Selvstyre etter hvilke mål?
For å sikre normalisering og integrering, ble det i St.meld. 47 (1989-90) slått fast at kommunene ikke skulle etablere en særomsorg for mennesker med utviklingshemning. Mennesker med utviklingshemning skulle bo i ordinære bomiljø, i nøkterne og mest mulig ordinære boliger. Boligene skulle inngå som en naturlig del av det lokale bomiljøet.
Det ble presisert at tjenestene skulle knyttes til individet og ikke til bofellesskapet. De samme presiseringene finner en i sosialtjenestelovens forarbeider. Sosialtjenesteloven skulle sikre at også mennesker med bistandsbehov skulle kunne ta del i dagliglivets gjøremål.
Forholdene gikk rimelig greit, så lenge en hadde reformvirkemidlene, dvs. øremerkede tilskudd med strenge kriterier knyttet til seg. Når den statlige kontrollen forsvant, vokste særomsorgen og nyinstitusjonaliseringen seg stadig sterkere. Tjenestene ble knyttet til bofellesskapene. Kollektive tjenester og rigid organisering av de kommunale tjenestene, medførte et voksende krav om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
Et lovverk som er til pynt
Lovverket er rimelig bra, men det etterleves ikke. Tilsyn med spesialundervisningen avdekker lovbrudd i det store flertallet av tilfellene. Opplæringsloven er fra 1998, men regelverket om spesialundervisning er stort sett en videreføring av regelverket som kom i 1975. Når en ikke har lært på over 40 år, skal en ikke ha de store forhåpningene om at kommunal lovetterlevelse blir så mye bedre de kommende årene.
Omsorgstjenestene kom med sosialtjenestelovven i 1991. Forholdene er ikke bedre på dette feltet. I 2005 var det nasjonalt tilsyn med bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Det ble påvist ulovligheter i 75% av tilsynene. På grunn av det nedslående resultatet, ble tilsynet gjentatt i 2006 hvor det også ble avdekt ulovligheter i 75% av tilsynene. Siden den gang, har vi ikke hatt nasjonale tilsyn på feltet.
Ser en på omsorgstjenestene til mennesker med utviklingsheming, er det publisert 24 tilsynsrapporter siden januar 2015. Det påvises avvik fra lovverket i 18 av tilsynene.
Tabell 1: Tilsyn med omsorgstjenestene publisert siden januar 2015
I tillegg til opplæringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven, blir politikken overfor mennesker med utviklingshemning regulert av en hel rekke "politiske føringer". Etter reformen har vi fått diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Norge har forpliketet seg til å etterleve FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Men verken føringer, konvensjoner eller lovverk har medført de store endringene.
Kommunenes utfordring
Det er lett å skylde på kommunene. Men kommunene har også sine utfordringer. For det første er det ytterst få i den kommunale forvaltningen som har kjennskap til politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Blant kommunepolitikerne er kunnskapsnivået enda lavere.
Den som leser kommunale sakspapirer med relevans for levekårene til mennesker med utviklingshemning, vil finne premisser for forslaget til vedtak. Men det forekommer så godt som aldri at de politiske målsetningene på feltet, lovverket på feltet eller internasjonale konvensjoner er blant premissene. Det å overlate oppgaver til kommunene, er i praksis å oppgi styring. Rådmannen kan vanskelig overprøve den øvrige forvaltningen på ukjente felt. Politikerne kan vanskelig overprøve rådmannens innstilling på felter som de ikke kjenner til.
Uavhengig av skatteinntekter og overføringer, har kommunene alltid oppgaver som trenger mer midler. Både i rike og fattige kommuner er budsjettbehandlingen krevende og behovet for kutt er stort. Skal en kutte i budsjettet, må en kutte der hvor det er penger å hente. Tjenestene til mennesker med utviklingshemning er slik sett et velegnet sted for budsjettkutt. Omsorgssektoren og skolesektoren er de to store utgiftspostene i alle kommuner.
Det hele blir ikke bedre av inntektssystemet til kommunene som kontinuerlig benytter gjennomsnittsbetraktninger av kommunale utgifter som grunnlag for fordelingsnøklene. Systemet medfører at når kommunene har kuttet for mye, så blir for store kutt normen for rammetilskuddet.
Hjelp kommunene med dagens oppgaver
Samfunnsoppgavene er mange og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene er ikke gitt en gang for alle. Men før kommunene viser at de er i stand til å utøve oppgavene for å sikre gode levekår for mennesker med utviklingshemning, bør kommunene ikke gis nye oppgaver på dette feltet. Staten bør først og fremst arbeide for å bistå kommunene i å utøve det ansvaret som de allerede har og aldri har makter å utøve.
Jens Petter Gitlesen