Ferie – noe mer enn å ha fri fra jobben
Av Alf Anvedsen, tidligere nestleder NFU.
Jeg hører til et mindretall her i Haugesund som tar buss fra og til jobb. Min arbeidsplass er i Haugesund Sparebank. Som reisefølge treffer jeg svært ofte medpassasjerer med utviklingshemning, og som er i samme ærend som meg til eller fra jobb. De jobber ved Uni-K, vår lokale VTA-bedrift. VTA står for varig tilrettelagt arbeid
Da slår vi av en prat om jobben, familien, været, hva vi skal ha til middag og mye annet. Før var også ferieplaner et tema. Hvilke planer har du for ferien? Hvor har du vært i ferien? Jeg har lært meg at dette kan være et sårt tema. Jeg vet ikke om noen planer for ferien. Jeg var bare hjemme. I mitt stille sinn har jeg tenkt noen ganger, at ikke alle har samme grunn til å glede seg til ferien.
For noen ville det kanskje være bedre å gå på jobb. Dette er en påstand som står i kontrast med normalitetsprinsippet. Arbeidstakere skal jo ha ferie. Men en ferie preget av inaktivitet og å kjenne på ensomheten innenfor hjemmets fire vegger?
Jeg er klar over hvor utfordringen ligger. Rettighetsfestingen på dette området er svak. Jeg er også politiker. Sitter i Helse og omsorgsstyret og i bystyret for Arbeiderpartiet. Som partipolitiker må jeg skille mellom lovpålagte oppgaver og alt som er kjekt å ha. Kommunen må prioritere lovpålagte oppgaver. Ferie for innbyggere med utviklingshemning er ikke lovpålagte oppgaver.
Min datter, Mari har Downs syndrom. I april 2014 skal hun flytte ut fra foreldrehjemmet og inn i et rekkehus som hun eier selv, eller for å være mer presis hun bli andelseier i et borettslag, og naboene vil ha lignende hjelpebehov som hun selv har. En personalbase vil være tilknyttet. Hun vil fylle 27 år før innflytting.
I denne forbindelse gjennomføres en kartlegging av hjelpebehov, og det er søkt om borgerstyrt personlig assistanse (BPA) for Mari. Haugesund kommune har gitt avslag på BPA. I avslaget skriver etaten: «Følge på reiser med overnatting faller imidlertid utenfor det tilbud som tilbys av Haugesund kommune».
Personalet på personalbasen ikke kan benyttes til ferieopphold.
Avslag på søknad om personlig assistanse vil på denne måten sette en effektiv stopper for Maris sommerferieplaner for framtiden. Det er ikke akseptabelt, og er en av flere begrunnelser for at avslaget på BPA vil bli anket.
Fra Mari ble 18 år har praksis vært ei uke med sommerferie med oss foreldre, og ei uke på leir enten på NFUs organisasjonsleir eller Røde Kors sin leir på Eidene ved Tjøme. Disse leiroppholdene har vært mulige ved at Haugesund kommune har innvilget foreldrene avlastning i ei uke. Vi har selv skaffet avlaster, og som følger henne på reisen og under oppholdet. Mari har betalt reise og opphold for begge to, og noen ganger fått tilskudd fra kommunen, et tak som kan utgjøre ca. 25% av kostnadene. Den kostnad som Mari selv må bære er overkommelig når det kun er behov for én hjelper.
Det er altså ikke slik at det en meningsfull ferie oppnås ved at arbeidstaker får fri de lovpålagte uker. Det kan lett bli lediggang. For de fleste av oss handler det om å gjøre noe annet, reise, samvær med andre og opplevelser. Du finner ikke dette innenfor hjemmets fire vegger og alt som minner deg om den grå hverdagen. Ferie skal gi påfyll.
Retten til ferie har vært en gjenganger på NFUs landsmøter og i arbeidsprogrammene for organisasjonen. Det må en rettighetsfesting til, og det må følge med penger slik at kommunene kan oppfylle forpliktelsene. Behandlingen av Melding til Stortinget 45 (2012-2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med Utviklingshemming vil være en anledning til å sette fokus på også denne utfordringen. Det er jo ellers mye å gripe fatt i. Igjen ros til statsråd Solveig Horne som har besluttet å sende meldingen over til Stortingets behandling; dette selv om meldingen ble godkjent av den forrige regjeringen.
Jens Petter Gitlesen