PISA-syndromet og røverne fra didaktikkfeltet

Avskilting av samtlige lærere i grunnskolen?

Selv om en mener at samtlige av dagens lærere er noen ukvalifiserte idioter, kan det være fornuftig å ikke si det. Landet sliter med lærermangel og svak rekruttering til lærerutdanningen. Kunnskapsdepartementets forslag til ny lærerutdanning har en annen ordbruk, men forslaget innebærer at en samlet lærerstand ligger milevis fra kompetansen som kreves for å undervise i fremtidens skole.

Den nye ideallæreren

Lærerutdanningen skal utvides fra fire til fem år og det skal bli en masterutdanning. Lærerne skal bli lektorer. I og for seg, kan det være positivt med en mer omfattende lærerutdanning.

Pedagogikkfaget forsvinner som eget fag, men vil inngå i "profesjonsfag". Spesialpedagogikk forsvinner fra lærerutdanningen, men kan inngå i det som kalles "skolerelevante fag". Til forskjell fra "profesjonsfag" og "skolerelevante fag", har en "undervisningsfag", dvs. de fagene som står på elevenes timeplan og som er like skolerelevante som de skolerelevante fagene.

Manglende matematikkferdigheter har vært en gjenganger i skoledebatten. Nå skal en sikre seg at alle lærerne får fordypning i både norsk og matematikk.

Ut fra de senere års skoledebatt, er det liten tvil om at den kommende ideallæreren er den som fordyper seg i matematikk, norsk, engelsk og naturfag. I følge departementets forslag, vil den nye ideallæreren ha følgende utdanning:

Profesjonsfag omfatter 15 studiepoeng kristendom, religion og etikk. I tillegg kommer, pedagogikk, didaktikk, læreridentitet, begynneropplæring, grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring.

Masteroppgaven skal skrives i fordypningsfaget som også vil ha fagdidaktisk og pedagogisk innhold. En kan altså skrive om motivasjonsproblemer i matematikk, men ikke om motivasjonsproblemer i skolen. En kan skrive om inkludering i norskundervisningen, men ikke om den inkluderende skolen.

To og et halvt års fordypning i matematikk, kan være å skyte litt over mål når det gjelder nødvendig kompetanse for å lære en førsteklassing. Ser en på dagens fagplaner, så vil en se at på 7. trinn skal eleven lære seg enkel brøkregning, dvs. finne fellesnevner, multiplisere, dividere, addere og subtrahere enkle brøker. To og et halvt års fordypning i matematikk, vil utvilsomt gjøre fremtidens matematikklærere til noen kløppere i enkel brøkregning, men en bør stille spørsmål med om en ikke skyter spurv med kanoner.

En sivilingeniør innen byggfag, har til sammenligning 50 studiepoeng matematikk. Det er svært sjelden at norske bygg faller sammen. 

Forskningsbasert utdanning

Forslaget til rammeplan inneholder mange og fine ord om forskningsbasert utdanning. Når det gjelder matematikken som benyttes i 1. til 7. trinn i grunnskolen, har det vært lite forskningsbasert utvikling siden Pytagoras. Han ble levde for snaut 2600 år siden og var spesielt flink i brøkregning.

Tanken om at mer faglig fordypning hos grunnskolelæreren gir større læringsutbytte hos eleven er heller ikke forskningsbasert. Riktig nok finnes undersøkelser som viser at veiledning og kursing i svært skolerelevant undervisning, kan gi resultater. Men forslaget om ny grunnskolelærerutdanning er basert på helt andre forhold enn forskning.

PISA-syndromet

Norge har vært i midtskiktet på PISA-rangeringene. Det samme gjelder de andre internasjonale testene som TIMSS og PIRLS. Det er ytterst uklart hva disse internasonale testene forteller om kvaliteten i opplæringen, rent bortsett fra at elevenes prestasjoner er overraskende stabil over tid. Men testresultatene har vært svært premissgivende for skoledebatten. Selv de ubetydeligste endringer i PISA-skåre, blåses opp til å ligne store omveltninger.

Figur 1: Norske elevers skåre på de fem publiserte PISA-undersøkelsene i fagene lesing, matematikk og naturfag.

Finnland har alltid vært blant de landene med høyest skåre på PISA-undersøkelsene, noe som har fått norske politikere og fagfolk til å se til Finland. Forslaget til ny grunnskolelærerutdanning har hentet mye fra finnsk lærerutdanning og overgår denne i fokuset på faglig fordypning. I Finland kreves f.eks. 120 studiepoeng i fagene en skal undervise i på videregående. I Norge skal en satse på mattelærere med 150 studiepoeng for å lære elevene i første klasse å bli innforstått med tallenes betydning.

Dessverre har en glemt å stille spørsmål med de internasjonale testenes evne til å fange opp kvaliteten med skolen. Den danske statistikkprofessoren Svend Kreiner har vist at Danmarks plassering på PISA-undersøkelsens matematikkdel først og fremst avhenger av spørsmålssammensetningen. Sammenligner en landenes skåre i matematikk på PISA- og TIMSS, vil en finne en negativ korrelasjon mellom landene innen OECD-området, dvs. at de landene hvor elevene er over gjennomsnittlig flinke i matematikk etter PISA-rangeringen, har en tendens til å være under gjennomsnittlig flinke i matematikk etter TIMSS-rangeringen.

Figur 2: Sammenhengen mellom landenes PISA-skåre i matematikk og landenes skåre i entreprenørskap (fra Young Zhaos nettside).

Interessant er det også å se på sammenhengen mellom den sterkt negative sammenhengen mellom landenes skåre i PISA og entreprenørskap i landene.

Skal en vurdere et lands skolesystem, bør en ideelt sett vurdere i hvilken grad tilstrømingen av nye voksne bidrar til å holde vedlike og å viderutvikle vårt samfunn og verdiene som vårt samfunn bygger på. PISA forteller lite om dette. Kan hende en ikke bør se til Finnland for å sikre landet vårt en god fremtid?

Fokuset på finsk lærerutdanning er enøyd. Det er langt flere forskjeller mellom landene enn lærerutdanningen. Selv med et smalt fokus på lærerutdanningen, så skilles norsk og finsk lærerutdanning på flere sentrale områder enn faglig fordypning.

I Finland er lærerutdanningen i stor grad faglig styrt. I Norge er utdanningen politisk styrt. I Finland har lærerutdanningen fått utvikle seg gradvis siden 1974, uten politisk innblanding. I Norge er politisk initierte reformer malen. Lærerutdanningen er reformert i 1976, 1980, 1992, 1998, 2003, 2010 og skal nå reformeres igjen i 2017.

Hadde politikerne og Kunnskapsdepartementet ment noe med forskningsbasert skole og undervisning, burde de i det minste ventet med en ny reform til en hadde kunnet registrere effekten av forrige reform.

 Det å påvirke elevprestasjonene via endringer i lærerutdanningen er en langdryg prosess. Forslaget fra regjeringen skal etter planen iverksettes i 2017, dvs. at de først uteksaminerte kommer bak katerteret i 2022. I år 2040, vil rundt halvparten av lærerne ha den nye utdanningen. Men lenge før det, har det kommet andre politikere som skal markere seg med nye reformer.

Det største skillet mellom finnsk og norsk lærerutdanning, er kanskje prestisjen og interessen. I Finnland er det kun 10-15% av søkerne som kommer inn på lærerutdanningen. I Norge har vi lærermangel og lave søkertall til lærerutdanningen. Det å få de flinkeste elevene fra videregående skole til å søke lærerutdanning, er kanskje vår største skolepolitiske utfordring.

Røverne fra fagdidaktikken

Fagdidaktikerne var godt representert i Rammeplanutvalget. De ansatte innen lærerutdanningen kan deles i to leire. Noen har fokus på pedagogikk, dvs. det å etablere gode opplæringsbetingelser. Pedagogikken er en fagoverskridende disiplin som ofte ble fremstilt som "limet" i lærerutdanningen. Så har en fagdidaktikerne som er opptatt av undervisningsfag som norsk, matematikk, naturfag, religon mm. og hvordan en best kan formidle kunnskapen om disse fagene til elevene.

Fagfolk er som regel ikke helt habile i vurderingen av eget fag i forhold til andres fag. Pedagogisk orienterte folk mener at pedagogikken har for liten plass, de som jobber med norsk-faget, mener at norskfaget har for liten plass. Resultatet fra Rammeplanutvalget er et glitrende eksempel på nettopp dette. Hadde utvalget bestått av pedagogisk orienterte  folk, ville resultatet trolig gått i motsatt retning av departementets forslag.

Retorikken underbygger dette. Pedagogikk skal ikke lenger inngå som selvstendig fag i lærerutdanningen, men plasseres i en  samlekategori som kalles "profesjonsfag". Fagene på elevens timeplan skal inngå, disse kalles for "undervisningsfag", men undervisningsfagene er også profesjonsfag. Hovedfokuset for dem som skal ta 2,5 år med fordypning i matematikk for bruk i småskolen, vil neppe være den rene matematikken, men formidling av matematikk. Ordbruken skaper et implisitt hierarki. Fagdidaktikk får fokus på bekostning av pedagogikken som både marginaliseres og gjøres usynlig.

Verre er det med spesialpedagogikken. I likhet med pedagogikken, blir heller ikke spesialpedagogikken nevnt i departementets forslag. Men spesialpedagogikken vil heller ikke inngå i profesjonsfaget. Enkelte utdanningssteder vil nok kunne finne rom for å plassere litt spesialpedagogikk i det som kalles for "skolerelevante fag". Norsk, matematikk og pedagogikk er også skolerelevante fag. Når spesialpedagogikken ikke nevnes, men kun kan inngå i en restkategori, så er det et kraftig signal om hvor fokus skal ligge.

Konsekvenser

Ikke et eneste punkt i departementets forslag vil gjøre det enklere for elever med utviklingshemning å bli en del av skolen. Men forslaget vil ramme langt flere elevgrupper, trolig det store flertallet. Hovedutfordringen til det store flertallet av grunnskoleelevene er motivasjon, det å holde fokus på faglig arbeid og det å lære seg gode arbeidsvaner. Mange rammes av mobbing, manglende sosialt samhold. Bekymringer overfor forhold i familen og forhold uten for skolen er vanlige. Dette er noen eksempler på utfordringer som elevene sliter med på tvers av elevenes timeplan. Løsningen på slike utfordringer er ikke et lærerutdanningskrav på 240 studiepoeng undervisningsfag og 60 studiepoeng profesjonsfag.

Pedagogene opplagt marginaliserte og taperne i forslaget. Kan hende spesialpedagogene ønsker å etablere seg som en undervisningsuavhengig profesjon, mer i spesiallærertradisjonen. Problemet er at konkurransen allerede er stor og trolig vil bli større på det feltet. Har en behov for spesiell kompetanse utenfra, er kan det like godt være vernepleiere, psykologer eller sosialfaglig kompetanse, både med og uten mastergrad. Fagdidaktikerne vil også kunne tape på forslaget. Det vil være enkelt for språkfagene og andre deler av universitetssektorens underfinansierte institutter å komme med utdanningstilbud. Lærerutdanningen er en vekstbransje, det er verken språk- eller samfunnsfagene.

Det mest positive med forslaget til ny lærerutdanning er at lenge før ordningen har rammet elevene, kan vi regne med nye lærerutdanningsreformer. Historien viser at slike reformer i gjennomsnitt kommer med seks års mellomrom. Sammensuriumet av endringer som gjør det umulig å etablere en erfaringsbasert lærerutdanning.

Jens Petter Gitlesen

• Departementets forslaget til ny lærerutdanning
• Støtt oppropet mot forslaget til ny lærerutdanning