Sosiale medier har flommet over av sympati og støtteerklæringer – har flommet. Oppmerksomhetslyset ble ganske så fort slått av. Vi har sympatisert og støttet i fra oss. Ble sakene bare to sosialpornografiske happeninger, eller representerer de starten på en reell endring i holdninger og politikk overfor mennesker med utviklingshemming?
Første lakmustest kommer til høsten – etter kommunevalget. Da skal alle landets kommunestyrer vedta budsjett for 2016. For utviklingshemmede en frykten og usikkerhetens årstid. For å komme i balanse leter rådmennene etter mulige sparetiltak. Alle sektorer blir utfordret. Hvor kan det spares? Hva kan kuttes? Like sikkert som amen i kirka, kommer det forslag om å flytte utviklingshemmede. Merk ordvalget: flytte utviklingshemmede. For utviklingshemmede flytter ikke – de blir flyttet.
Den vanligste boformen for utviklingshemmede er å leie. Enten frittstående, samlokalisert med andre eller i et større bofellesskap. Uansett form, så betaler de husleie. Betaler du husleie, så er det Husleielovens alminnelige bestemmelser som gjelder også hvis det ikke foreligger en leiekontrakt. Husleieloven er leietagers barmhjertige samaritan. For «folk flest». Men i kommune-Norge sorterer ikke mennesker med utviklingshemming blant «folk flest». Som om ingen husleielov eksisterte, vedtas utviklingshemmede flyttet fra eget hjem til et i kommunen sentralt plassert bofellesskap og/eller institusjon. Leieforhold som kan ha vart i både et og flere tiår blir røsket opp med rota uten oppsigelse. Bare som en setning eller to i budsjettets verbaldel og noen estimerte siffer i talldelen. Ingen oppsigelse sendt, bare noen innskutte bisetninger og tall i et kjempestort budsjettdokument.
Når storsamfunnet kan behandle utviklingshemmede så annerledes, da er frø sådd for hatbrev, ignorering og i siste instans diskriminerende segregering.
Jeg kunne ha valgt temaer fra andre livsområder som eksempel. Jeg kunne ha valgt tiltagende bruk av forsterkede skoler og spesialskoler. Jeg kunne ha valgt utestenging fra arbeidsliv og meningsfylt aktivitet. Jeg kunne ha valgt ikke eksisterende råd og veiledning om meningsfylt liv for vordende foreldre når det er påvist funksjonsnedsettelse på barnet i mors mage. Jeg kunne ha valgt eksempler fra nær sagt alle livets faser og områder. Poenget mitt er ønsket og kravet om et inkluderende samfunn som representerer mangfoldet og som respekterer det i praktisk handling og politikk. Fra storsamfunnet og fra hver enkelt av oss! Litt mer krevende enn støtte på Facebook – men så mye, mye viktigere!