Special Olympics
Organisasjonen vokste gradvis fram i USA gjennom 1950 og 1960-tallet og er tett knyttet til Eunice Kennedy Shriver. Siden de første "olympiske" leker for barn med utviklingshemning i 1968, har Special Olympics (SO) vokst til en verdensomspennende bevegelse som omfatter over fire millioner utøvere i mer enn 170 land.
Special Olympics Norge
Norge var tilknyttet den internasjonale Special Olympics bevegelsen gjennom Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, et forbund som ble nedlagt fordi mennesker med funksjonsnedsettelser skulle inngå som en ordinær del av Norges Idrettsforbunds virksomhet i særforbundene og de tilsluttede idrettslagene.
For å opprettholde forbindelsen mellom norsk idrett og den internasjonale Special Olympics, tok Norges Idrettsforbund (NIF) og Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) initiativ til dannelsen av organisasjonen Special Olympics Norge (SON).
Forutsetningene som ikke var de beste
Allerede før SON var etablert, oppsto konflikt mellom enkeltpersoner i NIF og det internasjonale Special Olympics. Resultatet var at NIF ikke fulgte opp med et videre samarbeide. NFU fulgte med videre, bidro til oppstarten og hadde plass i styret til SON frem til 2013.
I noen land organiserer Special Olympics idrettslag. I Norge har vi allerede en demokratisk idrettsbevegelse under NIF. Om SO hadde organisert egne idrettslag, ville det vært direkte i strid med integreringsprosessen som startet på idrettstinget i 1996. De fleste nordmenn vil nok også foretrekke våre demokratisk organiserte og gjennomsiktige idrettslag fremfor en forlatt veldidighetsmodell med uklar styringsstruktur.
Den største utfordringen med idrettstilbudet til personer med utviklingshemning, er at idrettsbevegelsen basseres på frivillighet. De som er avhengig av bistand og som har problemer med å yte det som frivilligheten vil kreve, er de som har størst problemer med å inngå i frivilligheten. Idrettsaktiviteter er utbredt blant mennesker med utviklingshemning og aktivitetsnivået avtar ikke med alderen som ellers i befolkningen. På et fotballag bestående av utviklingshemmede, er det ikke uvanlig med et aldersspenn på 30-40 år mellom yngste og eldste spiller. NIF regner med at de har 4000 medlemmer med utviklingshemning. I følge tallene til Söderström og Tøssebro, kan vi regne med at ca. 3150 personer med utviklingshemning er aktive i idrett. Tilgangen av frivillige er den begrensende faktoren på idrettsaktiviteten. Det blir ikke større tilgang på frivillige om en skal etablere paralelle strukturer av idrettslag.
Det at SON ikke organiserte idrettslag, medførte at det heller ikke ble en støtteberettiget medlemsorganisasjon. Da SON ble etablert, var det ingen seriøs finansieringsplan for prosjektet. En satset på sponsorer og frivillighet.
I etterpåklokskapens lys, bør en stille spørsmål med om det var fornuftig å etablere SON som en organisasjon utenfor idretten. Verken Sverige eller Danmark har fulgt den norske modellen. Idrettsutøvere med utviklingshemning synes ikke å ha tapt på det.
Dårlig butikk og tvilsom etikk
Det å samle inn penger til driften av SON, var lettere sagt enn gjort. Sponsorene var få og regningene mange. SON måtte fokusere på å sikre inntekter. En inntektskilde var call-sentre som fikk inn mange penger, men pengene ble først og fremst beholt av pengeinnsamlerne. For å bedre inntektene, kjøpte SON selv 40% av aksjene i Bistandshuset AS. Bistandshuset beholder 75% av inntektene i provisjon. For å komme blant de seriøse i organisasjonene innsamlingsregisteret, krever loven blant annet at provisjonen ikke er større enn 35%. Det at svært lite av de innsamlede midlene tilfaller målgruppen er hovedgrunnen til at SON havnet på Obs-listen. Child Africa eier også 40% av Bistandshuset AS. Organisasjonen som drives av et ektepar fra Moss, er også en av de 13 som er på Obs-listen. Omtalen av Child Africa i media, gir mer enn godt nok grunnlag for å stille spørmål med hvem organisasjonen bistår. Blant Bistandshusets kunder, synes situasjonen ikke å være bedre. En kan heller ikke forvente at de seriøse organisasjonene benytter innsamlere som tar 75% provisjon.
Idrettsforbundet er hovedsponsor
Forholdet mellom SON og NIF har ikke vært det beste, samtidig har NIF vært den desidert største sponsoren av idrettsaktivitetene som utviklingshemmede deltar i, også innen Special Olympics. Smulene av de innsamlede midlene som går til SON, skal både dekke administrasjon og kostnader med selve arrangementene. Når SON har nasjonale arrangementer, er det først og fremst idrettslagene som står bak disse. Da Norge deltok på Special Olympics Winter World Games i Sør-Korea, bisto Norges skiforbund direkte med over 600.000 kroner. Tar en med innsatsen som idrettslagene nedlegger for å ha utøvere å sende til internasjonale konkurranser, vil SON sitt prosentvise bidrag være nærmere null enn noe annet heltall.
Statsstøtte og hederlig drift
Det er positivt at Stortinget ønsker å støtte SON. Statsstøtten gjør det unødvendig å tjene penger ved å lure velmenenende nordmenn til å tro at de gir penger til kreftsyke barn, barn i Afrika eller idrettsutøvere med utviklingshemning, når pengene ikke treffer målgruppen.
SON er en liten organisasjon med to viktige funksjoner. For det første har Special Olympics lang erfaring og mye kompetanse knyttet til idrett for mennesker med utviklingshemning. Dette er kompetanse som med fordel kan tilflyte mange av landets idrettslag. For det andre er det viktig at de som er fremst på det nasjonale nivået har et internasjonalt nivå å strekke seg etter. De internasjonale arrangementene til Special Olympics er det eneste tilbudet som finnes i dag.
NIF er reelt sett den største sponsoren til SON. Idrettsbevegelsen driver idretten og SON trenger NIF mer enn NIF trenger SON. Utviklingshemmede trenger både NIF og SON. Det er på høy tid at organisasjonene samordner seg og på hver sin måte sikrer deres felles mål.
"The mission of Special Olympics is to provide year-round sports training and athletic competition in a variety of Olympic-type sports for children and adults with intellectual disabilities, giving them continuing opportunities to develop physical fitness, demonstrate courage, experience joy and participate in a sharing of gifts, skills and friendship with their families, other Special Olympics athletes and the community."
Målsetningen til Special Olympics er til forveksling lik målsetningene for norsk idrettspolitikk og målsetningene til NIF. Det gjelder å få til gode praktiske samarbeidsformer. I regjeringserklæringen står det at staten skal hjelpe til.
Jens Petter Gitlesen