Barne-. likestillings- og inkluderingsdepartementet har vært NFU sin stemme
Statsråd Solveig Horne har fått ansvaret for barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), et departement som på mange måter det viktigste departementet for NFU. BLD har ansvaret for koordineringen av politikken overfor mennesker med funksjonsnedsettelser. Ansvaret for likestillingslovgivningen ligger under BLD og departementet har ansvaret for FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. BLD har ansvaret for det vesentligste grunnlaget i NFU sin politikk.
Vårt landsmøtet vedtok i 1983 10 prinsipper for NFU sin politikk. Språklig er prinsippene blitt forandret, men innholdsmessig er prinsippene uforandret siden den gang. Kortversjonen av prinsippene kan uttrykkes ved tittelen til Informasjons- og utviklingsprogrammet; «mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres». I dag er NFU sine prinsipper innarbeidet i internasjonale konvensjoner og diskrimineringslovgivningen. BLD har et ansvar for dette lovverket.
BLD har vært NFU sin stemme, ikke som følge av vår påvirkning, men som en konsekvens av at de underliggende politiske prinsippene i NFU er felles med menneskerettighetslovgivningen og likestillingslovgivningen. NFU sin primære politiske oppgave er å sikre at et samfunn med tilstrekkelig rom og tilrettelegging slik at personer med utviklingshemning blir akive samfunnsdeltakere og får en livssituasjon likeverdig med folk flest.
Politikken overfor mennesker med utviklingshemning har vært tverrpolitisk forankret
Alle viktige nasjonale politiske vedtak i politikken overfor mennesker med utviklingshemning har vært enstemmige. Slik var det da HVPU ble nedlagt og kommunen fikk ansvaret for å sikre livssituasjonen og tjenestene. Slik var det også da Stortinget i 2011 konstaterte at reformens målsetninger var riktige, men at reformen dessverre hadde sporet av. Slik ønsker NFU at det skal fortsette. For demokratiet er det viktig at partiene markerer seg og har ulike standpunkt. Men det vil være en uverdig tragedie om livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning skal variere med skiftende politiske flertallskonstellasjoner.
Tidligere statsråd Inga Marte Thorkildsen svarte på stortingets innstilling i form av stortingsmeldingen Frihet og likeverd. Vi håper at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne følger opp dette arbeidet og bidrar til å sikre at Stortinget gjennomdrøfter og utfyller stortingsmeldingen. Det 22 år siden reformen for mennesker med utviklingshemning ble iverksatt og det er på høy tid at det kommer et samlet dokument for politikken på feltet.
I forslaget til statsbudsjett for 2014 nevnes mange prosjekter som er iverksatt for å kartlegge og å styrke levekårene for mennesker med utviklingshemning. Det er viktig at disse prosjektene videreføres slik at de siste års innsats blir til realisert politikk og ikke ender opp som arbeidsdokumenter i en av departementets skuffer. Spesielt bør en kanskje nevne oppfølgingen av SUMO-prosjektet hvor siktemålet er å forebygge, fange opp og å registrere overgrep overfor mennesker med utviklingshemning samt det å sikre en oppfølging når overgrepene har funnet sted.
Målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning er nasjonale, men ansvaret er i stor grad tillagt kommunene. Kommunepolitikere og kommunale forvaltere har ofte mangelfull innsikt i problemfeltet. Når en mangler innsikt og kunnskap, blir manglende eller dårlig styring ofte resultatet. Departementets informasjonsarbeid overfor kommunene bør fortsette, men fra de regionale konferansene om politikken for mennesker med utviklingshemning, har vi lært at for å nå politisk- og administrativ ledelse i kommunene, bør en ha møtevirksomheten mer rettet mot de kommunale lederne. Et samarbeide med KS kan være nyttig, spesielt hvis temaet kommer opp som en del av konferanser som fra før er besøkt av ledelsen i kommunene.
Det er blitt iverksatt en del forskning rundt livsvilkårene til mennesker med utviklingshemning. Imidlertid er det svært få forskere som har kjennskap til feltet. Det er illusorisk å tro at forskning på levekårene til mennesker med utviklingshemning noen gang vil bli såpass omfattende at det vil organiseres egne institutter. BLD bør ta initiativ til å etablere et nettverk av forskere som arbeider på feltet eller som har interesser i å begynne å arbeide på feltet. Et slikt forum fantes i reformtiden.
På forsommeren ble FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser ratifisert. Kanskje den viktigste oppgaven i tiden fremover, er å få Norges tilslutning til tilleggsprotokollen som sikrer den individuelle klageadgangen. Her vil barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne se at mesteparten av utredningsarbeidet allerede er gjort. I all hovedsak vil vurderingene som lå til grunn for ratifikasjon av tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen ha full relevans også for FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Samarbeid på tvers av departementer er en nødvendighet
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne vil raskt erfare at hun skal lede og støtte seg til et velkvalifisert byråkrati. En stor utfordringen i det å koordinere politikken overfor mennesker med utviklingshemning, er at virkemidlene følger sektoransvaret og ligger i fagdepartementene. De fleste foretrekke å koordinere fremfor å bli koordinert. Slik er det også med departementer.
Det vil være fornuftig av Solveig Horne å etablere gode samarbeidsrutiner med politisk ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet hvor ansvaret for omsorgstjenestene ligger. Mange kommuner har i praksis gjeninnført institusjonsomsorgen og kollektive tjenester i strid både med lovens intensjon og nasjonale politiske målsetninger. Mange personer med utviklingshemning har et stort behov for omsorgstjenester og rammes sterkt i de tilfellene kommunene ikke følger opp.
Hun bør sikre et godt samarbeide med ledelsen av Kunnskapsdepartementet. Når en prater om likestilling, tenker en ofte på likelønn, retten til fulltidsstillinger eller beskyttelse mot vold og trakassering. Dette er alvorlige forhold som absolutt fortjener fokus, men det er kanskje vel så viktig å sikre at elever med utviklingshemning får en god og utbytterik opplæring. I tillegg bør en stille spørsmål med den kraftige veksten i kommunale spesialskoler og spesialavdelinger. Det er i dag flere elever ved de kommunale spesialskolene og spesialavdelingene enn under spesialskolenes storhetstid. Når en fra barnsben av læres opp til at elever bør tas vekk i fra nærskolens elevfellesskap, så er dette verdier som befolkningen bærer med seg gjennom livet. Det er kan være utfordrende å få til inkludering av voksne med utviklingshemning. Oppgaven blir ikke lettere når en har ekskludert personer med utviklingshemning fra fellesskapet fra barnsben av.
Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson var den av opposisjonspolitikerne i forrige stortingsperiode som i sterkest grad satt fokus på livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning. Nå vil han både ha ansvar for arbeidstilbudet, hjelpemiddelsektoren og trygdeordningene. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson vil være den statsråden med flest virkemidler for å sikre mennesker med utviklingshemning gode livsforhold.
I likhet med de fleste vestlige land, medfører nivådelingen av forvaltningssystemet at staten etablerer målsetninger som kommunene skal følge opp. Tilsyn, klager, mediaoppslag og forskningsrapporter dokumenterer at kommunene i liten grad følger opp de statlige målsetningene. Det er under kommunenes ansvar at omsorgsgettoene og spesialskolene etableres. Kommunene sorterer under kommunalministerens ansvar. Skal en sikre gode livsvilkår for mennesker med utviklingshemning, er kommunalminister Jan Tore Sanner en av de sentrale faktorene.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har ansvaret for omsorgstjenestene. Til tross for at omsorgstjenestene skal være knyttet til individet, vet vi at de i stadig større grad gis kollektivt og er knyttet til boligen. Forholdet er blitt såpass vanlig at kommunene tar det for gitt at det skal være slik. En kan f.eks. se dette i høringsuttalelsene til regjeringen Stoltenbergs høringsnotat om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse. Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for forsvarligheten i tjenestene, et forhold som det er blitt satt spørsmålstegn med i forbindelse av Stavanger Aftenblads oppfølging av Jonny André Risøys tragiske død. En kan stille mange kritiske spørsmål knyttet til det å sikre lovlige og forsvarlige tjenester.
Spørsmål om kriminalitet, vold og overgrep utøvd mot eller av mennesker med utviklingshemning er under justisminister Anders Anundsens ansvar. Her er politi, påtalemyndighet og domstolene sentrale. Like viktig er samarbeidet mellom etater på tvers av tjenestene.
Skal en lykkes som barne-, likestillings- og inkluderingsminister, må en sikre et godt samarbeide med departementene som har sektoransvar.
Vær tålmodig, statskverna maler sakte
Den nye vergemålsloven burde vært klar i forbindelse med reformen for mennesker med utviklingshemning i 1991, den ble iverksatt i sommer. Bjarne Håkon Hanssen blir ofte utpekt som samhandlingsreformens far. Kun en liten del av samhandlingsreformen er iverksatt til nå. Stortinget ba høsten 2011 regjeringen om å sikre at reformen for mennesker med utviklingshemning kom tilbake på sporet. Sett i forhold til vanlig tidsbruk, er det utrolig raskt å komme tilbake til Stortinget etter halvannet år. Svært mange saker har en utredningstid som går over mange statsrådsperioden. Statsrådsskifter kan bety diskontinuitet, brutte utrednings og planleggingsprosesser. Det er nyttig å erkjenne at statskverna maler sakte.
NFU har arbeidet godt med de ulike politiske ledelsene i BLD. Vi gratulerer Solveig Horne med statsrådposten og ser frem til et godt samarbeide.
Jens Petter Gitlesen