Vanligvis er det bare politi og fengselsvesen som har lov til å benytte tvang og makt overfor landets innbyggere. Ett unntak er mennesker med utviklingshemning. Her gir kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven muligheter for bruk av tvang og makt. Betingelsen er at tiltaket skal "forhindre hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade".
Lovens intensjon er å begrense bruken av tvang og makt
Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 er et middel for å begrense bruken av tvang og makt. Lar det seg gjøre, skal en ikke benytte tvang og makt. Mange former for tvang og makt er ulovlig å benytte uansett. All bruk av tvang og makt skal registreres. Så langt det lar seg gjøre, skal en fatte enkeltvedtak om bruken. Når tvang og makt må benyttes, skal det utøves på den minst inngripende måten og av minst to personer. Det er utdanningskrav til minst en av personene. Spesialisthelsetjenesten har en plikt til å bistå i utøvelsen av tvang og makt.
Nødsituasjoner
I nødsituasjoner er regelverket omtrent som innenfor straffelovens bestemmelser. Men det er et krav om å rapportere hendelsene. Rapporteringen danner grunnlag både for å vurdere inngrepet i forhold til faren. Ved gjentatt bruk av tvang og makt i lignende situasjoner, kan registreringen avdekke behovet for å utarbeide tiltak enten for å unngå bruk av tvang og makt eller for planmessig å benytte den minst inngripende formen for tvang og makt som tjener hensikten.
Planlagt bruk av tvang og makt
Før en planlegger bruk av tvang og makt, plikter en å vurdere muligheten for andre tiltak. Hvis det ikke er mulig, skal en utrede de minst mulig inngripende tiltakene som vil forhindre de uønskede hendelsene. Planlagt bruk av tvang og makt skal uttrykkes i form av enkeltvedtak fattet av kommunen og stadfestet av Fylkesmannen.
Gode intensjoner og håpløs praksis
Problemet er at lovens gode intensjon ofte brytes. Kontrollen er svært svak og kommunene kan stort sett gjøre hva de vil. Det er ikke noe kontrollutvalg som sjekker kvaliteten på tjenestene. I tilsyn avdekkes ulovligheter i mellom 75% og 95% av tilfellene.
Lovbrudd gir ingen konsekvens for kommunene. Spesialisthelsetjenesten mangler ofte kompetanse til å utøve sin plikt og kommunene søker og får dispensasjon fra kompetansekravene i 80%-100% av tilfellene.
Fordobling av antallet personer som utsettes for tvang og maktbruk
I år 2000 ble det rapportert om 907 personer hvor det var blitt benyttet makt og tvang i nødssituasjoner. 178 personer hadde vedtak om planlagt bruk av tvang og makt. Totalt var det altså 1085 personer med utviklingshemning som var utsatt for bruk av tvang og makt i år 2000
(her kan det være problemer med dobbeltelling. Noen av de 907 personene hvor det ble benyttet tvang eller makt i nødsituasjoner, kan være de samme som noen av de 178 personene som hadde vedtak om bruk av tvang og makt).
I 2012 ble det rapportert om 1086 personer hvor det var blitt benyttet makt og tvang i nødssituasjoner. 906 personer hadde vedtak om planlagt bruk av tvang og makt. Totalt var det altså 1992 personer med utviklingshemning som var utsatt for bruk av tvang og makt i år 2012, en økning på 84% siden år 2000.
Figur 1: Utviklingen i antall personer med utviklingshemning som utsettes for tvang og makt
I 2010 var det totalt ca. 21.000 personer med utviklingshemning som mottok omsorgstjenester. I år 2000 var ca. 5% av personer med utviklingshemning utsatt for makt og tvang. Andelen ble fordoblet de neste tolv årene til ca. 10% i 2012.
Selv om det er krav til kompetanse for å utøve planlagt tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning, følges kompetansekravene i svært liten grad. I 2012, var det 906 personer som hadde vedtak om bruk av tvang og makt, det ble gitt 739 dispensasjoner fra kompetansekravene.
Figur 2: Antall vedtak om bruk av tvang og makt og antall dispensasjoner fra kompetansekravene
Fra figur 2 ser vi at antallet personer som har vedtak om bruk av tvang og makt har økt fra 178 i år 2000 til 906 i 2012. Vi ser også at kommunene har fått dispensasjon fra kompetansekravene overfor de fleste med tvangsvedtak gjennom alle år.
Kontrollen på feltet var svak og den er blitt svakere. Den første tiden vi hadde lovreguleringen om bruken av makt og tvang, var det krav om minst ett stedlig tilsyn i vedtaksperioden. Nå er det ingen slike klare krav. I tillegg har tilsynsaktiviteten på feltet gått ned og fokuset på lovverket har avtatt. Mens fylkesmannen tidligere hadde jevnlige kurs om lovverket og utøvelse av tvang og makt, er slike hendelser sjeldne i dag.
Figur 3: Antall vedtak om bruk av tvang og makt og antall tilsyn
Tilsynsmyndigheten er generelt svært svak når det gjelder omsorgstjenester. I tillegg ble tilsynsorganet vingeklippet ved innføringen av kommunelovens kapittel 10 A. Mens tilsynet tidligere kunne gi råd og vink om forbedring av tjenestetilbudet, er tilsynsorganet nå begrenset til lovlighetskontroll.
Fra figur 3 ser vi at en i år 2000 hadde langt flere tilsyn med bruken av tvang og makt enn en hadde vedtak. I 2012 var tilsynene 19% av antallet vedtak.
Ignoranse og bortforklaringer
Tallenes tale er rimelig klar: Det har vært en formidabel økning i bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Kompetansen er i stor grad fraværende, det samme er kontrollen. Forholdene omtales knapt. Når forholdet omtales, er en kjappe med å henvise til rapporten "Kapittel 4A - en faglig revolusjon?" fra Nordlandsforskning. Rapporten fremstiller seg som en evaluering av rettstilstanden, men kan vanskelig betraktes som noe annet enn ukritisk journalistikk. Basert på noen få intervju med tjenesteytere i kommunene, helseforetakene og hos Fylkesmannen, konkluderer rapporten med at forholdene på feltet er bra og at det har vært en positiv utvikling.
Veksten i registrert bruk av tvang og makt tilskrives at kommunene er blitt flinkere til å fatte vedtak og å registrere tvangsbruk. Selvsagt er en slik fortolkning mulig, men det er en tvilsom og svært tendensiøs hypotese. Hvis antall anmeldte voldtekter dobles, vil nok tallene vekket uro. En ville neppe jublet og tilskrevet økningen politiets evne til å registrere anmeldelser.
Institusjonsomsorgen og individuell frihet
En langt mer plausibel forklaring på den kraftige veksten i bruken av tvang og makt, er fraværet av individuell valgfrihet. HVPU ble nedlagt fordi institusjonen lett blir til en administrativ forordning som er styrende for alle livsområdene til beboerne. For å hindre reetablering av institusjonsomsorgen, ble det krevd at bofellesskapene skulle være små og tjenestene skulle være knyttet til individet og ikke til boligene. Senere er det samme prinsippet fasstlått med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser. Men alt slikt er ord på papir, det motsatte har skjedd. Mange med utviklingshemning har ikke mulighet til å velge hvor og med hvem de vil bo. Kommunen bestemmer til og med hvem en skal måtte være sammen med på dagtid og i fritiden.
Sats på brukerstyrt personlig assistanse
Erfaringene tyder på at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er det mest effektive middelet for å eliminere behovet for tvang og makt. Dette kommer ikke av at assistentene i hovedsak er ufaglærte, men fordi en med BPA kan få til det som var målsetningen med de kommunale omsorgstjenestene, nemlig at de skulle være knyttet til individet og sikre den nødvendige bistanden for å leve et aktivt og meningsfylt liv sammen med andre.
Jens Petter Gitlesen