motsatte av individuell selvbestemmelse, er institusjonene forlatt som permanente boformer i hele vesten.
Manglende politisk interesse
I den grad kommunens anbudspraksis har vært kritisert, har en skjult seg bak regelverket for offentlige anskaffelser. Argumentasjonen er absurd. Det primære er ikke anskaffelsesprosessen. Oslo burde vært i stand til å tilby forsvarlige tjenester selv. Det primære er å sikre gode omsorgstjenester som kan gi tjenestemottakerne aktive og meningsfulle liv og i størst mulig grad sikre at utviklingshemmede, på samme måte som alle andre, kan oppleve frihet og selvbestemmelse.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie vil utvilsomt reagere svært negativt på forholdene som er avdekket i Oslo. En kan undres på hva kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner tenker. Han er midt i en prosess med kommunesammenslåing. Hovedargumentet for kommunesammenslåingen er å skape store kommuner for å yte gode og robuste omsorgstjenester. Erfaringene fra Oslo forteller at store kommuner gir dårlige tjenester og har politikere som ikke involverer seg i å sike utviklingshemmede gode livsvilkår.
Jens Petter Gitlesen