I fjor ble Johanne nektet å ha med assistenter på 14 dagers ferie i Spania, selv om familien dekket reise og opphold for assistentene, i følge bt.no. Kommunen kan trolig støtte seg på lovverket i den saken. Imidlertid er kommunens holdning rimelig vrang dersom ikke utenlandsoppholdet medførte vesentlige merkostnader for kommunen. I Norge er det nemlig slik at kommunene kan gjøre alt som ikke er ulovlig.
Nå skriver Bergens Tidende at Johanne ikke får reise til Trondheim og besøke sin søster. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 12 fastslår at vi har bevegelsesfrihet i landet vårt. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne presiserer bevegelsesfriheten i artikkel 18:
"1. Partene skal anerkjenne den rett som tilkommer mennesker med nedsatt funksjonsevne, til å bevege seg fritt, til fritt å velge bosted og til et statsborgerskap, på lik linje med andre, blant annet ved å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne:
...
d) ikke vilkårlig eller på grunn av nedsatt funksjonsevne berøves retten til å reise inn i sitt eget land."
Helse- og omsorgstjenesteloven gir ingen innskrenkninger av de grunnleggende menneskerettighetene, tvert i mot ble omsorgstjenestene i sin tid laget for å sikre at mennesker med bistandsbehov skulle få sine tjenester uavhengig av hvilken kommune de befant seg i. Dette er kjernen i oppholdskommuneprinsippet.
Oppholdsprinsippet kom inn med sosialtjenesteloven og er videreført både i Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 og i lov om sosiale tjenester i NAV.
Fra Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. kan en lese:
«Utvalget begrunner videre sitt syn med at det er den eneste ansvarsregelen som kan avverge at søker blir kasteball mellom kommuner. Vedkommende vil til enhver tid ha rettigheter der han eller hun oppholder seg» (se side 140). Oppholdskommuneprinsippet er for å sikre tjenestemottaker og bostedskommunen plikter å sikre forsvarlige tjenester slik at tjenestemottaker kan ha et aktivt og meningsfult liv.
Oppholdskommuneprinsippet er ikke et prinsipp som bostedskommunen kan skjule seg bak for ikke å yte omsorgstjenester. Dette er også fastslått av Oslo Tingrett i dom av 31.01.2006 (se side 12 og 13) hvor Oslo kommune ble pålagt å betale sosialhjelp til en person som i perioder oppholdt seg i nabokommunene.
Fortsetter den kommunale uviljen, kan en vurdere Brukerstyrt personlig assistanse (BPA), da bestemmer tjenestemottaker hvor, hovdan og når tjenestene skal ytes.
Johanne Sletten Bjelland har rett til å dra hvor hun vil og få den bistanden hun har behov for. Rett nok er det slik at oppholdskommunen plikter å yte tjenesten, men er det et minimum av velvilje til stede, så er dette et forhold som Bergen og Trondheim kommune kan finne en rimelig løsning på.
Jens Petter Gitlesen