Viktige styringsdokumenter
Narvik kommune har fått med seg konsulentenhjelp fra Ressurssenteret for omstilling i kommunene (RO). Fra kommunens nettsider, kan en lese at de søker inspirasjon fra Koldingprosjektet i Danmark.
Koldingprosjektet kan ha mange gode kvaliteter selv om jeg ikke makter å finne noen beskrivelse av prosjektet på internett. Jeg kjenner til mange andre kommuner som har sett til andre for å få impulser til oppbygging av eget tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemning. Men få har tatt utgangspunkt i våre nasjonale politiske målsetninger.
Det er positivt at Narvik og andre kommuner vil lære av andre, men sørg først og fremst for at våre nasjonale politiske målsetninger oppfylles.
Sentrale dokumenter for å finne de overordnede målsetningene i politikken for mennesker med utviklingshemning:
Normalisering og integrering
Normalisering og integrering var overskriftene i reformen for mennesker med utviklingshemning. Med integrering menes at mennesker med utviklinghemning i størst mulig grad skulle inngå i samfunnet på en likeverdig måte med alle andre samfunnsmedlemmene. En direkte omskrivning av begrepet 'integrering' til dagens språkbruk, ville medført at begrepet ble erstattet med 'inkludering'.
Normaliseringsbegrepet viser til livsbetingelsene og spesielt tidsdimensjonen i livet. Det er vanlig at folk står opp om morgenen og går på jobb, det er vanlig at en tilbringer fritiden med venner og kjente som en ønsker å være sammen med. Der hvor levekårsforskerne påpeker store avvik mellom levekårene til mennesker med utviklingshemning og den øvrige befolkningen, er det stor sjanse for et brudd på normaliseringsprinsippet.
"Sentralt i denne tanken er at vi alle har rett til samme levekår og samme valgfrihet så langt dette er mulig. Samfunnet har en plikt til å gi hjelp til den enkelte funksjonshemmede og dennes familie slik at vedkommende kan få en tilværelse så lik andres som mulig. Hjelp skal gis av det ordinære apparatet i kommuner, fylkeskommuner og statlige organer. Det skal ikke etableres særorganer til å gi hjelp til spesielle grupper." (se st.meld. 47 (1989-90), side 4).
Unngå institusjonsbygging
Reformen for mennesker med utviklingshemning var en avvikling av institusjonsomsorgen. Institusjonen er en administrativ forordning som er svært regulerende for beboerne på alle livsområdene.
NFU har lenge protestert mot store bofellesskap. Størrelsen kan i seg selv bidra til at bygget skiller seg fra den ordinære bebyggelsen. Men store bofellesskap er en sterk medvirkende årsak til fremveksten av institusjonsomsorgen gjennom:
- Den enkeltes hjem ikke er et hjem, men en arbeidsplass.
- Mange og ukjente tjenesteytere å forholde seg til. Selv i stuen, på badet og på soverommet kan en risikere å møte og å måtte forholde seg til ukjente tjenesteytere.
- Tjenestene blir knyttet til bofellesskapet og ikke tjenestemottaker. Merk at bofellesskap ikke skal bemannes, det er beboerne som skal motta tjenester.
- Kollektiv organisering av tjenestene og livssituasjonen (bofellesskapet spiser, drar på tur mm., dvs. at livet blir i et kollektiv som den enkelte ikke har valgt å delta i, et kollektiv hvor den enkelte ikke har mulighet til å velge seg bort i fra).
- Institusjonsbygging gjør det vanskelig både for den enkelte og for kommunen å sikre valgmuligheter i valget av bolig. Skal en ha spesielle boliger for mennesker med utviklingshemning og samtidig sikre individuelle valgmuligheter, må det være et overskudd av slike spesielle boliger. Ved også å benytte den ordinære boligmassen og å legge tilrette for at den enkelte selv kan kjøpe bolig, kan sikre større grad av valgfrihet.
Formålet med avviklingen av HVPU var, i følge avviklingsloven:
- Å bedre og normalisere levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming.
- Å legge forholdene til rette for at personer med psykisk utviklingshemming så langt som mulig kan leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
- Å fremme en avvikling av institusjonsomsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming og fremme utviklingen av alternative tilbud.
Stortinget presiserte betydningen av å unngå institusjonsomsorgen i innstilling 54 S (2011–2012):
- "Komiteen er særlig bekymret for tendensen til å bygge stadig større omsorgssentra som via en pleiebase skal gi tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemning og andre grupper."
- "Komiteen er bekymret for at organisatoriske begrunnelser i økende grad brukes for å begrunne manglende selvbestemmelse. Komiteen understreker at tjenestetilbud utmåles etter en individuell vurdering til den enkelte, og at det derfor ikke er anledning til å tildele tjenester kollektivt. Det er komiteens syn at det er av stor viktighet å følge boligsituasjonen til mennesker med utviklingshemning tett for å hindre tendenser til reversering av ansvarsreformen på tross av politisk enighet om det motsatte."
- "Komiteen viser til at det ved implementeringen av ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning. I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner bryter med denne intensjonen."
Tjenestene skal være individuelle
Alle styringsdokumentene vektlegger at tjenester skal tildeles individet og ikke til gruppen. En skal unngå å etabler den særomsorgen som de fleste kommunene har etablert. Den beste garantien for å sikre voksne individuelle tjenester, er å unngå store bofellesskap.
Aktiv og meningsfylt liv
Kommunene elsker skillet mellom lovpålagte og ikke lovpålagte tjenester. I noen sammenhenger kan skillet være sentralt. Det er f.eks. ikke lovpålagt av en kommune å bygge et kulturhus. I politikken overfor mennesker med utviklingshemning er skillet imidlertid problematisk. Det som er lovpålagt i følge helse- og omsorgstjenesteloven er bla.:
- Å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
- Å fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
- Å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne.
Målsetningene står ikke i et en-til-en forhold til tjenestene, det som kan være nødvendig tjeneste for en person trenger ikke å være nødvendig for en annen. Ingen kan lage en liste som inneholder alle oppgaver som kan være aktuelle. Nettopp derfor er det en blindvei å begynne å snakke om lovpålagte og ikke lovpålagte tjenester.
Fra Rundskriv om aktiv omsorg, kan en lese:
"Kommunen skal etter sosialtjenesteloven § 4-3 yte et egnet tjenestetilbud til de som ikke kan dra omsorg for seg selv eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp til å greie dagliglivets gjøremål. Begrepet dagliglivets gjøremål må i denne sammenheng forstås som mer enn rene omsorgsoppgaver. Dette gjelder også muligheten til i så stor grad som mulig å ta del i hverdagslivets opplevelser og aktiviteter, opprettholde kontakt med familie og sosialt nettverk, være i fysisk aktivitet, holde seg orientert og være aktiv med utgangspunkt i egne engasjement og interesser. Tilbud om dagaktiviteter er derfor også en del av det kommunale omsorgstjenestetilbudet."
Målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning kan uttrykkes på mange måter. Unngår en institusjonsbygging og sikrer at den enkelte får tilstrekkelig med tjenester for å ha et et aktivt og meningsfylt liv på samme nivå som innbyggere flest, er en kommet langt på vei. En skal sikre at tjenestene er knyttet til den enkelte og at mennesker med utviklingshemning får valgmuligheter på lik linje med resten av befolkningen.
Jens Petter Gitlesen