Mens saken om de anonyme hatbrevene til Caspers foreldre fortsatt har fokus, bør en stille spørsmål med grobunnen for slike holdninger som den anonyme brevskriveren framfører.
For kort tid siden var Sanna Sarromaa i medias fokus. Gjennom innslag på NRK og kronikk i VG, pekte Venstrepolitikeren på to barn som hun mente burde ut fra grunnskolens klassefellesskap. Sanna Sarromaa fikk riktig nok mye kritikk for sine utspill, men mange hyllet henne for sin frittalenhet. Fanklubben ville vært langt mindre om utsagnet gjaldt andre diskrimineringsgrunnlag enn utviklingshemning.
Vi er så vant med diskriminerende behandling av mennesker med utviklingshemning at knapt noen reagerer. Hovedingrediensene i all diskriminering er gruppetenkning og det at en anvender etikk, normer, holdninger eller regler overfor gruppemedlemmene som skiller seg fra dem vi anvender overfor mennesker som ikke tilhører gruppen.
I over 100 år har det vært en politisk målsetning at flest mulig skal kunne skaffe seg sin selveide bolig. Husleieloven skal sikre trygghet for leietaker. Det å velge hvor og med hvem en skal bo, regnes som en privat sak. For mennesker med utviklingshemning er det motsatt i det store flertallet av landets kommuner. Det er blitt en lovmessighet i at kommunene plasserer mennesker med utviklingshemning i bofellesskap. I den grad det blir tatt individuelle hensyn, så er dette for å sikre en effektiv tjenesteyting. For lett å kunne flytte beboerne, er det vanlig med treårige husleiekontrakter.
"Arbeid for alle" har vært et politisk slagord gjennom alle år. I følge Söderström og Tøssebro (2010, tabell 5.1), har arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemning blitt mer enn halvert i dette århundret. Nå foreslår regjeringen å overføre arbeidsmarkedstiltaket VTA til kommunene. Regjeringens forslag nevner ikke det diskriminerende i å utelate mennesker med utviklingshemning fra arbeidsmarkedstiltakene. Forslaget fra regjeringen nevner heller ikke at samtlige partier gikk inn for å styrke sysselsettingen av mennesker med utviklingshemning i forbindelse med reformen i 1991.
I 1975 fikk vi "Integreringsloven" som skulle gi en grunnskole for alle. Debatten om den inkluderende skolen omfattet blinde, døve og evneveike. Når en diskuterer den inkluderende skolen i dag, dreier det seg om innvandrere, elver med atferdsvansker eller dysleksi. Hørselsvansker og synsproblemer takler normalskolen. Elever med utviklingehmning er glemt. Vi er knapt nevnt i noen av stortingsmeldingenepå feltet.
Brukermedvirkning er et annerkjent og utbredt prinsipp. Før jeg ble forbundsleder, bisto jeg i mange enkeltsaker. Aldri har jeg opplevd at den kommunale forvaltningen har involvert de aktuelle personene med utviklingshemning i brukermedvirkningen. En rapport fra NAKU, viser at selv ikke på særdeles inngripende områder som vedtak om tvang og makt, involveres personene vedtaket gjelder.
Antallet vedtak om bruk av tvang og makt er syvdoblet siden år 2000. Årsaken til veksten, vet en lite om. Interessen i å finne ut av forholdene er fraværende. Myndighetene støtter seg til hypotesen om at økningen skyldes registrering av tidligere uregistrert, nødvendig og lovlig tvangsbruk. En tilsvarende økning i registrerte av arbeidstilsynets eller på andre samfunnsomsråder, ville utvilsomt medført granskning.
Rundt påsketider fikk jeg en henvendelse fra en oppskaket far. Hans datter var blitt seksuelt misbrukt over tid i avlastningsboligen. Flere tjenesteytere hadde varslet om saken. Kommunen hadde verken informert foreldrene eller anmeldt saken til politiet. Kommunen benyttet taushetsplikten som unnskyldning. Da far skulle anmelde saken, viste det seg lettere sagt enn gjort. På sitt tredje forsøk tok politiet mot anmeldelsen. Politiet har påtaleplikt i alvorlige saker. I drapssaker venter en aldri på at liket skal anmelde saken.
Takk og pris så vekker de anonyme brevene til Caspers foreldre både avsky og engasjement. Politiet vil forhåpentligvis finne fram til brevskriveren. Når skolene i Valdres starter, må skoleledelsen iverksette tiltak. I mellomtiden får vi håpe at noen tenker på grobunnen for hat og diskriminering. Når myndighetene benytter etikk og normer overfor mennesker med utviklingshemning som klart skiller seg fra etikk og normer som anvendes overfor andre, kan det være lett for andre å følge etter.
Jens Petter Gitlesen